Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1881

1881

Telefonen kommer til Stavanger

Telefon 2- Illustrasjon

Den eldste telefonsentralen og elefonistinner i arbeid ved årskiftet 1914-1915.

Kilde til bildel:  . Jubileumsskrift: Stavanger-Telefonen 50 år. 1881-1931

En vårdag 1881 stod dette å lese i stavangeravisene:(sitat)” Saafremt et tilstrækkelig Antal Abonnementer tegner sig, agter Undertegnede at anlegge en Central Telegrafstation i Børsbygningens 3 Etage. Abonnements prisen, der foreløpig er sat til 50 Kroner aarlig for hver linje, som lægges til Stationen, vil blive nedsat til 30 Kroner, sasnart Abonnementsantrallet overstiger 100.”

Noen dager senere ble det bekjentgjort en liste  over byens 45 første telefonabonnenter - som nesten alle var tilknyttet bedrifter,fabrikker og firmaer.

 

Bak etableringen av byens telefontilbud sto stavangermennene Emil Egenæs (1843-1886  ) og JTS Greve (1843-1925). Firmaet fikk navnet Stavanger Telefonforretning, og hadde sitt kontor i Børsbygningen i Kirkegt 6.

 

Siden 1857 hadde Stavanger hatt forbindelse med  resten av landet og etter hvert også utlandet gjennom en telegrafforbinndelse. Telefonen var et stort nytt fremskritt i kommunikasjonssammenheng. Nå kunne byens innbyggere for første gang også snakke med - og høre stemmen til den de ville ha kontakt med  gjennom tefonrøret. Fra sitt eget hjem eller kontor og over lange avstander.

 

Inntil da hadde Børsbygningen i Kirkegaten vært samlingsstedet for byens forretningsfolk i forbindelse med viktige og muntlige  konferanser og avtaler. Snart ble besøkene her sjeldnere. Det var både enklere og raskere å gjøre dette gjennom telefonen der også børskursene kunne formidles .

 

Telefonanlegget hadde 10 år etter starten- i 1891  4 telefonistinner, en kontordanme, en arbeidsformann og 2 arbeidere. Sentralbordet var koplet til 50 telefoner.

Sentralen var døgnbetjent. 2 telefonnistinner byttet på nattvaktene, og kunne sove i  et tilrettelagt soverom. Når alarmklokken ringte måtte vakthavende ut av sengen og betjene sentralbordet og ordne kontakt mellom kundene.           I

 

I 1890 årene innledet staten en sterkere utbygging av det telefoniske linjenettet mellom landets byer. Til da var linjenettet stort sett tilknyttet nærboende abonnenter i by og bygd. Og i Stavanger Aftenblad kunne leserne i juni 1896 lese at Stortinget hadde bevilget  kr. 404 000,-  til et nytt telefonanlegg mellom Stavanger og Kristiania. Overskrift i artikkelen var (sitat)” Nu kommerinterurban(!..)telefon. Og videre (sitat)” Denne bevilgning har vagt berettigetglæde , og vi haaber at dette kun er begynnelsen til et rigstelefonanlegg, somomfatter dethele landet”.                                                                                                         

Men først i 1898 ble linjenettet i Stavanger koplet til rikstelefonen. Derved hadde byens abonnenter et fullverdig tefontilbud.

Mange ville ha telefon. I 1910 var abonennttallet 1400, og i 1913 steget til 1800.

På dette tidspunkt hadde Stavanger Kommune overtatt Stavanger Telefonforretning. Dette var fremtvunget av stor anonnementsøkning og dermed også nødvendig utbygging av ledningsnettet i sentrale bydeler. Dette hadde etter hvert blitt komplisert, og i 1910 fikk kommunen søknad fra Telefonselskapet som ønsket å legge ned 14 jordkabler, hver med 50 dobbeltlinjer fra sentralstasjonen til endepunkter i Storgaten, Løkkeveien, St.Olavsgate og Olavskleiven. Det ble mange forhandlinger mellom selskapet og kommunen, som til sist endte med enighet og overdragelse til Stavanger Kommune for kr 80 000,- Endelig vedtak kom i bystyret 5. mai 1911. Det nye telefonselskapet fikk navnet A/S Stavanger Telefonfonforretning, og ble formelt etablert i 1912.

 

Utbyggingen av byens telefondekning fikk høy fart gjennom mellomkrigsårene og frem til siste verdenskrig. 1914-15 fikk selskapet en ny moderne central, og selskapets stillinger, ansatte og oppgaver økte.  I 1917 f.eks hadde 5 litt eldre damer, to og to om gangen vekselvis med en eller to frivakter eneansvaret for nattekspedisjonen. Vakttjenesten var fra 10 om kvelden til  8 om morgenen.

 

Går vi frem til 1921, hadde telefonselskapet 104 ansatte med mange ulike oppgaver. Foruten 23 telefonistinner nevnes også driftsbestyrer – driftsassistent-bokholder-kasserer- kontorister- regningsbud- kontorbud- bestyrerinner- vikarer- nattvaktshavende- reserve for nattvakten – formann ved centralen- linjeformenn – kabelformann- lagerformann- feilkontrollør- feilrettere- apparatmontører- linje-og kabelarbeidere- læregutt og lagergutt.

Regningsbudene, kontoristene, kassereren og bokholderen var alle kvinner.

 

I 1931 var  104 ansatt i telefonselskapet - omtrent like mange som 10 år tidligere – tiltross for  stor utvidet virksomhet og utvikling. Og av årsaker som heller ikke er ukjent i vår tid. Telefonsentralen åpnet i oktober 1928 en ombygget og modernisert til en automatisk telefoncentral, noe som ga selskapets ledelse mulighet til økonomiske besparelser. I sin 50 års jubileumsbok fra 1931 er det bl.a forklart slik for noen stillinger.. (sitat) ”Søndagstjenesten er gått ned fra 7 til 5 ½ time, da det nye system tillater større innskrenking av betjeningen.”

 

Det statlige Televerket   ønsket å overta landets private telefonselskaper i sammenheng med utbyggingen av et landsdekkende telefonnett, og overtok etter siste verdenskrig også Stavanget Telefonselskap og selskapets bygning. Dette var et nybygg telefonselskapet  hadde oppført  i 1938- og her også reist en 72 meter høy radiomast. (Revet i 2003)  Før denne tid hadde centralens første lokaler som allerede nevnt, vært i Børsbygningen, og deretter i i et nytt bygg i Centralgården, Kirkegaten 12.

Telenor som det statlige telefonkonsernet heter i dag har nå sitt distriktshovedkontor på  Telefonsenteret på Forus.

 

Vi avrunder dette innsynet i stavangertelefonens historie med en avisnotis fra den gang dette kommunikasjonsmidlet var en stor teknisk nyhet.i byen. Et innlegg i Stavanger Aftenblad i september 1899 har overskriften (sitat) ”Brug numret”.Her blir  telefonabonnementene minnet om viktigheten av å oppgi telefonnummeret  til personen de ønsker å få kontakt med, og ikke bare navnet. Henstillingen  ”illustreres” med denne  historien (sitat) ”Det mest flagrante exempel er to vognmænd. Brødrene Imsland, som bor paa hver sin kant av byen, men de færreste husker at det er Jakob, som bor paa Nymansmarken, og  Ludvig paa Løkkeveien.- og naar saa telefonistinden spør, hvem det egentlig er De ønsker – saa sviver Nymansmarken og Ludvig og Jakob og Løkkeveien i ubjelpelig forvirring omkring i Jere hjerner.(...) Men se, alt dette undgaar De bare at bruge numret”.

 

Erling S. Kielland

 

Literatur

 

-Stavanger-Telefonen i 50 År. 1931

-Stavanger Byleksikon 2008

-Stavanger Handelsforening gjennom 100 år. Stavanger 1936.