Fremside / Årringer i byhistorien / 1400 / 1426

1426

Biskop Audun Eyvindssøn.

 

Han er blitt betegnet som: ”den utvilsomt fornemste personlighet som var biskop iStavanger i katolsk tid”. Mektig og og innflytelsesrik, og med store evner, hever han seg over de fleste andre biskoper i byen imiddelalderen.

I 1424 sendte domkapitlet i Stavanger en anmodning til paven om å få hjelp til å finne en assistent til den daværende biskop Erik. Årsaken var at Erik var blitt syk - hadde : ”dårlig hukommelse”, og ikke lenger klarte sine arbeidsoppgaver. Han var også umulig å samarbeide med. Domkapitlet foreslo at korsbroren Audun Eyvindssøn fikk denne oppgaven . Slik ble det også - og 2 år senere

 i 1426 utnevnte paven ham som biskop i Stavanger. Samtidig fikk han den noe uvanlige tillatelse til selv å velge de biskoper som skulle invie ham i sitt nye embete. Dette ble tre svenske biskoper, og foregikk 18. mai 1427 i Vadstena klosterkirke.

 

Gjennom de forutgående år hadde Audun Eyvindssøn bygget opp sin geistelige karriære gjennom flere stillinger. Først som prest i Spydeberg - senere prost i Eidsborg, og også som erkeprest og medlem i Oslo domkapitel. Han var som allerede nevnt  heller ikke ukjent med Stavanger - her som kannik, og assistent for den ” affældige”  Håkon. I tillegg til dette hadde han vært personlig kappelan til kong Erik av Pommeren ( Konge av Norge 1389-1332 – Danmark 1396-1440 og  Sverige (ikke sammenhengende) 1396-1439.) - som da regjerte over Norge. Kanskje medvirket denne kontakten til utnevnelsen.

 

En vet ikke med sikkerhet hvor Stavanger sin nye biskop var født  oppvokset , men sannsynligvis var han selv østlending av slekt.

 

Personlige egenskaper og gode kontakter med kongemakten medførte at Audun Eyvindssøn etter hvert fikk mange tillitsverv på nasjonalt nivå. Da kong Erik i 1442 ble avsatt, og Kristoffer av Bayern overtok tronen, ble stavangerbispen oppnevnt i en komite sammensatt av 12 riksråder med erkebiskopen som formann. Oppgaven de fikk var å undersøke alle klagene som var rettet mot kong Erik sitt: ”usle styre”.Som riksråd var han også sammen med 8 andre medlem i rettsting i Trondheim, Bergen og Stavanger  Denne gang for å :”få alt ilovlig gjenge igjen”. Og når det gjelder forvaltningen av landet både i kirkelige og statlige  sammenhenger er det liten uenighet om at Audun Eyvindssøn på sin tid ble ansett som en av statens viktigste og dyktigste menn i  begge områder.

 

 

Det kanskje viktigste vitnemålet om kongelig oppmerksomhet og gunst for by og biskop var at kong Erik i 1431 noen år tidligere hadde utferdet et vernebrev til Audun med en stadfesting av et tidligere privilegiebrev om Stavangers rettigheter. Der kongen:” forbyr at noen innskrenker gods og rettigheter som tilhører biskop og kirke i Stavanger”. Spesielt blir det påpekt at embetsmenn og fogder ikke skulle legge hindringer i veien for biskop eller kirke. De risikerte da kongelig hevn.Også tidligere privilegier gitt til kanniker og prester av tidligere konger ble samtidig også stadfestet.

(Det samme gjorde den senere kong Christian 1.)

 

Auduns mange oppgaver både som biskop over et stort område, og samtidig ”kongelig ombudsmann”  medførte betydelig reisevirksomhet i inn og utland i mange sammenhenger. Dette førte naturlig nok flere ganger til langvarig fravær fra Stavanger. Det er bevart brev fra flere av hans reiser i det vidstrakte stiftet. De foregikk både med båt, hest eller til fots, og mest i sommerhalvåret.  På en  reise i Vest Agder i 1429 er fortalt:” at han sannsynligvis i slutten avaugust var i Setesdalen. Den 3 august på Tveit øst for Kristiansand. 5 septemberpå Otranes. 15 september på Møl i Holme. 22 september i Lyngdal, og 4 oktoberi Egersund”.  På denne turen hadde han følge med to kanniker.  Reisen foregikk på delvis uoppmerkede stier i ulendt terreng, og i et nesten folketomt land etter at svartedauden og senere pestepedemier tidligere hadde herjet i landet. Norges totale  inbyggertall  var sannsynligvis bare 130 000 -150 000 på                    denne tiden (!), og på sitt laveste noensinne.

 

Men biskopens reisemål gikk i mange retninger.  Flere ganger var han i Oslo og Bergen og fire ganger også utenfor landets grenser.

 

Auduns mange oppgaver kunne også føre til dramatiske episoder.  Den mest kjente foregikk i 1438. Utnevnt som generalinnsamler for Oslo, Hamar, og Stavanger bispedømmer hadde han da oppgaven med å samle inn såkalte ”Peterspenger” – tiendepenger som skulle brukes til forskjellige kirkelige formål – ofte i andre land. En som på biskopens vegne samlet inn pengene, og som også mottok et beløp av Audun i Stavanger var den svenske geistelige Svein Jonsson. På sin videre ferd nordover ble han imidlertid overfalt av sjørøvere som tok de innsamlede midlene  - men  beholdt selv  livet. Jonsson seilte deretter tilbake til Stavanger med melding om pengeranet. Biskopen fikk nå raskt samlet inn mannskaper og bemannet et hurtigseilende fartøy som seilte etter sjørøverne. Det tok ikke lang tid før disse ble innhentet, og sammen med pengene fraktet tilbake til byen. Der de senere ble ført i lenker til retterstedet og halshugget - i:”Kristi navn”,som det den gang het.

 

Reisene førte ikke til at Audun  mistet interessen for Domkirken og byen. Et eksempel var i 1429 da han fikk istandsatt altrene i domkirken, og også la til gaver slik at gudstjenester og messehold kunne økes og ikke minske slik utviklingen tidligere hadde vært.

På denne tid foregikk en positiv utvikling i Stavanger. Det var oppsving i handel og borgerskap og bedre økonomiske tider i byen. Dette kom også kirken til gode. Vernebrev og kongelige skattelettelser førte til at biskopen kunne utvikle alterne og utvide antallet kanniker . Et annet tiltak var at han  fikk 9 biskoper og to erkebisper til å utferdige et avlatsbrev på 40 dager der inntektene skulle gå til  Mariakirken.                                                                                                                          

Også kirkelivet i andre deler av hans store ansvarsområde opplevde hans omsorg. En senere – og også betydelig biskop i Stavanger – Peder Claussen Friis, formulerte dette slik:” Han forbedret kirkerne merkelig vel i det ganske stift.”

 

Auduns rolle som : ”et meget betroet og benyttet medlem avdet norske             riksråd” og dermed også riksråd innenfor  en skandinavisk union  gav ham stor innflytelse og  makt. Dette kunne gitt muligheter til å arbeide mot norsk nasjonal selvstendighet. Men det skjedde ikke, og nåtidens historikere har bl.a forklart dette med at hans tidligere rolle som kong Eriks kappelan og sjelesorger gjorde ham sterkere bundet til kongen enn landets øvrige riksråder. Kanskje var det derfor slike politisk mål kom utenfor hans interessefelt.

 

Biskop Audun Eyvindssøn døde den 3. november 1445. Han ble begravet  i Stavanger Domkirke.

 

e.k.s.k

 

Litteratur:

 

- A.W.Brøgger. Stavangers historie i middelalderen.

- Geir Atle Ersland.  Stavanger bys historie i. Bind 1. Stavanger 2012

- Stavanger 1814-1914 Stavanger 1914.