Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1876

1876

Stavanger er Norges nest største sjøfartsby.

Stavanger har gjennom historien gjennomgått flere perioder med vanskelige tider for byen. Økonomisk nedgang, fulgt av reduserte arbeidsmuligheter og tilbakegang i innbyggertallet har kommet med ujevne mellomrom. Men - og ofte helt uventet og brått, har situasjonen forandret seg til det bedre og innledet oppgangsperioder og optimisme. Samtidig som viktige eldre inntekts-og næringsmuligheter svant hen, dukket andre opp. Og ga byen nye vekstmuligheter.

En slik ”gylden” epoke for Stavanger ble langsomt innledet fra 1850 årene, og kuliminerte i slutten av 1870 årene. Da hadde byen landets nest største seilskipsflåte, og fraktet varer på alle verdenshav.

Sildefisket som helt fra begynnelsen av 1800 tallet hadde vært selve bærebjelken i byens økonomi, og bragt velstand og gode arbeidsmuligheter til en god del av befolkningen – tapte utover på 1860 - 70 tallet etterhvert sin betydning. Eksporten av sild til havner i Østersjøen og Svartehavet hadde frem til ti-året før vært stor, og engasjert et utall mindre fartøyer. Men nå kom etterhver dampskip fra andre land inn i denne trafikken. Og de utkonkurrerte langsomt de mindre seilskutene. Sildefisket langs Vestlandskysten ble samtidig mer uregelmessig og ustabilt, og enkelte år var kanskje fiskestimene helt borte.

Skipsfart med større fartøyer og frakteoppdrag i europeiske farvann hadde da allerede lenge bragt gode inntekter til flere redere i byen. Oversjøiske seilaser til f.eks Amerika var imidlertid sjeldne, og kom skip tilbake fra etter en tur til Ostindia var dette en begivenhet .

Men godt hjulpet av internasjonale årsaker, og gode konjunkturer i verdenshandelen startet nå for alvor oppbyggingen av Stavanger sin seilskipsflåte.

Allerede i 1849 var den engelske navigasjonsakten opphevet. Det ga nye og gode fraktmuligheter for stavangerskuter. Det samme gjorde Krimkrigen i 1853-1856, og en krig mellom Danmark og Preussen. Stavangerrederne så store muligheter, men innså også at det var nødvendig å bygge nye og større fartøyer for å kunne dekke etterspørselen etter frakttonnasje. Også eldre skip ble også kjøpt inn fra utlandet for å dekke dette behovet.

Byens allerede eksisterende skipsverft, og flere nyetablerte verft innledet nå gode tider. Etterspørselen etter nye skip var stor, og det spesialiserte arbeidet på verftene ga arbeid til mange. Viktige oppgavene hadde : tømmermenn, drivere, riggere, seilmakere, blokkmakere, repslagere, bøkkere, bekere, rundholdtmakere, skipssmeder, snekkere og malere. 10 reperbaner produserte store mengder tauverk til skipene, Tømmer og trematerialer til skipsskrogene ble for en stor del innført fra Amerika, men også fra f.eks Finland kom slik trelast.

Noen Skipsredere i Stavanger hadde egne verft hvor de bygget sine skip . Et av disse firmaene sjøsatte i en periode hele 10 seilskuter for eget bruk. Andre verft bygget skip på bestilling.

Flere fremragende skipsbyggermestere hadde gjennom årene oppgaven med å konstruere og lede byggingen av skipene. Et av disse var fregatten ”Imperator”, som juli 1874 ble sjøsatt fra Kjærringholmen. Skipsbyggermester var H.Chr.Knudsen - og eier, handelshuset: Ploug & Sundt.

Samtiden var full av lovord om dette skipet. (sitat)

: ” Det flotteste seilskib som nogensinde er blit bygget i Skandinavien er

fregatten ”Imperator” tilhørende det gamle stavangerske handelshus Ploug & Sundt. Tonnagen var 1082 netto reg.t., og skibets kostende fuldt færdig ca. 400 000 kroner ! Det var bygget av utsøkte pitchpine-, eg-og furumaterialer, det skinnet av kobber og messingbeslag ombord, kort sagt det var et vidunderlig vakkert og elegant skib. At se det under fulde seil var som et drømmesyn. Seil etter seil taarnet sig op, paa formasten og krydsmasten var doble bramseil anbragt, og paa stormasten dessuten ogsaa skyseil. I alt kunde skibet føre ca. 35 seil. I sandhed, ”Imperator” var en perle blant seilskibene, en ære for vor by og land:”.

”Imperator” endte for øvrig sine dager langt borte fra hjembyen, lastet, med koks. Den grunnstøtte i februar 1891 på en av de Kap Verdiske øyer og ble totalt vrak. Av besetningen på 18 mann ble bare 6 reddet.

Et annet meget kjent og beundret seilskip var den 1366 tonn store barken ”Serimner”, (sitat) :” hvis navn i sin tid vakte en nesten uhørt opmerksomhet i alle skibsinteresserte kredse jorden over. Dets bygning er paa mange maater nøie knyttet til Stavanger sjøfartshistorie, for det første derved at det for al tid vil vedbli at være det største seilskib som nogensinde er blit bygget i eller omkring Stavanger, eller ideheletat for stavangersk regning. I 1878, det aar i hvilket skibet gikk paa vandet, var det tilogmed det største som til den tid var bygget i Norge. For det ander var ”Særimner” i sin tid et av Skandinaviens vakreste skibe, d.v.s hva elegant konstruksjon og smidige linjer angaar. Men det var ogsaa et skib, som der taptes formuer paa, da det som følge av utviklingen burde være bygget som damp – og ikke som seilskib` derfor blev dets bygning skjæbnesvanger for skibsbygningen i Hogganvik ( I Ryfylke)

Reder for dette stolte skipet var Jacob Sømme. I løpet av sin levetid seilte ”Særimner” til fjerne steder som Melbourne, Singapore, Cape Town, Rio de Janeiro, Mosambique, New York, Padang, Quebec Colomob o.a steder.

Skipet endte som vrak på et undersjøisk korallrev i den Meksikanske Gulf i mellom -Amerika. i 1907.

Fra slutten av 1860 tallet og utover i 1870 årene hadde seilskipsvirksomheten sitt største omfang og betydning for Stavanger. Tonnasjen ble tredoblet i tiden fra 1860-1875, og 3 – 4000 sjømenn fra byen og distriktene omkring hentet her sin inntekt og levebrød, Skutene seilte nå på alle verdens hav. Til, og mellom fjerne mål i Australia, Afrika, Brasil og Amerika fraktet de varer . Virksomheten nådde sitt høyeste nivå i 1878-79. Da hadde Stavanger landets nest største seilskipsflåte, på til sammen 114 000 tonn. Bare Arendal lå foran. I 1880 var Stavanger fremdeles på andre plass med 371 skip på over 50 tonn.

I 1876 beskrev handelsforeningen i Stavanger byens skibsflåte og skipenes omfattende virksomhet slik (sitat):

” Vor By eier for Øieblikket 608 Skibe med en Drægtighed af 52613 C.L. Af disse Fartøyer

have 40 Skibe med en Drægtighed af ca 14657 C.L. være employerede i regelmæssig fart paa Indien, de peruanske Cuanopladse, Californien og Oregon, ca. 5714 C.L. paa Nordamerika, ca 5714 C.L. paa Vestindien og Sydamerika, circa. 7745 C.L. paa Middelhavet og Sortehavet, circa 3724 C.L. paa Canada og Pensacola, circa 2787 C.L. paa Archangel og de svenske og russiske Trælast havne, samt paa Nord og Østersøen circa 11284 C.L. og endelig i Sælfangst et Skib.”

Hvem eide, og var redere i Stavanger på dette høydepunktet i seilskipsepoken. Noen av de største og viktigste firmaene – som i tillegg til å være rederi også gjerne drev annen handels - og forretningsvirksomhet var: Ploug & Sundt, Ths.S.Falck, J.A.Køhler & Co., Brødrene Berner, Jacob Sømme, Helliesen & Co. og sist men ikke minst Erik Berentsen.

Konkurransen fra dampskipene hadde blitt merkbar allerede fra 1860 årene. Og kanskje særlig etter at Suezkanalen ble åpnet i 1868. Stavangerrederne møtte konkurransen med å bygge større og mer kostbare seilskip, og viste bare lite vilje og evne til å gå bort fra vinden som fremdriftsmåte. De største, nyeste og hurtigste skipene var i fart på lange oversjøiske fraktruter. Kulltransport til India og Ceylon , og returlast med ris og mahogny fra Burma var blant disse. Eldre og mindre skip fikk gjerne oppgaven med varetransport i nærere farvann- som trelastfart i Hvitehavet og Østersjøen. Ofte hadde slike skip med salt som returlast til Stavanger.

Perioden som en dominerende seilskipsby gikk mot slutten fra begynnelsen av 1880 årene. Fraktmarkedet ble etter hvert dårligere for seilskipene. Og de ble tapere i konkurransen med de vinduavhengige og hurtigere dampskipene. Nå stanset byggingen av nye skip i byen nesten opp. En økonomisk krise rystet på denne tid også Stavanger, og rev gamle solide handelshus og rederier overende. I perioden 1886 til 1890 ble seilskipsflåten redusert med 120 fartøyer, og var da 85093 tonn.

I årene som fulgte forsvant ”de hvite seil” for alltid ut av byens historie. Men samtidig vokste det frem en ny viktig næringsvei i byen. .: Hermetikkepoken - og de ”røgede sardiner”.

Litteratur:

M.L.Michaelsen. Stavanger Sjøfarts Historie. Stavanger 1927

Karsten Skadberg, Stavanger.Vår egen by. Stavanger 1975

Fra Vistehola til Ekofisk. Bind II Stavanger 1987

Stavanger 1814-1914 . Stavanger 1914.

Stavanger Handelsforening 1836-1986. Stavanger 1986.

e.k.s.k