Fremside / Årringer i byhistorien / 1500 / 1537

1537

Reformasjonen

Domkirkens arkiv brennes. St.Svithuns skrin forsvinner. Alt bispegods legges under kronen.

Reformasjonen i 1537 bragte store omveltninger, og en ny tid både kirken og befolkningen Norge. Dansk enevelde ble etablert, og protestantismen innført som statsrelegion.

Men forspillet startet noen år tidligere. I 1523 ble den danske kong Kristian II jaget fra landet av adelen. Fredrik I overtok kronen. Den avsatte kongen tok kampen opp, og i flere år var det uroligheter og delvis borgerkrig mellom tilhengere av de to partene. Fredrik I døde i 1533, men stridighetene varte frem til sommeren 1536 da protestanten Kristian III overtok kronen. Han bestemte seg raskt for å reformere den norske kirken. Kanskje var ønsket om å få hånd om den katolske kirkens gods og eiendommer like stort som de religiøse årsakene bak trosskiftet.

Første skritt var en bestemmelse om at alt kirkegods skulle legges under kronen. Dermed ble maktgrunnlaget for landets bispedømmer revet bort. Men kongen ønsket å gå skrittvis fram, for ikke å uroe nordmennene for mye. Domkapitlene skulle inntil videre fortsette som tidligere, og kapitles menn og sokneprestene fikk fortsatt sin lønn.

I Stavanger bispedømme var det nå Hoskuld Hoskuldsson som nå var biskop. Han var nr. 28 i rekken med katolske biskoper i Stavanger, og skulle bli den siste. Hoskuld var en forsiktig og utpreget fredens mann som ikke ønsket å blande seg opp i de politiske stridighetene i Danmark. Samtidig håpet og trodde han nok at det fortsatt skulle være mulig å bevare både katolsk tro og kirkegods i bispedømmet. Lenge forsøkte han å holde seg nøytral i politisk sammenheng, og ble kritisert for det. Til sist valgte han allikevel å hylle Kristian III som konge i 1536. Men tiden var gått fra biskop Hoskuld og katolisismen. Kongen hadde allerede bestemt at deres tid var over.

Gjennomføringen av reformasjonen og innføring av den lutherske lære i Stavanger bispedømme skjedde først noe forsiktig, men deretter med hardhendte metoder. I desember 1537 ble den sindige lensherren Eske Bilde avløst av den hensynsløse Tord Rod. Han er beskrevet som en ”gudsforgåen kropp”. Noe av det første han gjorde var å ta Hoskuld Hoskuldsson til fange og føre ham til Bergen. Dette skjedde i slutten av 1537 eller begynnelsen av 1538. Biskopen forsvant samtidig ut av historien. Det antas at han døde kort etter bortføringen, men ingen vet om han ble drept eller døde av naturlige årsaker.

Samtidig startet Tord Rod arbeidet med å renske Stavanger bispedømme for alt som var katolsk. Og han gjorde det grundig, uten særlig tanke på kongens råd om varsomhet. Ikke bare bispegodset ble inndratt og lagt under kronen. Også gods og inventar som tilhørte Domkirken, Olavskirken, og Vår Frue kirke ble ranet og ført bort. Tord Rod gjennomførte det rene plyndringstokt. Bøker og brever ble brent, og St.Svithuns skrin forsvant.

Hva innbyggerne i Stavanger opplevde i reformasjonsåret 1537 kan vi bare gjette. Redsel, avmakt og sikkert også sinne over raseringen av kirker og gammel tro har nok preget dem. Men særlig mange har de ikke vært. Kanskje var det bare 150-200 mennesker i byen på denne tiden, etter at befolkningen både her og ellers i landet var blitt sterkt redusert av blant annet pestepedemier gjennom nesten 200 år.

År 1537 regnes også som avslutningen på middelalderen i Norge. Det gikk fire år før bispestolen i Stavanger påny fikk ny ledelse og en protestantisk biskop. Jon Guttormsson, med tittelen superintendent ble valgt til den viktige oppgaven å gjenreise kirkens makt og anseelse. Han måtte gå en lang og vanskelig veg mot målet.

Tegnene til forandring var ennå få. Tiden ble fortsatt i flere år preget av uro og usikkerhet . Byen var nedslitt og mange bygninger i forfall. Bispegården, som var tatt i bruk som kongsgård var en av dem. Men nå nærmet Stavanger seg bunnen den lange nedgangstiden. Fra midten av reformasjonsårhundret ble det igjen vekst i folketall og handel i den gamle stad.

Litteratur:

Kåre Arnstein Lye: Jærboka 3.
Johannes Elgvin: En by i kamp. (1956).