Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1849

1849

Forfatteren Alexander Lange Kielland blir født. Vokser opp i Kiellandhuset ved Breiavatnet.

..”Nu ved jeg, at min Fars gamle Have var det deiligste paa Jorden; thi ser du: den var selve Ungdommen.”

Disse ord skrev forfatteren Alexander Lange Kielland i desember 1903. Han satt i sin amtmannsbolig i Molde. Livet gikk mot slutten. Men minnene fra barndommen og ungdommen om: ” fars hus og have” glemte han aldri .. - ” thi jeg tør tilstaa at jeg aldrig blir hjemme andre Steder end midt i Bredevandet..”

Alexander ble født den 18 februar 1849. Som den tredje i rekken av 8 søsken, 3 piker og 5 gutter. Barndomshjemmet var opprinnelig et av byens eldste hus. Det lå like ved Breiavatnet, og var opprinnelig bygget av domprost Jonas Jenssøn i 1615. Eiendommen hadde flere eiere i årene som fulgte, og ble i 1773 solgt til Stavanger amt - som påbygget og ombygget huset til ”Stavanger Amts Sykehus”. Dette ” Radesykehuset” hadde plass til 20-30 syfilispasienter. I 1842 ble det flyttet til en nyoppført bygning ved Peterskirken.

Jacob Kielland – Alexander`s farfar kjøpte I 1845 den fraflyttede eiendommen. Huset ble nå påbygget og ombygget til bolig for sønnen Jens Zetlitz Kielland og Christiane ( f. Lange). Alexander sin far og mor. Dette ble hjemmet til en etterhvert stor familie. Hvor også Kitty Kielland vokste opp og senere ble en av landets mest kjente kvinnelige kunstmalere.

Lille Alexander ble døpt den 18 april 1849. Nesten alle fadderne var nærbeslektede til farens familie eller inngiftet med disse. De var:

1-2 : Farbroren: Gabriel Schanche Kielland, gift med Anna Henriette Christiansdatter

Kielland (F.Schram). 3-4: Kusine av Alexander`s mor: Marie Dorothea Lange Schiøtz, gift med Søren Gabriel

Schiøtz. 5-6: Farens søster: Johanne Margrethe Bull Kielland Sømme, gift med

Jacob Jørgen Kastrup Sømme.

7-8: Farbroren: Axel Christian Kielland, gift med Valentine Marie Charlotte Kielland

(f. Petersen).

Alexander;s barneår frem til konfirmasjonsalder var nok de lykkeligste. Men da han var 14 år – i 1862, døde moren som han var svært knyttet til. Faren giftet seg påny vel 1 år senere med sin slektning Inger Mæle, men Alexander utviklet etterhvert en økende motvilje mot stemoren. Forholdet til faren – som kunne være både dominerende og streng, ble også komplisert. Kanhende skjulte spenningene mellom den følelsesvare tenåringen og faren og stemoren, både sjalusi og bunnløs sorg og lengsel etter moren som var blitt borte så tidlig.

I 1872 - som eier av Malde Teglværk, og nygift med Beate Ramsland i et hus reservert for Kielland slekten til slikt formål i Øvre Strandgaten, var barne-og ungdomstiden i ”fars hus” over for Alexander. Men mange år senere – i 1888 kom han tilbake. Stemoren var da død. Av arvingene – sine søsken, fikk Alexander nå leie boligen. Først i perioden som redaktør av ”Stavanger Avis og siden som borgermester i byen frem til 1902 - da han ble utnevnt til ny amtmann i Molde.

Da hadde nok også tiden mildnet hans syn og forståelse av både faren og stemoren. Samtidig ble kjære erindringer om oppveksten ved Breiavatnet delt med venner. I mange brev forteller han om lengselen tilbake til barndomshjemmet ved Breiavatnet. Vi lar ham fortelle selv i et brev til fetteren Andreas Sømme i 1905.

”..: Kan du huske en Vinter, mens vi var saa smaa, at vi ikke var begyndt paa Skolen – eller kanskje det var i Juleferien. Da var der en Tid deiligt Frostveir, og hver Dag gikk vi til Moder – til min rigtige Moder og fik Skilling til hver sit Sirupsbrød.

Med disse som kjøbtes hos Lunde paa Torvet, løb vi op i vor Have og krøb op paa Hvælvet af Fars Baad, som laa langs Hækken mod Vandet. Der sad vi og lavede ”Skraa” af det varme Sirupsbrød,- vi æltede Indmaden sammen – den blev næsten sort, og skindet paa Brødet rullede vi omkring; dette blev da spist paatvers og forestillede Skraa. Solen skinnede saa varmt – det var vist helst paa Vaarsiden. Klokkerne ringede til Begravelse, alt var saa fredelig; vi sad trygge og vel passede i vort eget Kongerige..:”

Da Alexander L.Kielland forlot Stavanger i 1902 nærmet slutten seg både for barndomshjemet og ”Kongerige”.

Etter å ha vært utleid en kort periode kjøpte staten eiendommen som tomt for byens nye posthus. Skipsreder og politiker Sigval Bergesen var en av få innbyggere som forsto verdien av å bevare Kiellandshuset. – Han mente det heller burde bli et bymuseum og minnesmerke over forfatterens betydning for Stavanger. Men forslaget falt på stengrunn i formannskapet og ble nedstemt. Bergesen ble samtidig gjort oppmerksom på at noe videre engasjement fra ham i den saken kunne ødelegge hans fremtidige politiske karriere.

Huset ble i 1906 solgt på auksjon til Peder Aarrestad. Han demonterte bygningen, og gjenoppførte det som nytt våningshus - med noe forandret utseende på sitt lille gårdsbruk ”Fredheim” på Eiganes. Senere med adresse Duesvei 35. I 1908 utvandret Aarrestad med sin familie til Amerika. ”Kiellandshuset” hadde i ti-årene som fulgte flere eiere. I 1947 opplevde familien som da bodde der at både huset og eiendommen ble ekspropriert til skoleformål – senere Eiganes skole. Eierne protesterte, og gjorde også Stavanger kommune oppmerksom på tilknytningen til Kiellandhuset. Men til ingen nytte. På slutten av sin eksistens i kommunalt eie ble det benyttet som et botilbud for vanskeligstilte i byen. Bygningen ble etter hvert nedslitt og til økende sjenanse for naboene. I 1980 ble Alexander L.Kielland sitt barndomshjem revet – og denne gang for godt.. !

”Helt slutt” er denne historien likevel ikke. 20 år senere – i 1990 - foreslo Byhistorisk Forening Stavanger å gjenreise Kiellandhuset i sitt opprinnelige utseende på sin gamle tomt i Kiellandshagen ved Breiavatnet. Stavanger Næringsforening påtok seg å gjøre dette gratis. Stavanger;s ordfører syntes det var en god ide, og mange leserinnlegg i byens aviser støttet prosjektet. Men ikke alle. En innsender mente dette ville bli en ”kvasikopi” av orginalhuset. Politikerflertallet sa til sist nei til gjenoppføring.

Kanskje kommer det istedet snart et atrium eller amfi i Kiellandshagen.

Alexander L.Kielland hadde nok selv forsont seg med den endelige adskillelsen fra barndomshjemmet som han forlot i 1902. Hvor sterke minnene og savnet var forteller kanskje det han skrev i et brev høsten 1904 fra Molde. Han skulle snart besøke fødebyen - men…:”Jeg glæder mig forfærdeligt til at se alt igjen – alt uden selve Stavanger; jeg kan ikke Taale at se Huset; gid det var solgt eller nedbrændt – helst det siste ! ”:

Og slik gikk det !

Litteratur:

-Alexander L.Kielland . Brevsamling 1900 – 1906. 1981

-Tor Obrestad. Sannhetens pris. 1996

-Ove Apeland: Alexander L.Kielland. Hvor bodde han egentlig. 19

-Gunnar A.Skadberg. Alexander L.Kielland. ”I slekt med hele byen”. Stavanger 2002