Fremside / Årringer i byhistorien / 1600 / 1622

1622

Første heksebrenning i Sandvigå. Barbro Bjelland dømmes for trolldom og kontakt med djevelen.

1600 tallet er hekseprosessenes tid i Europa og i Norge. Religion, blandet med overtro - rettet mot enkeltmennesker – både menn og kvinner som både i oppførsel og muntlig tale”skilte seg ut”, preget tidens tankegang . Om trolldom og kontakt med djevelen kunne knyttes til ofrene var de særlig ille ute. På 1600 tallet var forstillingen om at ”onde mennesker” ble brukt som redskap av ham svært utbredt blant befolkningen.

Frem til biskop Jørgen Erikssøn sin død i 1604 var verken trollmenn-eller trollkvinner henrettet på bålet i Stavanger. Det er riktignok slike rettsaker også i denne perioden, men disse endte ikke med dødsdom.. Kanskje hadde den mektige kirkelederen i Stavanger et noe humant syn i slike saker, trass i klare retningslinjer både fra Fredrik 2 i 1584 og Christian 4 i 1593.

Men fra Lauritz C. Scavenius overtok bispestolen i 1604 og i vel 60 år fremover blusset heksebålene i Sandvika.

Trolldomssakene ble behandlet av en verdslig domstol . I 1608-09 kjennes to ”trollkvinner” fra rettsprotokollene. ”Singkli- Karen og Anne Matsdatter var anklaget. Sistnevnte måtte gjennomgå den fryktede vannprøven. Bundet på hender og føtter og med et tau rundt livet ble hun kastet i vannet. Om kroppen sank var hun uskyldig. Om hun fløt var dette et tegn på skyld. Begge ble funnet skyldig og henrettet.

I 1622 ble Barbro (Barbra) Bjelland ble fengslet og plassert i rådstuearresten. Og beskyldt for å ha svoret seg til djevelen. Her gjennomgikk hun de såkalte ”pinlige forhør” som innebar både forsøk på å overtale henne til å innrømme skyld, og tortur når dommerne ikke var fornøyd med svarene. Et viktig mål under slike forhør var gjerne å få den mistenkte til å oppgi navn på andre menn eller kvinner som også kunne knyttes til heksekunster.. Ofte ble nok denne hensikten oppnådd under de fryktelige pinslene, og kanskje var det uskyldige uvenner eller fiender av den fengslede som var mest utsatt. Slik kunne en heksepross utløse mistanker mot flere personer.

Barbro Bjelland ble funnet skyldig i tiltalen, og dømt til bål og brann. På vei til retterstedet i Sandviken hadde hun knapt klær på seg. 6 store båter hadde fraktet veden. Hun ble bundet fast til stigen og først pint av mestermannen. Så tente han bålet. Henrettelsen kostet 12 riksdaler.

Mestermannen eller bøddelen hadde i folks bevisshet et foraktelig yrke, og han sto på mange måter utefor samfunnet. Det sto redsel av ham, noe han også var klar over og kunne utnytte til egen vinning. Mestermannen i Stavanger truet i f.eks 1622 med å reise ”til andre landskap” om ikke byen ved byrådet vedlikeholdt huset hans. Det skjedd tydeligvis ikke. Mestermannen forlot i alle fall byen vel vitende at det ikke var noen enkel sak å finne noen erstatter.

I 1633 ble det foretatt hele 7 henrettelser av trollmenn/kvinner i Stavanger len. 3 av disse skjedde i Stavanger. På denne tid var Torn Søfrenson byfogd i byen, og tidligere hadde han også fått 3 andre mistenkte arrestert og dømt til døden. En av ofrene denne gang var Jon Smed. Hans ”forbrytelse” var knyttet til en madlabondes anklager. Jon ble beskyldt for å ha truet bonden og ønsket ham vondt – og noe senere ble han syk Dette måtte være Jon sin skyld. Det nyttet lite at smeden nektet. Retten fant ham skyldig i trolldomskunst og mente hans ”grove forseelse kvalifiserte til bålet”.

Kjetils Birgitte hadde i 1650 sett Fossegrimen. Et loddent og brunt troll. Hun unngikk så vidt å bli brent på bålet, men måtte rømme landet eller lide på sin hals.

For Trog-Astri og Bergitte Tolleivsdatter gikk det verre i 1664. Trog-Astri var nok ikke så nøye med det hun sa. Hun bodde på Stranden, og var dårlig likt av mange. Et rykte fortalte at hun kunne ”litt av hvert” og hadde truet andre med vondt. Flere skulle ha blitt syke etter slike advarsler. Trog-Astri ble innkalt til forhør, og her bekreftet flere naboer at hun ble kalt en trolldjevel. Ved en anledning hadde hun sagt seg i stand til å omgjøre Stavanger til et stort hav, og plassere byens største hus på Tjæresteinen. Astri`s mann var da tilstede. Han forsto dette kunne være farlige ord, og ba henne holde munn og sa :”Det djevelen skulle fare i henne”. Da den mistenkte ble spurt om denne hendelsen svarte hun: ”Nå, men skjedde det noe ?”

Rettsaken mot Trog-Astri ble lang . Mange vitner var innkalt, og de fleste bekreftet mistanken om hennes farlige egenskaper. En tidligere rektor ved latinskolen i byen fortalte om hennes evne til å ”forføre” mange av elevene ved latinskolen i deres umyndighet ved hjelp av trolldom. En kvinne kunne fortelle om et tørkle som hadde vært forsvunnet i 4 år, og som ble gjenfunnet etter hjelp og råd fra Astri mot betaling. Også andre hadde negative og mistenkelige opplysninger henne.

Trog-Astri var sjanseløs. Dommen lød slik :” At hun efter Guds og menneskers lov ei kan befries, men bør at miste hendes liv og hendes boeslod til kongelig majestæt at være forfalden”. I rettsboken står det at både Trog-Astri og Bergitte Tolleivsdatter ” som for trolldom er bleven ved brand henrettet”.

Dette årstallet – 1664, er siste gang en kjenner til dødsdom og henrettelser av trollmenn og trollkvinner i Stavanger. Fram til langt inn på 1700 tallet var det allikevel flere slike rettsaker, men uten at noen ble fradømt livet.

I perioden 1608-1694 er 50 hekseprosesser kjent i Stavanger Amt. I Stavanger ble 12-14 skyldige brent på bålet i Sandviken. Et trist kapitel i byhistorien.

Litteratur:

- Ola Aurenes. Mennesker og skjebner. 1938

- Johannes Elgvin. En by i kamp. 1956

- Stavanger Museum. Byhistorisk utstilling.