Fremside / Årringer i byhistorien / 1300 / 1308

1308

” Biskopbussen”.  Stavangerbispens redervirksomhet i middelalderen.

450px-Viking_longship-kopi

“Mot slutten av vikingtiden bygget vikingene sine største og mest impoherende skip, kalt langskip eller busser. Dette var krigsskip, men som i tidligste del av  middelalderen også ble tatt i bruk som romslige og havgående handels/lastefartøtyer. Slik kan også bussen til stavanger`s biskop sett ut, men uten rekken av skjold langs skipssidene.”

6 juni i året 1308 la et fartøy til kaien i byen Ravensworth  i Øst-England. Skipet var en såkalt busse, eid av biskopen i Stavanger, og ombord var mange typer last: Trelast, fisk, fåre- og geiteskinn, oksehuder, skinnvarer og annet gods. Men det er ikke sikkert at biskopen selv eide varene som skulle selges. Mest sannsynlig hadde tyske kjøpmenn leid skipet av ham, og kanskje var også en sjøkyndig skipper hyret inn for turen.

Dette er en av få ganger et innkommet fartøy blir omtalt som skip tilhørende Stavanger`s biskop i middelalderen, og blir nevnt i tollistene i engelske havnebyer.

Kunnskapen om de katolske stavangerbiskopenes redervirksomhet i middelalderen er liten.  Ordningen med fortolling av varer innført av utenlendinger var i bruk i perioden 1303 til 1311 og kaltes ”ulltoll. I 1322 ble den erstattet med med en såkalt ”ny toll” der inn-og utgående varehandel ble oppført.

Går en litt tilbake i middelalderen - til 1100 tallet,  er det allerede da  indikasjoner på kontakt mellom Stavanger og engelske og kontinentale områder. Dette kommer best tilsyne gjennom arkeologiske utgravinger i vår by, og funn av keramikk av samme type og alder som funnet på Bryggen i Bergen. En interessant ting arkeologene har oppdaget, er at keramikk og f.eks kammer  i de nederste jordlagene fra denne tid allerede da røper om betydelig direkte eller indirekte forbindelser med Belgia, Nederland og Tyskland, mens funn fra 1200 og inn på 1300 tallet nærmere overflaten nå blir dominerende og forteller om økende varehandel med England – og særlig Øst-England.                                                          

Om stavangerbispen sine skip var engasjert i  nordsjøhandelen også før tollrullene vitner om  dette, vet vi ikke – men  er sannsynlig. Men at det  allerede på 1100 og 1200 tallet var etablert gode forbindelser med England vet vi.  Kanskje var ett eller begge skipene som ble tatt av baglerne sommeren 1207 utenfor Karmøy og Jærkysten hans ?                                             

Det er liten tvil om at biskopen gjennom den tidlige del av middelalderen var Stavanger sin største skipseier.  Men likevel trolig at han i alle fall ved inngangen til 1300 tallet ikke opererte skutene selv, men leide disse ut til kjøpmenn som ønsket varetransport og skippere som mestret utenlandsseilas. Dette var gjerne tyskere og engelsmenn, som skiftet skip og eiere etter som det passet, og som utover i dette århundre overtok størsteparten av skipsfrakten mellom Norge, England og andre land.  Og ofte hadde de tilhørighet til Bergen, og denne byens sentrale sentrum  for utførsel av f eks. tørrfisk.  En av disse var bergenseren Thorgils kjøpmand som i 1311 ”leiet biskopen av Stavanger sitt skip”.

Selv om Stavanger sine katolske biskoper eide egne skip i høymiddelalderen, er det som nevnt få konkrete opplysninger om seilaser som beviselig knytter dem til byen. Noen finnes likevel Kanskje var  ”biskopbussen” som ble tollklarert i byen Lynn i årene 1304-1305 fra Stavanger. Og i 1306 lå”biskopen av Stavanger sitt skip” utenfor munningen av elven Humber. I  tollrullene fra Ravensworth fra juli 1311 fortelles det om kanniken eller presten Johannes sin busse fra Stavanger som i tillegg til egne varer bl.a planker,  også fraktet gods fra flere tyske kjøpmenn. Dette skipet hadde last med uvanlig høy verdi og kan derfor  ha vært ganske stort. Da Johannes var en kannik har han kanskje vært tilknyttet bispestolen i Stavanger.                                                                                                                                                  

Det var også andre skipseiere i Stavanger sin nærhet i middelalderen. Både Utstein kloster, Talgje ætten, og Avaldsnes kongsgård  hadde ved inngangen til 1300-tallet egne skip som oftest var utleid til utenlandske kjøpmenn og sjømenn. ”Utsteinbussen” eller St Laurentii busse var i Norfolk i England på to turer i juni og oktober 1302, og også i juli 1306. Den tilhørte sannsynligvis klosteret. ”Avaldsnesbussen” som sannsynligvis ble eid av kongsgården på Avaldsnes på Karmøy ble losset i Lynn i Norfolk i juni 1303 og juli og oktober samme år. En av bussene fra Avaldsnes sank ved Island i 1343. Hvem ”Isakbussen” tilhørte er usikkert. Men den nevnes både i september 1303, juli 1304, juni og oktober 1305, og juli 1306.

Skipstypen ”busse” var en videreutvikling av de tidligere vikingskipene. Og ble omtalt som          ” høybordet som på et havskip.”Det var  en vanlig fartøytype utover i middelalderen med stort mannskap og høy lastekapasitet. Størrelsen  økte etter hvert, og de ble på sin tid omtalt som rommelige transport- og handelsskip med stor bredde og fast dekk. På havseilas kunne de største frakte laster på 60 tonn og kanskje mer. Også som krigsskip var bussene på grunn av skrogformen ansett som velegnet i kampsituasjoner.

Litteratur:

- A.W. Brøgger. Stavangers Historie i Middelaldren. Stavanger 1914.
- Knut Helle. Stavanger – fra våg til by.
- Wikipedia/Internett

eksk.