Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1866

1866

Byens første vannverk. Mosvannet tas i bruk.

Gjennom alle hundreårene, hadde private - og etter hvert offentlige brønner sørget for nok tilgang på vann til Stavanger sine innbyggere. I tillegg var Breiavatnet en god vannressurs - ikke minst i forbindelse med vasking av tøy. På midten av 1800 tallet ble mangelen av en sikker og stabil vannforsyning til byen allikevel mer synlig. Ikke minst av med brannvernhensyn - da vannreservene i byens brannbrønner nå åpenlyst var underdimensjonert i forhold til bebyggelse og folketall.

I et avisinnlegg i Stavanger Amtstidende i september 1859 ble byen betegnet som en ”sinke” in denne saken. Og sammenliknet med forholdene i andre større norske byer. Trondheim fikk sitt første vannverk allerede i 1846. 1855 var utbyggingen av et vannverk i Bergen ferdig, og i årene 1858-60 også i Kristiania. I Stavanger slo en utredning i 1860 fast at offentlige vannverk fantes :” ikke alene i Landets samtidige større Byer, med Undtagelse av vor, men også i flere mindre Byer”.

Storbrannen på Holmen i mars 1860 feide all tvil om nødvendigheten av et offentlig vannverk i Stavanger tilside. Vannbrønnene i området hadde gått tomme, og uten nok slukkevann var brannmannskapene mer eller mindre maktesløse i kampen mot flammene.

Ingeniørkaptein J.Klingenberg fra Drammen - anerkjent som landets dyktigste vannverksekspert - ble i 1861 av bystyret anmodet om å utarbeide planer for et vannverksanlegg for byen. Byens politikere hadde nok først og fremst brannvernhensyn i tankene, men så samtidig muligheter for å anlegge rørforgreninger ut til mange våningshus i sentrumsområdet. Da ville mange offentlige brønner bli overflødige, og huseierne slippe strevet med å bære inn drikke-og vaskevann . Hygiene - og helseforholdene burde samtidig bli bedre, mente byens myndigheter.

Mosvannet var det nærmeste og mest naturlige vannreservoar. Det lå riktignok noe for lavt til å gi tilstrekkelig vanntrykk i enkelte deler av bybebyggelsen, men dette kunne ordnes ved senere montering av pumpemaskiner.

Vanntrykket var fra starten allikevel høyt nok til at vannverket ville fungere som :” direkte Ildslukningsapparat i den største og tettest bebygde Del af Byen”.

Klingenberg sine vannverksplaner ble vedtatt av bystyret i mars 1862. I 1865 var anlegget klart til bruk, og utpå nyåret 1866 rant vannet for første gang fra Mosvannet - gjennom en enkel tolvtoms hovedledning - knyttet sammen med flere tynnere rørforgreninger i byens sentrumsområde . Først til Kongsgaten,

Laugmannsgata og Skagen-Torget. Tilsammen var det lagt ned 10 km rør, og samtidig også anlagt 83 brannkummer.

Samtidig som byens innbygggere nå fikk bedre tilgang på vann til daglig bruk, økte også nødvendigheten av å få bort det ”brukte” vannet på en forsvarlig måte. Den gamle metoden med å lede dette fra egne kjellere i åpne tre eller murrenner og ut i gatene skapte etter hvert flere problemer. I 1869 ble derfor dette husholdningsvannet for første gang ledet ned i et offentlig kloakkanlegg under gatene. Først i Nygaten.

Vannverket fra 1865 - ble i årene 1894-95 videreutbygget med et høytrykksbasseng på Vålandshaugen - slik at den etterhvert nye og høyereliggende bebyggelsen i byen også kunne forsynes med vann. Pumpestasjonen i tilknytning til dette anlegget ble lagt til Egenes Brannstasjon.

(Portnebygningen ved Stavanger Sykehus). Her ble også landdampsprøyten ”Sluk” plassert.

I 65 år var Mosvannet hovedvannkilde for Stavanger. Men etterhvert ble både kvaliteten på drikkevannet og vannmengden mangelfull, og fra 1913 ble det nødvendig å overføre vann hit fra Store Stokkavann. I 1930 overtok dette mye større vannet hele vannforsyningen til byen. Et fint lite minne om byens første vannverk i Mosvannet er allikevel fremdeles bevart i det gamle pumpehuset ved Madlaveien.

Litteratur:

Anders Haaland. En by tar form.1999.

Stavanger 1814-1914.

Karsten Skadberg.Stavanger –vår egen by. 1975.

e.k.s.k