Fremside / Årringer i byhistorien / 1200 / 1297

1297

Kongsgård

Bispegården, nå Kongsgård, omtales for første gang. Opprinnelig var den kanskje kongsgård for Magnus Lagabøter.

Kongsgård er blant Stavangers eldste og mest interessante steder i byhistorisk sammenheng. Eiendommens opprinnelse og eldste tid er ukjent, men den kan ha vært en dominerende og sentral gård ved Breiavatnet, kanskje med tilknytning til Erling Skjalgsson. Det er også uklart hvordan Kongsgårdnavnet har oppstått. Om det noengang har bodd konger her er også uvisst, men ”kongens gård” er nevnt i gamle middelalderdiplomer. At dette var en kongsgård er ikke usannsynlig. Kanskje skjedde det i forbindelse med at kong Magnus Lagabøte oppholdt seg her - i forbindelse med at han omkring 1297 overlot Stavanger til biskopen.

En annen navnemulighet er tilknyttet en senere tid og årstallet 1607. Da ga Kristian 4 en kongelige tillatelse til å restaurere og benytte Kongsgård som ny lensherreresidens i Stavanger.

Sannsynligvis ble den solide underetasjen i stein, som fremdeles er bevart på Kongsgård, bygd på 1260- eller 1270-tallet. Her ble biskopens tiende og bøteinntekter oppbevart i seks rom. På muren ble det reist et tømret og torvtekket overbygg. Gjennom 250 år fram til reformasjonen i 1537, var Kongsgård bispegård administrasjonssentrum for middealderens katolske kirkesete i Stavanger.

I årene som fulgte etter reformasjonen mistet kirken både sine eiendommer, inntekter og innflytelse. Kirkegodset ble overtatt av kronen, og utover på 1500-tallet ble de gamle bygningene på Kongsgård benyttet til ulike formål for eksempel som maltbryggeri og militær garnison. Manglende vedlikehold medførte imidlertid at både vegger og tak ble ødelagt, og forfallet varte fram til 1607. Da fikk Kongsgård status som ny lensherreresidens, Lensherre Jørgen Kaas fikk tillatelse til å reise så mange bekvemme og nødvendige hus som han og ettermenn skulle trenge, ”men med ringeste omkostning”. Kaas var snart i gang med å oppføre en enetasjes trebygning på den tradisjonsrike kjellermuren. Den sto ferdig i 1611. Materialene ble delvis hentet langt borte. Helt fra Vindafjord i Suldal kom det tømmerflåter.

Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 fikk nye konsekvenser for Kongsgård. Lensherreordningen ble erstattet med amtmenn, og disse flyttet nå inn i bygningene – som etter hvert på ny forfalt. En av de mest fremtredende amtmenn var Bendix Christian de Fine. Han sendte i 1726 et brev til kongen og klaget over at: ” Kongsgård var i en så ruinered tilstand at jeg ei kunde deri opholde mig ”. En ny omfattende reparasjon av hovedbygningen ble foretatt i 1728. Dette var imidlertid ikke nok. Amtmann Henrik Wilhelm Tillisch skrev allerede i 1757 at hovedbygningen fra 1611 var i så dårlig tilstand at den burde rives helt ned og erstattes med en ny. Dette ble også gjort. I 1759 var nybygget ferdig slik hovedbygningen på Kongsgård fremstår i dag.

På 1770-tallet ønsket ikke lenger myndighetene å ha økonomisk ansvar for vedlikeholdet av Kongsgård. Bygningene ble dette året solgt til amtmann Gunder Hammer som privatbolig. Senere amtmenn bodde også her. I 1790 gikk den siste av disse konkurs, og den store eiendommen med parkanlegget rundt ble solgt på auksjon. Den nye eieren solgte like etter eiendommen videre til Stavangers rikeste og mest innflytelsrike borger, Gabriel Schanche Kielland. Så fulgte noen år hvor Kongsgård ble benyttet til flere formål. Det Stavangerske Klubselskap var noen år leietaker i deler av huset. Thore Huusebøe fikk tillatelse til å drive privilegert gjestgiveri her. Han var forpliktet til å ta imot alle reisende gjester med unntak av soldater, matroser og bønder.

Ved Gabriel Schanche Kielland sin død i 1821 ble Kongsgård overtatt av svigersønnen Eiler Hagerup Schiøtz. I mai 1825 solgte han den videre til Stavanger by for 3300 spesiedaler, med ønske om at bygningene skulle tas i bruk til skoleundervisning. Forut for dette salget var det foretatt en innsamlingsaksjon i byen, med det formål å opprette en borger- og latinskole. Sokneprest Gunder Langberg og residerende kapellan ved Domkirken Alexander Lange ( forfatterens morfar ) ledet denne. På denne tid hadde Stavanger vært mer eller mindre uten skikkelig skoletilbud over lang tid. Det var derfor en viktig begivenhet da Kongsgård skole åpnet dørene for sine første elever 26. november 1826. To lærere underviste 26 elever det første året. Undervisningstiden var de første årene delt i to daglige perioder. Om sommeren fra 8-12 og 15-18 , og om vinteren fra 9-13 og 15-18. Elevene hadde bare to frikvarterer.

Kombinasjonen av en borger- og latinskole på Kongsgård viste seg etter hvert å bli vanskelig. Da skolen i 1852 ble utvidet med første byggetrinn av den nye sidebygningen, ble den samtidig en lærd- og realskole med et klarere skille mellom skoletilbudene enn tidligere. Elevtallet var på denne tid over 100. Det nye undervisningsopplegget medførte snart en stor øking i elevtallet. I 1880-1890-årene var dette steget til 3-400.

I 1869 kom den første av flere nye skoleordninger. Da ble examen artium med real- og latinlinje, og realskoleeksamen innført. I 1905 ble sidebygningene på ny utvidet, og fikk det utseende de har i dag. I 1914 var det 31 lærere på Kongsgård. I 1969 ble Kongsgård et rent gymnas. Dette er bare noen opplysninger om en lang og interessant skolehistorie fram til i dag – i middealderbiskopenes gamle gård i Stavanger.

Litteratur:

R.Tveteraas m.fl Stavanger 1814-1914 (1914)
Johannes Elgvin: En by i kamp (1953)
Anders Haaland: En by tar form (1999)
Ole Kallelid: Kongsgård. Stavanger Katedralskole 1824-1999 (2003)

© 2004 Byhistorisk Forening Stavanger