Fremside / Årringer i byhistorien / 1700 / 1709

1709

Byens første industribedrift. Et salpeterverk.

”For øvrig er det oss kjært at Aagaard starter på nytt med salpetertilvirkning, og vi ønsker bedre lykke enn tidligere”. Slik lød det danske riksstyrets siste hilsen til byskriverUlrik Frederik Aagaardi 1721. Men da var det hele over.

Salpeterfabrikken var blitt startet noen år tidligere - i 1709. En bestemmelse fra 1689 inneholdt privilegier for slik virksomhet i Danmark, og Aagaard mente dette kunne bli et lønnsomt foretak også i Stavanger. Han la først ideen frem forbyens og distriktets myndigheter, men alle var negative til forslaget. Først og fremst fordi det trengtes store mengder brensel til salpeterfremstillingen, og dette ikke fantes her. En ganske stor andel av byens arbeidsfolk var dessuten utskrevet til militærtjeneste. Avvisningen hadde kanskje sammenheng med at byskriveren også hadde en rekke andre - kanskje noe urealistiske tanker om driften.

Han foreslo blant annet at hvert sokn i distriktet skulle sende tre husmenn til fabrikken i koketidene. Dessuten levere en favn på en laup tunge ved. Som arbeidsledere i startperioden ønsket Aagard seg utdannede eksperter, som etter seks år ville ha lært opp de lokale arbeiderne til selv å mestre arbeidet.

Den lokale motstanden mot prosjektet stoppet imidlertid ikke byskriveren. Han klarte å overbevise kommerskollegiet i Kjøbenhavn om fabrikkens fremtid og lønnsomhet. Salpeterverket ble deretter bygget øst i byen i det området som siden er kalt ”Verket”. (Verksgaten)

Fabrikken ble ingen suksess. Den kom i gang, men produksjonen var svært ujevn gjennom årene. I 1713 klaget rentekammeret over dårlig lønnsomhet og lite salpeter. En egen kommisjon undersøkte forholdet og konstaterte at at lagerbeholdningen da bare var 64 skålpund rå salpeter. Enkelte perioder, som i 1715-1716 og 1717, var bedriften heller ikke i virksomhet.

Årsakene til vanskelighetene var flere. Samarbeidet mellom Aagaard og fabrikkens entreprenør Michel Knudsen Eeg fungerte dårlig. Aagaard hadde også mottatt betydelige pengebeløp fra myndighetene i forbindelse med etablerig av bedriften. Da han senere søkte om mer midler, ble det avslag. At han samtidig med vanskelighetene i Stavanger også forslo og opprette flere andre salpeterverk i Norge, bidro heller ikke til velvilje og forståelse i Kjøbenhavn.

Aagard slapp å bli stilt til ansvar til fabrikkens nedadgående utvikling. Myndighetene var nemlig av den mening at dette for en stor del skyltes at han ikke hadde fått gode nok fullmakter og myndighet ved etablering og oppbygging av salpeterverket.

Avvikling og nedleggelse av salpeterverketvar til sist uunngåelig, men skapte hodebry for både Rentekammeret og Kommerskollegiet i Kjøbenhavn. Et forslag om å la bedriften bli kongens eiendom og ansvar, og gi Aagard et vederlag på 1500 riksdaler ble ikke godtatt. Byskriveren hadde brutt kontrakten som var inngått ved etableringen, og myndighetene skylte ham ingenting - verken penger eller eiendom, sto det i kongens svar.

Sluttstrek for byskriver Ulrik Fredrik Aagaards sin fabrikk på ”Verket” var en auksjon over anlegget. Han la selv inn et bud – som ikke var det høyeste, men fikk allikevel et tilslag på eiendommen for 343 riksdaler kontant. Tiden som bedriftsleder var imidlertid over for Aagaard tross - riksstyrets avsluttende og oppmuntrende brev i 1721.Salpeterfabrikken ble nedlagt og senere solgte del for del. Kokhuset og kjelene kjøpte en av byens rikeste og mest suksessfulle kjøpmenn – Lauritz Smith.

Litteratur:

Johannes Elgvin. En by i kamp. (1956.)