Fremside / Årringer i byhistorien / 1700 / 1739

1739

Dansk kristendomsskole blir den første barneskolen i Stavanger

1737 bestemte myndighetene at latinskoleundervisningen i Norge skulle omdannes til en ny undervisningsinstitusjon som ble kalt dansk kristendomsskole. Den danske kristendomsskolen - som i Stavanger kom i gang i 1739, fikk snart et omdømme som fattigskole.

I 1682 ble bispesetet i Stavanger flyttet til Kristiansand. Undervisningen ved den århundregamle katedralskolen fulgte med, og i flere tiår senere var litt latinundervisning i den gamle skolebygningen ved Breiavatnet omtrent det eneste skoletilbudet i byen.

1737 bestemte myndighetene at latinskoleundervisningen i Norge skulle omdannes til en ny undervisningsinstitusjon som ble kalt dansk kristendomsskole. Disse skolene skulle undervise elevene i flere disipliner, men dansk og kristendom var hovedfagene. Bare gutter kunne bli opptatt som elever, og en viktig hensikt med undervisningen var å forberede dem til konfirmasjonen. Dette var en almueskule, og elevene kom for en stor del fra ubemidlede hjem. Driften måtte derfor bekostes av byens fattigkasse, gaver, eller bøter som ble innkassert og gitt som støtte til undervisningen. Den danske kristendomsskolen - som i Stavanger kom i gang i 1739, fikk snart et omdømme som fattigskole. Elevtallet var svært ujevnt med mye fravær. Lærerposten ble kombinert med stillingen som kordegn ved domkirken. Ofte var det få søknader om skoleplass. I 1759 var det bare undervist fem elever pluss skoleholderens sønn.

For det bedrestilte borgerskapet i Stavanger ble den danske kristendomsskolen betraktet med skepsis. Deres sønner ble ofte sendt til katedralskolen i Bergen – til en helt annen og meget mer omfattende og bedre undervisning.

Det skjedde få forandringer på kristendomsskolen gjennom 1700-tallet og over i det nye århundre. Men den fikk etterhvert et større og mer stabilt elevgrunnlag, og i begynnelsen av 1820 årene begynte undervisningslokalene å bli for små.

I 1826 foreslo biskopen å påbygge steinbygningen med en etasje i tømmer, og la piker få adgang til skolen. Det ble gjort, og undervisning av de yngste barna foregikk senere i bygningens første etasje, mens viderekomne elever satt i påbygget ovenpå.

Den første virkelige videreutviklingen av barneskolen i Stavanger skjedde i forbindelse med den såkalte skoleordningen av 1842. Etter anmodning fulgt av et utkast fra stiftsdireksjonen i 1835 til omorganisering, foreslo en oppnevnt kommisjon en radikal endring av undervisningstilbudet i byen. Her ble det foreslått å erstatte den danske kristendomsskolen med en ny todelt skole: en vekselskole som kunne undervise inntil 200 elever av begge kjønn og to vanlige leseklasser med inntil 100 elever av begge kjønn.

Vekselskolen skulle undervise de yngste elevene i første klasse, og det var skoleplikt fra fylte seks år. Leseklassene hadde alminnelige skolefag: Rettskriving, lesning, de fire regningsarter, religion, bibelhistorie, fedrelandets historie og jordens geografi, var noen av de viktigste.

Også lærerens status og lønn ble en annen og bedre. Hver klasse skulle ha sin egen lærer som skulle lønnes med 160 spesiedaler og kanskje noe mer. En av lærerne fikk også egen bolig.

Middelalderens påbygde latinskole ble for liten for det store elevtallet. Et forslag om å bygge denne sammen med en gammel lærerbolig like ved ble vurdert, men forkastet. Begge bygningene ble deretter revet og erstattet med en ny skolebygning i tre – den såkalte Domkirkens skole. Den sto ikke ferdig før i 1843, og i mellomtiden var undervisningen foretatt i leide lokaler.

Stavanger fikk med skoleordningen av 1842 en for sin tid moderne og fremtidsrettet skole. I flere tiår senere var den et solid fundament for folkeskolens videre utvikling i byen.

Litteratur:

R. Tveteraas m.fl.: Stavanger 1814-1914. (Stavanger 1914)
Johannes Elgvin: En by i kamp. (Stavanger 1956).
Edgar Hovland m.fl.: Fra Vistehola til Ekofisk. (Stavanger 1987).
Karsten Skadberg: En by i kamp. Stavanger (1975.)