Fremside / Årringer i byhistorien / 1500 / 1594

1594

De første byvedtektene stadfestes

Kirkelige plikter og økonomiske krav innskjerpes.

Lite er kjent om den interne bystyringen i Stavanger i middelalderen. I store trekk er det allikevel sannsynlig at innholdet i kong Magnus Erlingssons stavangerprivilegie fra 1164- som ble stadfestet av kong Håkon Håkonsson engang mellom 1226 og 1248, ser ut til å ha vært respektert frem til reformasjonen i 1537.

Privilegievedtektene var tilpasset kirken, og bispestolen hadde ansvaret for at de ble etterlevet og respektert. Men ingen bevarte kilder opplyser om hvordan bystyringen fungerte i katolsk tid under Stavangerbispens ansvar og overstyring. Kanskje fantes det en årmann, senere sysselmann som hadde et spesielt ansvar når det gjalt deler av den verdslige byadministrasjonen.

En ny bylov for byene i Norge ble vedtatt i 1276. Men denne gjalt kun for de fire viktigste - det vil si Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg. Her ble det inntatt bestemmelser som skulle definere og regulere bystyringen. Rettshåndheving, utøvende og administrative funksjoner var viktige kapitler i loven.

Det er antatt at også andre byer i riket delvis benyttet vedtekter i byloven i sin egen organisering. Kanskje også Stavanger. Blant annet gjaldt dette lovens krav om at bytinget eller bymøtet skulle ha fast møtedato: thomasdag den 21. desember. Men sikre skriftlige opplysninger om slike møter i Stavanger før reformasjonen kjennes ikke. Kanskje var det heller ikke nødvendig og aktuelt med nye og aktive selvstyringsorganer her. Biskopen samarbeidet trolig nært med kongens og lenets lokale administrasjon, i tillegg til domkapitles egen geistelige og vertslige stab.

Men i 1594 skjedde en forandring. Da fikk vi for første gang et klart og dokumentert innsyn i byens administrasjon og organisering. Stavanger sine første byvedtekter ble vedtatt på ”juledagstinget” thomasdag , tre dager før jul. Vedtektene har mange likhetstrekk både med middelalderens bylov, og Bergensvedtektene fra 1573. Noen ser ut til å være direkte avskrifter fra den større byen lenger nord, mens andre nok er spesielt tilpasset forholdene i Stavanger.

Byloven innehold to hovedpunkter: Den første innskjerpet at bymennenes kirkelige plikter måtte være i samsvar med rikets kirkelige tradisjoner. Det andre punktet gjalt økonomiske krav. Her var betaling av leidangen som skulle gå til kongen viktig. Stavangers byleidang skulle være 1 skilling for ”hvert par” hus, og 1 skilling for hver enke og mannlig innbygger. Med andre ord både eiendomsskatt og personskatt. Uteble denne skatten et år eller to ble beløpene fordoblet, og ble leidangsplikten forsømt i tre år mistet eieren huset og eiendommen.

Ikke alle borgere ble pålagt leidangsskatten. Kongens menn og deres tjenere , adel, geistelighet og byens råd var unntatt.

I Stavangers bylov nevnes for første gang kemneren. ” Der byens pendings opbørsell haffuer til forvaring”. Andre bestemmelser var: Klare regler om rett mål og vekt. – En byavgift,”Stadtz Gield”, for alle handlende og håndtverkere. Inndeling av byen i soner med hver sin kvartermester, som også skulle ha oppsyn med vekterne. Nye branninstrukser som påla innbyggerne å bygge alle ildhus i bindingsverk. Og bestemmelser som skulle sikre byens borgere handelsvern mot virksomheten til konkurrerende fremmede og bønder.

Stavangers bylov fra 1594 gir et godt og karakteristisk tidsbilde. I byvedtektene er både tros- og handelsvirksomhet sentrale forhold.. Det samme gjelder skatte- og bygningsregler. Et enhetssyn lå bak bestemmelsene. Å være byborger kunne gi flere fordeler, men ”gratis” skulle det ikke være. Inndeling av innbyggerne i stender som knyttet dem til hver sin virksomhet og næring var også viktig .

Litteratur:

Johannes Elgvin: En by i kamp. (1956).
Stavanger Kommune: Stavanger 1125-1425-1925. (1925).
Harald Maaland: Fra bispesete til borgerby. (1961).