Fremside / Årringer i byhistorien / 1300 / 1349

1349

Svartedauden og Stavanger

Svartedauden rammer Stavanger. Befolkningen reduseres fra kanskje cirka 500 - til cirka 150-200 innbyggere.

Minnet om svartedauen har levd i hukommelsen i alle land der pesten herjet, helt fram til vår tid. I Norge gjorde den et meget sterkt inntrykk, og ble i ettertid oppfattet som et tidsskille. Samtidige dokumenter omtaler pestperioden 1349-50 som mannedauden, den store mannedauden, mannedaudesommeren, mannedaudehøsten, mannedaudevinteren og lignende. Drepsotten var også et navn som ble brukt. I middelalderens forestillingsverden ble den oppfattet som en straffedom fra Gud, og mange steder i vårt eget land er det spunnet sagn og fortellinger som knytter seg til hva som skjedde da pesten for over land og by .

I Stavanger har ingen muntlige tradisjoner om svartedauens utbrudd og virkning i bysamfunnet overlevd gjennom de mange hundreårene fram til nå. Men noen få glimt av pesten finnes allikevel i dokumenter som er tilknyttet domkirken og domkapitlet. Disse knappe opplysningene forteller om den ”drepende” virkning svartedauen også hadde her både for kirkens mennesker, og alle andre innbyggerne i byen.

Pesten nådde sannsynligvis Stavanger i høstmånedene 1349, for deretter å spre seg videre til distriktene omkring byen. Kanskje var det et smittet skipsmannskap som først førte den hit.

Blant de geistelige ofrene som døde tidlig – den 7. januar 1349, var biskop Guttorm. Andre skriftlige kilder gir flere opplysninger. I årene før pesten kjennes en rekke navn på de kanniker, eller korsbrødre som var tilknyttet domkirken. Kanskje var antallet 10-12 stykker. Etter 1348 var syv navn borte. De fleste kan ha blitt revet bort av sykdommen. Det lavere presteskapet som betjente de øvrige kirkene i byen ble kanskje enda sterkere rammet. Dokumentene forteller i alle fall at det i perioden mellom 1348 og 1384 knapt kan påvises en eneste prest i Stavanger.

Trolig medførte både prestemangelen, og sterk reduksjon i innbyggertallet at både Martinskirken og Olavskirken ved klosteret - i alle fall i lenger tid, ikke har vært i bruk. Betjening og drift av domkirken og Mariakirken alene, kan da ha vært ”mer enn nok” for domkapitlet og de gjenlevende kannikene.

Men mangelen på prester fikk kanskje enda større virkning andre steder i Stavanger bispedømme, og kanskje forklaringen på at det var få eller ingen prester igjen i byen den at noen av disse overlevde pesten, og ble beordret ut i landdistriktene der hele kirkesogn med kanskje flere kirker var uten styring. Denne muligheten forsterkes av innholdet i et pavebrev til stavangerbiskopen Botolv fra 1357 der det fremgår at de prestene i bispedømmet som må betjene tre eller kanskje fire kirker, gis tillatelse til å prestevie inntil fem personer som er født av ugifte. Disse legprestene fikk dermed både geistelige embeter og fullmakt til å utføre alle kirkelige handlinger.

Et godt dokumentert eksempel på hvor stor mangelen på prester var andre steder i Norge etter svartedauen, er en melding fra erkebiskop Trond i Trondheim. Mens det før pesten var 300 prester i dette stiftet, var tallet i 1371 redusert til bare 40 stk (!) Og de fleste ”affeldige og gamle”. En tilsvarende reduksjon kan det godt ha vært i Stavanger.

Hvor mange mennesker i Stavanger som døde av svartedauen vet vi ikke. Kanskje hadde byen ca 500 innbyggere da pesten brøt ut. Historikerne tror at oppimot halvparten av landets innbyggere ble revet bort. Det samme kan ha skjedd her med marginer opp eller ned. En antydning om befolkningsreduksjonen er kanskje den plutselige mangel av navn på innbyggere i Stavanger i tidsrommet fra 1348 til 1380. Før pesten kjenner en navnet på flere av disse.

Dokumenter og såkalte brevskaper med tilknytning til domkapitlet i Stavanger inneholder interessant informasjon om nedgangstiden som fulgte like etter svartedauen. De gir kunnskap om jordegods som dels ble kjøpt av - og dels testamentert til domkapitlet. I årene fra 1300 til 1350 er 50 brevskaper kjent. Dette blir redusert til bare fem i perioden 1350-1400.

En opptrelling av alle brevskaper og dokumenter som omfatter forhold vedrørende Stavanger, viser i de samme periodene en reduksjon fra 200 til 90. De fleste av disse er fra de to siste tiårene før 1400.

Både bispedømmet og byen sank inn i en dyp krise etter svartedauen og videre i senmiddelalderen. Men byen klarte seg, og da først og fremst fordi kongemakt og kirke hadde ønske og behov for å opprettholde Stavanger som et geistelig og administrativt senter i landsdelen. Det gikk likevel over 150 år før det ble ny vekst i den gamle St.Svithuns stad.

Svartedauen opptrådte først i Kina omkring 1343. Den spredte seg raskt vestover, og nådde Europa ca. 1347. Store deler av England/Skottland og Danmark ble angrepet av pesten samtidig med Norge i 1349. Sykdommen var smertefull og førte ofte til en hurtig død. Den artet seg både som lunge - og/eller byllepest. Smitten til mennesker kunne skje ved direkte kontakt fra et individ til et annet. Vanligere var det kanskje at pestinfiserte lopper først smittet sorte rotter – og senere når disse døde, tok bakteriene med seg til mennesker.

Litteratur om Stavanger og svartedauen:

Aschehougs Norgeshistorie bind 4. 1956.
K. Helle. Stavanger: Fra våg til by. 1975.
A.W.Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. 1915.