Fremside / Årringer i byhistorien / 1700 / 1765

1765

 Byens cirkumferens og byprivilegier oppheves.

 

I 1425  utferdet kong Erik  et dokument som ble utganspunkt og grunnlaget for stavangerborgernes handelsvirksomhet gjennom mange hundre år. Der det bl.a sto   ”…at alle som vil drivehandel må gjøre det i Stavanger..”.

 

 

 

Privilegiebrevet var en godkjenning og ønske om at byen skulle være områdets handelsentrum. Denne ordningen hadde røtter ennå lenger tilbake i middelalderen i sammenheng med kongelige bestemmelser og handelsrettigheter i de eldste byene. Gjennom hundreårene som fulgte, kom flere kongelige privilegiepåbud som inneskjerpet dette.

Sentralt for byen kom en bestemmelse i 1606 der stavangerne fikk enerett på all handel innenfor en grense på 3 gamle norske mil (totalt 33,9 km) . Dette kaltes en Cirkumferens, og var en en ordning som også ble innført i andre norske byer. Innenfor denne sonen var bøndene pliktige til å føre sine jordbruksprodukter inn til byen, og selges på torget eller Kongsgård brygge på faste markedsdager. Handelsborgerne hadde rett til å kjøpe varer utenfor sonen i et ytre handelsområde som omfattet resten av Stavanger len fra Åna Sira i sør til Smørsund langt inne i Ryfylke-fjordene, men de måtte føres tilbake til byen og omsettes her. Et forhold som fra borgernes side ble oppfattet som en ulempe, var at utenlandske skip som kom til byen fritt  hadde rett til å selge ” sin last, bl.a  kornvarer i ”smaat og stort” i 8 dager etter ankomsten . Deretter skulle  handelen foretas av byens egne innbyggere.

 

Privilegie-og cirkumferens-bestemmelsene ga stavangerborgerne sterke handelsrettigheter, men ble etter hvert også årsak til en vedvarende kamp for å vedlikeholde og utvide disse. Og ikke minst forsøke å ha kontroll med dem. For området var stort, og konkurransen med bønder, bergensborgere og utlendinger som drev direktehandel utenom byen stor. Mellom alle partene gikk det gjennom hundreårene utallige klager og utrykket misnøye i mange sammenhenger. Ofte endte dette i rettsaker, eller havnet hos enevoldsmydighetene eller kongen i Kjøbenhavn.

Allerede på herredagen i Bergen i 1567 - og før cirkumferensbestemmelsene, hadde stavangerborgerne klaget over at skip fra Bergen drev direktehandel i Stavanger og distriktet. Fra Bergen ble det svart at stavangerne uhindret gjorde det samme her og på Nordlandene. Riksrådet avviste stavangerprotesten.

” Enhver skulle bli ved sin  gamle bruk og handel”.

Sterkere støtte for stavangerborgernes handelsrettigheter kom i 1598 da kong Christian 4. i et høytidelig dokument”samtøcke och stadfeste alle de privilegier, friiheder og benaadninger som byen hadde fått av hans far.”Denne befalingen ble av stor betydning for borgerne for å kunne håndheve sine rettigheter.

 

Et viktig punkt i privilegieordningen var at borgerne skulle sikre kongen tollinntekter, ved forsyning av nødvendige varer til bøndene. Men cirkumferensbestemmelsene hadde her ført til misnøye helt fra begynnelsen, og i 1619 ba de om tillatelse til å handle direkte med Bergen. Det fikk de ikke, for Bergen – som også hadde egen cirkumferens  - var på sin side også å vakt mot mot egne innbyggere, bønder, skotter, og dansker som handlet ulovlig innenfor denne sonen. Mange ble fakket, og ofte fulgte rettsaker.

I Stavanger hører vi bl.a om Johan Kannegyter som fikk 26 skilling i bot etter å ha kjøpt en øks av en landstryker.

 

Salg av korn var en kilde til misnøye for mange parter. Slik virksomhet foregikk i betydelig målestokk utenfor byens grenser til stor ergrelse for borgerne. For å motvirke dette innskjerpet lensherre Henrik Bille i 1631 at borgerne  skulle ha privilegium  på kornsalg og andre varer i hele Stavanger len så lenge det ikke kom i konflikt med Bergen sine tilsvarende bestemmelser..

I 1661 kommer en ny bestemmelse med en kraftig advarsel mot ulovlig vareomsetning, der det heter at handel mellom bergensere i Stavanger len kun var tillatt i 6 høstuker. Resten av året skulle varene omsettes tilbys og omsettes av stavangerborgerne, som pliktet å” betale rette og billig ”(rimelig)

 

1641 ble Kristiansand grunnlagt. I de første årene som fulgte merket stavangerborgerne lite til handelskonkurransen i sitt søndre distrikt som da gikk til Åna Sira. Men i 1647 ble det klaget over dette.                                                 Utover på 1600 tallet ble det likevel mer og mer klart at både danskekonge og riksmyndigheter ønsket at Kristiansand skulle få en sentral posisjon i denne del av landet på bekostning av Stavanger. I 1671 ble Stavanger amt innlemmet i Kristiansand hovedamt, og dit ble også stiftamtmann  Ludvig Rosenkranz i Stavanger flyttet i 1682. Amtets lagmannstol flyttet samtidig, og i 1684 også biskop og domkapitel. Skolen ble også lagt ned. En brannkatastrofe samme år  forvandlet 150 av Stavangers 350 hus til aske og rykende ruiner. Som om ikke dette var nok mistet byen sine kjøpstadsrettigheter i 1686 og ble redusert til et ladested.

 

 ”Uårene” for Stavanger som ladested varte frem til 1690. Da fikk byen påny tilbake sine gamle rettigheter og privilegier fra 1607, men mistet en del av sitt ytre distrikt. Sørgrensen ble nå flyttet noe mot nord, fra Åna Sira til Sirevåg.

 

Det kom allikevel et lite ”lyspunkt” i denne perioden. På Nedstrand i Ryfylke hadde det lenge vært et eget tollsted der bergensere og skip fra Skottland og andre steder kunne kunne losse og laste uten å gjøre dette i Stavanger.  Tollstedet var etablert i 1630, men hadde  i årene som fulgte møtt sterk motstand i Stavanger, og var i klar strid  med borgernes ønsker.  En ny tollforordning i 1683 fjernet tollstedet. Dette var gode nyheter for stavangerborgerne som ønsket denne  handelen til byen - og raskt sendte byfogd, byskriver og en visetollbetjent til Nedstrand, der de forkynte forandringen for toller Erik Jørgensen. Noe som førte til” stort raseri blant bønder, gemen almue og skipsbesetninger”.  Forsøket på å avsette ham førte i første omgang ikke frem, men trafikk og omsetning på tollstedet sank hurtig, og det ble helt nedlagt i 1687.

 

Gjennom årene Stavanger var redusert til ladested mistet borgerne likevel mye av kontrollen med ulovlig handel med landbruksprodukter, og klarte ikke å håndheve privilegiebestemmelsene slik de ønsket.

 

I økende grad foregikk det ulovlig bondehandel både på Jæren, i Ryfylke og i Dalane. I 1721 sendte stavangerborgerne et klageskriv til kongen der de klaget på dette. De ba her også om et forbud for bondesønner, bønder, strandsittere, sorenskrivere, fogder, prester og  militære til  drive slik handel  innenfor circumferensegrense. Ukontrollert tilførsel og omsetning med korn ble særlig fremhevet som svært skadelig for handelen i amtet.

 

Stattholder Ditlev Wibe var på rundreise i Norge i 1722, og kom også til Stavanger. Her la borgerne frem kopier av privilegiebrev fra 1425 til 1690 og ba om at disse påny ble stadfestet. Men Wibe avviste disse, og mente slike gamle bestemmelser nå var uten betydning. Han avviste å anbefale ny stadfesting av privilegiene, og sa at disse ville ødelegge for cirkumferensbestemmelsene i Kristiansand. Han hevdet også at bøndene måtte dra til den by de selv ønsket med sine produkter. Ingen skulle tvinges til et sted som førte til ulemper. Stattholderen innrømmet allikevel borgernes enerett til handel med utlendinger.

 

Denne saken ble sendt til riksrådet til endelig avgjørelse. Senere fulgte nye klager fra Stavanger, men først i 1735 fikk borgerne en positiv tilbakemelding fra Kjøbenhavn og nye privilegier  Disse stadfestet på mange måter de eldre. -Innenfor cirkumferensegrensen  pliktet bøndene å føre sine varer til byens torg.  Bare borgerne kunne kjøpe varer for videre salg.  Borgere fikk retten til å kjøpe alle varer utenfor cirkumferensen, og  amtets” indbyggere, gæstgivere ogstrandsiddere”måtte kjøpe alle nødvendige varer fra byborgerne.        

Summa summarum betød dette at stavangerborgerne hadde rett til all handel i amtet, dette gjalt også mot utlendinger – men her med et viktig unntak . Disse hadde de første 8 dagene etter ankomst tillatelse til fritt å selge sine vareri ”stortog smaat”, og først deretter tilby disse til borgerne. Denne bestemmelsen var borgerne nok ikke tilfreds med fordi den reduserte deres mulighet til kontroll med den viktige  kornvareomsetningen.

Borgerne hadde også hatt et ønske om påny å få flytte byens ytre handelsdistrikt tlbake til Åna Sira. Dette ble ikke innvilget, men ble likevel overraskende godkjent i 1738 da Kristiansand fikk revidert sine privilegier.

 

De viktigste vareslagene som gjennom hele privilegietiden ble omsatt mellom by, land, amt og utenverdenen var ulike landbruksprodukter, fisk,  og trelast. Særlig var borgernes kontroll med kornhandelen viktig, og salget av kornvarer ble gjennom 1730 og 1740 årene gjentatte ganger årsak til uenighet og konflikter mellom borgere og bønder. Borgerne ble bl.a beskyldt å bruke falske vekter ved veiing av kornet, og bøndene klaget også over å måtte selge i vekt, men kjøpe i mål.

 

Bøndene ble til sist bønnhørt. I 1746 bestemte riksstyret at all handel med korn og trelast utenfor 3 mils grensen  kunne foregå fritt både i  Bergenhus og Lista amter. De handlende måtte riktignok først innom byen for å få tollseddel, men betød i realiteten full råderett for bøndene utenfor cirkumferensesonen.                                                                                         Ganske snart kom også bøndene innenfor sonen med et krav om å få de samme rettighetene. Og de fikk amtmann Henrik Lachmann med seg.” Det er altså et stort uhellfor disse stakkels bønder å bo så nær byen”skrev han. Men tross nye tider med mange signaler om et mer liberalt syn på nasjonal og internasjonal handelsvirksomhet forsøkte stavangers kjøpmenn å ”tviholde” på sine gamle privilegier. Et eksempel  kom i 1849 da byens ledende menn arresterte en jekt fra Hardanger lastet med 23 tønner korn. Det ble rettsak, der borgerne først fikk medhold, men til sist i høyesterett ble dømt til å erstatte både korntønnene og betale saksomkostningene – en sum som til sammen oversteg 5 ganger vareverdien..

 

Starten på slutten til Stavanger sine gamle privilegier kom gjennom to avgjørende bestemmelser. Den første i 1753 da restriksjonene på omsetning av fisk ble opphevet. Nå fikk både fiskere og innbyggere tillatelse til å selge og kjøpe fisken gjennom direktehandel.                                                               

I flere av de første 1760 årene slo kornhøsten feil i Agder og Hordaland. Bøndene innenfor byens cirkumferensegrense hadde  korn å selge, men var pliktige til å gjøre dette i Stavanger til priser borgerne selv bestemte. Fra gårder utenfor sonen kunne imidlertid kornsalget foregå til adskillig høyere priser. Dette bidro til å tilspisse stuasjonen mellom bønder og borgere, og uenigheten. Særlig var dette tilfelle i 1763.

 

Myndighetene nedsatte i 1765 en kommisjon som fikk i oppgave å vurdere bøndenes klager. Lokale embedsmenn fikk  oppgaven med å løse saken. Det ble ganske snart klart at hovedårsaken bak alle uenighetetene mellom borgere og bønder var byens cirkumferens og byprivilegier. 

Avgjørelsen kom samme år. I 1765 fikk bøndene innenfor 3 mil sonen  tillatelse til å selge egne varer til hvem de ville. Dermed var  byens århundregamle handelsretter og privilegier i realiteten for alltid opphevet og ute av verden.  

 

e.k.s.k

 

                                                                                                                                                           

 

Litteratur:                                                                                                             

 

-         Johannes Elgvin - En by i kamp . Stavanger Kommune 1956

-         Bjørs S. Utne – ”Privilegiene”. Fra Vistehola til Ekofisk. Rogaland gjennom tidene. Universitetsforlaget  1986

-         Geir Atle Ersland / Arne Solli .Stavanger bys historie bd. 1 Stavanger 2012.