Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1855

1855

Byen får sitt første dampskip. "Ryfylke" settes inn i rutetrafikk i Ryfylke.

En gang på høsten 1854 hadde ”Stavanger Amtstidende og Adresseavis” en lenger artikkel som pekte på nødvendigheten av å få en forbedret sjøveis forbindelse mellom Stavanger og Ryfylkebygdene.

Leserne fikk bl.a vite at : ”Spørges der nu om hvilken Interesse en saadan Dampskibsforbindelse kan have for de Distrikter, som derved erholde en direkte Kommunikation med Stavanger, saa turde Svaret maaskee ligge ( i at ) Konkurrancen, der netop har sit væsentligste Støttepunkt i den lettede Kommunikation, bestemmer hovedsagelig en Vares Verdi,… Jo billigere han kan bringe sine Varer frem, jo større bliver Sælgerens Fordeel”.

Det var handelsstanden i Stavanger som tok intiativet til å opprette en regelmessig dampskipsforbindelse mellom Stavanger og Ryfylke. Byens kjøpmenn hadde tro på at dette ville stimulere både varehandelen og kommunikasjonen mellom by og land, og utvilsomt bli til fordel for alle, og et økonomisk lønnsomt foretak. I tillegg til optimismen kom en realistisk forestilling om at dette både var et viktig almennyttig tiltak – men også et noe usikkert forretningsforetak…

Stavanger`s innflytelsesrike rederstand var nok mer reservert i synet på investeringer i et slikt skip. På denne tiden var seilskipsepoken for alvor innledet i Stavanger og de nokså nye dampskipene ble betraktet med skepsis. De kunne nok være brukbare i roligere fjordfarvann, men ubrukbare på åpne havet der skovlhjulene lett ble ødelagt i uvær, og hadde et høyt og dyrt kullforbruk som medførte store driftsutgifter – sammenliknet med gratis vinddrift.

Det ble allikevel ikke vanskelig å skaffe nok kapital til opprettelse av det nye dampskibselskapet i Stavanger. Aksjetegning ble foretatt 9 november, og snart var både et aksjeselskap og nyvalgt styre på plass. Så kunne Det Stavangerske Dampskibsselskap bestille sitt første skip.

Valget falt på et hjuldampskip, som ble bestilt fra et verft i Glasgow i Skottland. Og ”Ryfylke” – som var valgt som navn, ble et ganske stort skip til å skulle betjene fjordområdene øst og nord for Stavanger. Verftet fikk melding om at lengden på skroget skulle være 90 fot og bredden 22 fot. Lasterommet måtte ha 8 fots dybde. Dampskipet hadde 1 og 2 klasse tilbud til passasjerene. Den siste gruppen fikk ikke egen salong og måtte tilbringe båtreisen under åpen himmel på dekket. Skipet veide sannsynligvis ca 90 registertonn.

En gallionsfigur ble også bestilt: Et forgylt rugnek eller rugbånd, prydet baugen- og var nok et symbolsk uttrykk som skulle knytte båten sammen med landistriktenes jordbruk.

”Ryfylke” var ikke tiltenkt rollen som et ”lukseriøst” transportmiddel for bøndene i Ryfylke Selskapets direksjon sa bl.a dette om skipets utstyr:

”…vil man heller renoncere noget paa overdreven Elegance og Kostbarhed i Henseende til Kahyts Indredning, Meubler etc., saa meget mere som Skibet hovedsageligen vil blive benyttet af Landboere, der i denne Henseende ikke gjør saa store Fordringer”. (!)

Formiddagen den 1 oktober kom ”Ryfylke” Stavanger. Turen over Nordsjøen hadde gått utmerket og farten ble målt til 10 knop. Skipet vakte stor oppsikt og kaiene var fylt med imponerte byboere da skipet dampet inn i Vågen. For det nye selskapets direksjon var også dette en gledens dag – men sikkert blandet med spenning og kanskje litt uro over fremtiden. Nå ville det vise seg om rutetrafikk med dampskip i Ryfylkefjordene ville innfri forventningene eller ei.

Den første ordinære turen østover mot Strand, Finnøy , Stjernerø og de andre stoppestedene i fjordene gjorde ”Ryfylke” den 7 november 1855.

Interessen for den nye dampskipsforbindelsen hadde vært større i Stavanger enn i Ryfylke. Riktignok hadde flere enkeltpersoner også der kjøpt aksjer i det nye selskapet, men det var samtidig en god del del skepsis til det nye kommunikasjonstilbudet innover i fjordene. Mange syntes det ble en dyr måte å reise til byen på, og mange bønder fortsatte å frakte seg selge og sine varer på gamlemåten med vind og årer som fremdriftsmåte. Det fikk ”Ryfylke” ganske snart erfare. Trafikkgrunnlaget viste seg helt fra starten å være mye mindre enn forventet, og passasjertallet var lavt. Skipet var større enn behovet tilsa og kostbart i drift. Det ble etter hvert nødvendig å endre ruter og stoppesteder for å ”peile seg inn” på de mest lønnsomme anløpsmål.

Men også andre inntektsmuligheter ble utnyttet. ”Ryfylke” som jo var uavhengig av den lunefulle vinden,fikk etter hvert mange bugser eller slepeoppdrag av større seilskip i havneområdet i Stavanger og andre steder. Et forsøk med en rute til Bergen viste seg også å være lønnsom. Hertil gikk skipet i 1858-1859 hver 14 dag med bra belegg både når det gjalt passjerer og last. Men heller ikke dette var nok. En periode ble det vurdert å avvikle selskapet Men det som kanskje holdt driften ”flytende”, og og etterhvert skapte balanse i regnskapet for ”Ryfylke” og Det Stavangerske Dampskibsselskap de første vanskelige årene - var nok driftsbidragene fra staten som etter hvert økte.

I 1866 kom det første året med overskudd. Direksjonen så nå straks nye fremtidsmuligheter. Og allerede 1 mai samme år ble dette vedtaket innført i styreprotokollen: ”: Directionen bemyndes til i Forening med en kommiteee til at kjøbe et andet større Dampskib for indtil 20 000 spesiedaler. Det kjøpet innledet en stor og fremgangsrik vekst for Det Stavangerske Dampskibsselskap. Men det er en annen og lenger historie.

Litteratur:

- Det Stavangerske Dampskibsselskap. Stavanger Jubileumsbok 1955.

- Arne Bang Andersen. Fra seil til damp. Stavanger 1982(?)

- Stavanger på 1800 tallet. Stavanger 1975.