Fremside / Årringer i byhistorien / 1800 / 1882

1882

Haandværkssvendenes Forening. Blir grunnlaget for byens første fagforeninger.

Haandværkssvendenes Forening la på mange måter grunnlaget for utviklingen av fagforeninger og sosialistiske arbeiderorganisasjoner i Stavanger. Men den ble startet som et sosialt møtested for yrkesgrupper med felles interesser. Ble så etter hvert tatt i bruk som politisk agitasjons-og kamparena - og endte som en velstående og veledig institusjon med tilbud om aldershjem og begravelseskasse til sine medlemmer.

Foreningen ble stiftet den 27 februar 1882. Lite er kjent om bakgrunn og forberedelser. Et orienterende møte var først arrangert, og 200 interesserte møtte frem. Men bare 35 av disse tegnet seg som medlemmer på stiftelsesmøtet..

Faktor i ”Vestlandsposten” Edvard Johansson ble valgt til formann. Han fikk med seg 6 styremedlemmer, alle håndtverkere - 3 skomakere, 1 bokbinder, 1 buntmaker og 1 typograf.

Motivet for å danne Haandværkssvendenes forening, var i utgangspunktet et ønske og behov for å gi håndtverkere og abeidere med felles interesser, sosial tilhørighet og arbeidsbakgrunn., muligheter til å komme sammen til sosialt samvær. Uttrykket ”svennenes dannelse” er også nevnt i foreningsprotokollene. Og samlingsstedet for denne virksomheten var gjennom hele foreningshistorien medlemslokalene. Ved starten var dette et lite rom i ”Enkemadam Limas Hus paa Nytorget”. I 1883 flyttet foreningen over til 3 leide rom i den gamle politikammerbygningen ved Torvet, og ble der i 7 år. Økonomien som først hadde vært ”yderst tarvelig” var nok nå blitt bedre. Og styret foretok ved hjelp av et banklån innkjøp av 1 lampe, 2 bord, 2 lange benker, 6 stoler og nye gardiner.

Medlemstallet var på denne tid økende, og mange fant etter hvert veien til foreningslokalene. Der diskusjonsmøter, selskapelighet, fester og ikke minst en etter hvert stor bok - avis og tidsskriftsamling ble viktige tilbud. Alle stavangeravisene var på plass , og i tillegg en lang rekke landsdekkende aviser og blader - over en periode mer enn 20 forskjellige. Få eller ingen av disse av disse sympatiserte med høyresiden i norsk samfunnsliv og politikk. - Nøytrale, liberalt konservative og liberale aviser dominerte dette lesestoffet.

”Et sundt liv, med smaa hyggelige Fæster , foredrag, og diskusjoner,” medlemmene imellom -som det står i styreprotokollen – ga imidlertid små inntekter. De gjorde derimot foreningens tilbud om offentlige ball til byens befolkning fra midten av 1880 årene – og som ga penger i kassen. Men danse og underholdningsvirksomheten - sammen med adgang til både kortspill og alkohol i foreningslokalene skapte etterhvert misnøye og uenighet . Særlig syntes formannen Edvard Johansson dette var til skade for virksomheten, og han bidro til at kortspillet ble forbudt og alkoholserveringen sterkt innskrenket. Dette utløste imidlertid så stor strid blant medlemmene at Johansson senere trakk seg som formann og meldte seg ut av foreningen - idet han følte seg å: ”være mer til skade end til Gavn”. Medlemstallet var nå gått sterkt tilbake – og nådde i 1887 et lavmål på bare 20 stk. Edvard Johnssen kom for øvrig senere tilbake både som foreningsmedlem formann.

Blant de mange arbeidere og håndtverkere som gjennom årene meldte seg inn i Haandværkssvendenes forening, var også flere som som her så andre muligheter enn bare selskapelig samvær. Først usikkert og søkende- men senere bevisst og med stor gjennomslagskraft ble diskusjoner og spørsmål omkring opprettelsen av fagforeninger og sosialistisk politikk et viktig samtaleemne for mange medlemmer. Etter en tid resultert dette i opprettelsen av flere faglige underavdelinger – som senere omdannet seg til rene fagorganisasjoner. Et slikt eksempel var skomakersvendenes fagforening som i 1888 startet som en egen avdeling i Haandværkssvendenes forening.

I foreningens ledelse var det skepsis og delvis motvilje mot å bli trukket med i direkte politisk agitasjon og virksomhet. Men dette hindret ikke at de mest radikale og sosialistisk motiverte medlemmene omkring 1890 fikk stor innflytelse. En resolusjon fra lærer Tjalve Gjøstein i oktober 1992 ble nok høydepunktet. Og hvor han sa at:

” Foreningen finder, at Fagorganisationer er det bedste middel for Arbeidere til Oppnaaelse af en bedre økonomisk og politisk stilling inden Samfundet samt til Erhvervelse og Beskyttelse af Arbeidernes menneskelige Rettigheter ideheletaget”.

Selvom en liten, men svært radikal og aktiv del av medlemmene i denne perioden nokså uhindret holdt et sterkt trykk og oppmerksomhet mot sosialistisk politikk og arbeidernes faglige rettigheter - forandret dette allikevel ikke at foreningens grunnleggende innstilling til moderasjon og tilbakeholdenhet i slike spørsmål vedvarte. Men ut fra dens virksomhet og foreningslokaler, grodde det opp egne selvstendige fagforeninger i Stavanger. En er allerede nevnt. En annen viktig begivenhet som sterkt bidro til å dempe det sterke politiske engasjement skjedde i 1892, da Stavanger Socialdemokratiske Forening ble stiftet – i ”Haandværkssvendenes eget lokale (!) - Og som ”overtok” og videreførte agitasjonen, arbeidet og kravene om arbeiderrettigheter og sosialisme. Tjalve Gjøstein var en av initiativtakerne bak denne foreningen.

I 1894 og 1895 er de radikale diskusjonsemnene nesten fraværende blant medlemmene i ”Haandværkssvændenes forening. Og de falt senere helt bort.

1890 hadde foreningen flyttet til nye lokaler i ”nogle bagværelser” på Sølvberget, og kort tid senere til J.S.Natvigs Hus på Skagen. Og allerede våren 1891 påny inn i ledige lokaler i snekker Jacob Andersen sitt hus i Nygt 29.

Et viktig sosialt tiltak og tilbud for medlemmene hadde skjedd i 1887 da ”Haandværkssvendenes Syke-og Begravelseskasse” ble etablert. Dette medførte en sterk medlemsøkning, og ble samtidig en samlende og sterk motivasjonsfaktor for utviklingen av hele arbeiderbevegelsen i byen.

I 1894 åpnet foreningen eget aldershjem i Hetlandsgaten 4. Dette ble etter hvert for lite, og i 1899 ble et stort og nybygget aldershjem tatt i bruk på Solvang. Med en stor forsamlingssal, 34 store og vakre værelser for beboerne, moderne kjøkkener og flere andre rom.

Men i Stavanger`s byhistorie vil nok fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen sin innledende kamp for egne rettigheter gjennom ”Haandværkssvendenes forening” fra 1882, være det som hadde størst betydning..

Litteratur:

-Stavanger 1814-1914. Stavanger 1914.

-Kristian Sunde. Vår kamp er rettferdig .Arbeiderbevegelsens historie 1850-1905.

Stavanger 1981.

e.k.s.k