Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1825

1825

De første emigrantene fra Norge til Amerika forlater Stavanger

Emigrasjonen fra Norge til Amerika startet i Stavanger i 1825. Da innledet en liten gruppe kvekere en lang sjøreise over Nordsjøen og Atlanterhavet mot et nytt liv på et stort og ukjent kontinent.

Det begynte som en religionskonflikt. Kvekernes gudstro og ritualene de knyttet til sin kristendomsforståelse var på flere måter helt forskjellig fra den som foregikk i de norske kirkene og ble akseptert av embedsmenn og myndigheter. Dette uroet dem. Et forhold var at kvekernes sterke vekt på fredsforståelse medførte at de nektet militærtjeneste. Det førte til arrestasjoner. De nektet også å la barna bli konfirmert. Trusler om utpanting og bøter, med risiko for nød og ruin gjorde at forholdene etter hvert ble så vanskelig for mange kvekerfamilier, og at de til sist så seg om etter en utvei for å komme bort fra det som for dem føltes som å måtte bøye seg for en norsk tvangsreligion.

Tanken om å emigrere til Amerika for å der kunne utøve sin egen tro uten innblanding fra andre slo rot blant kvekere i Ryfylke og Stavangerdistriktet. Lars Larsen Geilane var en av dem. Han hadde hatt flere ubehagelige opplevelser med myndighetene. Men et oppbrudd krevde gode forberedelser. Kvekerne tok derfor kontakt med Kleng Pedersen Hesthammer og Knut Olsen Eide, og ba dem organisere en utvandring. Kleng Pedersen hadde flere møter med kvekermenighetene, før han i august 1921 forlot Stavanger, og via Gøteborg fulgte en seilskute over Atlanterhavet til New York. Derfra startet han på en lang tur over store deler av det amerikanske kontinent for å finne et sted der utvandrerne kunne slå seg ned. Hele staten New York fra Hudsondalen i sør til Ontariosjøen i nord ble besøkt. Etter 3 års leting - også med hjelp av lokalkjente kvekere, endte han til sist i Kendall ved Ontariosjøen, og mente det var det beste stedet.

Begreistret og optimistisk vendte Kleng tilbake til Stavanger tidlig i 1824, og ba kvekerne starte forberedelsene til utvandringen. Og nå hadde de bestemt seg. De ville bort fra Norge. Samme år, like før jul var Kleng Peerson påny tilbake i Kendall for å forberede mottagelsen av emigrantene. Han sendte også brev til Stavanger med opplysninger om det han hadde gjort klart, og ga nødvendige meldinger til kvekerne. Den viktigste beskjeden var at utvandrerne måtte finne en passende seilskute til reisen over havet.

Lars Larsen Geilane sto nå frem som en leder for utvanderne, og sammen med seks andre familier klarte han å skaffe nok kapital til å kjøpe jakten ”Restauration” i Egersund. Båten var bygget i Hardanger i 1802, og hadde gjenom årene ofte seilt i Østesjøfart lastet med sild og andre produkter fra Norge, og returnert med kornlast. Den hadde tidligere båret navnene ”Haabet” og ”Emanuel”. I 1815 hadde skuten forlist, men var siden var ombygget og påbygget, og var seilklar da kvekerne kjøpte den. Lengden var nå i underkant av 16,5 meter meter og vekten sansynligvis ca 50 tonn. 8. mai seilte ”Restauration” fra Egersund til Stavanger, og nå kom forberedelsene til utvandringen skikkelig igang.

Den 4. eller 5. juli forlot ”Restauration” Stavanger med sannsynligvis 52 personer om bord. Disse var fordelt på 7 familier, noen ektepar uten barn, ugifte pesoner og skipets fem mann store besetning. Første stans på reisen var en liten by på sørkysten av England der skuten måtte søke havn. Så startet seilasen over Atlanterhavet. Den tok lang tid og var nok en sterk påkjenning for mange om bord på den lille seilskuten. I nærheten av Madeira foteller historien, fisket mannskapet opp en tønne som drev på sjøen. Passasjerene hadde tatt for lite vann med seg fra England og var nå svært tørste. Tønnen inneholdt madeiravin som ble drukket i store mengder både av passasjerer og mannskap. Og de ble så beruset at ”Restauration” ble seilende for vær og vind, og til sist kom drivende inn til havna på Funchal på Madeira. (Om denne historien er helt sann er ikke sikkert.) Den 31. juli forlot skuten øya. Nå fulgte noen lange uker hvor uvær og høye bølger ofte ristet båten og sjøsprøyt og salt vann slo innover dekket. Vi kan være temmelig sikre på at mange av passasjerene nok ofte lurte på om de ville komme levende frem til Amerika. Men det gjorde de. Den 9. oktober seilte ”Restauration” inn på havnen i New York der Kleng Peerson sammen med flere av byens kvekere ventet på dem.

Men gleden over å ha kommet velberget frem varte ikke lenge. ”Restauration” ble 13. oktober satt i arrest. Den hadde ikke lovlige papirer, og var i henhold til amerikansk lov for liten til å frakte så mange mennesker. Kapteinen ble ilagt en bot på 3150 dollar for lovovertredelsene. Uten følge av Kleng, forlot etter kort tid emigrantene New York og startet reisen til Kendall, forsynt med reisepenger som hjelpsomme kvekere i byen hadde insamlet.

Tilbake i New York fulgte en tidkrevende rettsprosess der Kleng Peerson, kapteinen og styrmannen til sist klarte å overbevise myndighetene om at boten bl.a skyltes en misforståelse fra deres side, og at ingen var blitt utsatt for fare under overfarten fra Norge .”Restauration” ble så frigitt mot kausjon fra en rik kveker og skipsreder. Nå var denne saken blitt godt kjent i Amerika, sikkert ikke minst fordi innflytelsesrike amerikanske kvekervenner fortsatte å hjelpe emigrantene. Til sist grep president John Quincy Adams inn, og undertegnet 15. november en personlig unnskyldning fra de forenede staters myndigheter for vanskelighetene innvandrere hadde møtt. Boten ble ettergitt og ”Restauration” frigitt og gitt tilbake til eierne. Så ble den solgt. Men Lars Larsen Geilane fikk bare 400 dollar for jakten. Det var mindre enn en fjerdedel av kjøpesummen i Egersund. Så kunne Lars Larsen endelig reise etter de andre emigrantene mot Kendall. Og han visste at pengene han hadde med seg var helt avgjørende for innvandrernes eksistens denne første vinteren. Han nådde frem etter en strabasiøs tur, og tok nå en del av ansvaret for å legge forholdene best mulig til rette for dem i det nye landet.

De første årene i Kendall ble vanskelige. Og Kleng Peerson måtte tåle mye kritikk for valget av stedet både der og hjemme i Norge. Det var langtfra så bra som han hadde påstått. Nybyggerne måtte slite hardt for å klare seg. Klimaet og dyrkingsmulighetene bød på nye og mange utfordringer, og situasjonen var en tid så kritisk at hele nybyggerkolonien kunne blitt forlatt. Noe brevene som ble sendt tilbake til Norge fortalte. Noen familier ga også opp. De brøt ut og reiste videre vestover til Fox River dalen, til et område som nå er en del av storbyen Chicago. Men langsomt ble det også bedre tider også for settlerne som ble igjen i Kendall. De fleste klarte seg etterhvert bra både materielt og økonomisk. Og sikkert like viktig, rogalandkvekernes drøm om et nytt liv i et land uten relegionsundertykkelse var gått i oppfyllelse!

Litteratur:
Hans Gustav Andersen : Stavanger Aftenblad 2004
Willys slektssider : Internett
Foreningen Norges døvblinde hjemmeside: Internett
Sverre Mørkhagen. ”Farvel Norge”. Utvandringen til Amerika 1825-1975: Gyldendal Forlag.
o.a
Eksk.