Fremside / Årringer i byhistorien / 1900 / 1937

1937

Kong Haakon 7 innvier Stavanger Flyveplass på Sola.

29 mai 1937 - utga Stavanger Aftenblad i tillegg til sin ordinære avis også et innholdsrikt lørdagstillegg til sine lesere og abbonenter. Under overskriften : En port ut mot verden” : bleåpningen av den nye flyplassen på Sola samme dag, betegnet som en av de største, mest fremtidsrettede, og viktigste begivenheter i vår del av landet på lange tider. Og avisen skrev videre:

”I dag åpner vi en ny port ut mot den store verden. En stor og vakker post som det har kostet kamp og økonomiske ofre å få op. Men i dag ved målet, smiler vi i glede. Stavanger Flyveplass, landets første, ligger i festskrud, klar til å ta imot våre berømte gjester fra inn og utland”

- ” Vor konge er med os i dag, som så ofte før og gjør denne festdagen til en ekstra fest. Flyvere fra hele Europa har stevnet hit til åpningsstevnet, det største flystevne i Skandinavia. I 3 dager vil de vise oss hvor eventyrlig langt flyteknikken er nådd.

Vi ønsker vor konge og vore fremmede gjester vel møtt, og håper de vil glede seg over flyveplassen.”

Avisen hadde flere gode grunner for å bruke store ord, og mange sider og spalter i ekstranummeret. Som for øvrig, og grundig informerte leserne om den årelang innsats og kamp som lå bak realiseringen av dette store prosjektet – de nye muligheter Stavangeområdet nå fikk i transport og kommunikasjonssammenheng – flyhistorie og mye mer. Ikke minst ble de fleste detaljer omkring det tre dager lange åpningsstevnet utførlig beskrevet. Dette skulle bli en stor folkefest for store og små.

Utviklingen og arbeidet som nå var fullført, hadde startet noen år tidligere. En ingeniør som i flere år hadde oppholdt seg i USA, og her hadde opplevet flygingens hurtige vekst, var blant de første tok et initiativ.: Det var stavangermannen Birger Hønningstad. I avisartikler og intervjuer ga han klart uttrykk for sine synspunkter. Myndighetene burde innlede planleggingen av flyplasser i Norge så fort som råd. Ikke minst lå de flate jærlandskapet vel til rette for dette, mente Hønningstad.

Men vann kunne også være egnede landingsplasser. Allerede i 1934 var flyginger med sjøfly innledet i Stavangerområdet. Wiggo Widerøe etablerte da en rute: Oslo - Stavanger – Haugesund . Hafrsfjord var en av landingsplassene. I 1935 startet det konkurrerende: Det Norske Luftfartsselskap (DNL) en sjøflyrute: Oslo – Arendal – Stavanger –Haugesund –Bergen . Den første tiden brukte disse flyene en midlertidig sjøflyhavn ved Klasaskjæret i Byfjorden ved Stavanger.

Etter hvert modnet flyplasstanken i Stortinget – som i 1935 vedtok en landsplan for ”flyveplasser og flyvehavner” i Norge. Det ble her bestemt at landets fremtidige sivile lufttrafikk skulle foretas med landfly. Kommuner og fylkeskommuner fikk samtidig myndighet til å utarbeide forslag om slik utbygging i de enkelte deler av landet. Stavanger Kommune var raskt ute, og opprettet en flyveplasskomite med skipsreder Sigval Bergesen som formann.

Utvalget festet seg i første omgang med 4 mulige steder for bygging av en ny flyplass. Et i Randaberg, et i Sola og to i Forusområdet. Solaalternativet ble til sist valgt som det klart beste. Deretter startet arbeidet med detaljplanleggingen. Ambisjonene var store. Sola Flyveplass skulle bli en av de mest moderne i Europa var målsettingen - da flyplasskomiteens forslag til sist ble vedtatt og anleggsarbeidene kunne starte.

580 mål var da ekspropriert til flyplassområde, pluss ytterligere 270 mål som reserveareal for en eventuell senere utvidelse.

Oppføring av ekspedisjonsbygg, verksteder og hangarer det flate landskapet kom snart i gang. Det samme gjalt byggingen av en sirkelrund bane med gress i midten – tilknyttet to lange rullebaner av betong og asfalt. Disse var 850 og 920 meter lange, og 40 meter brede. Slikt fast banedekke på en flyplass var da helt nytt i Europa. Bare flyplassen på Bromma ved Stockholm hadde fått det samme litt tidligere.

Nesten nytt i europeisk sammenheng var også banelysene ved flystripene på Sola. Det muliggjorde flyginger når det var blitt mørkt..

Flyplassutbyggingen omfattet fremdeles sjøflyvirksomheten. I Sømmebukta i Hafrsfjord, ble en midlertidig og provisorisk sjøflyhavn ikke langt fra flyplassområdet utvidet, og utstyrt med slipp til å trekke flyene opp og ned på land. Det ble her også anlagt ny kai og en ekspedisjonsbygning. Allerede før flyplassåpningen overførte DNL sine flyginger hit fra Stavanger .

Selv om myndighetene hadde godkjent Sola flyplassen, og fulgt opp med betydelige økonomiske bevilgninger - var det under hele utbyggingsperioden betydelig politisk ueninghet om dette var det rette sted. Mange mente Kristiansand hadde vært et bedre alternativ. Og da Solaflyplassen nesten var ferdig var motstanden blitt så stor at den virket truende på hele prosjektet. Men politikerne innså samtidig at det da var for sent å gjøre noe mer med den saken.

Birger Hønningstad fikk oppleve å se sine ønsker og visjoner om en flyplass i stavangerområdet gå i oppfyllelse. I et avisintervju sa han det slik:

” Når en ser på en stor driftig by som Stavanger, med et rikt oppland og med prærielandskap ved stuedøren, skulle en vente at her måtte være en flyveplass for lenge siden. Men der var ingen. Selv Oslo med sine 300-400 000 innbyggere var uten flyveplass. Så begynte jeg å skrive i avisene om dette, og sluttet meg til kontingenten av dem som forlangte flyveruter og flyveplasser i Norge og det hjalp. For Stavanger `s vedkommende var dette et taknemlig arbeid.

Lørdag 29 mai 1937. Sola Flyveplass skal åpnes. Tusenvis av forventningsfulle tilskuere er møtt frem. Mange har gått den lange veien fra Stavanger eller Sandnes for å få oppleve det store arrangementet. Kong Haakon er på plass. Det er også Stavanger sine ledende politikere med ordfører M.M .Michaelsen i spissen. Han blir en av mange talere. Så er turen kommet til kongen. Høytidelig klipper han over det røde bånd og ærklærer Sola Flyveplass for åpnet. En ny tid innledes i Rogaland. Det øverste og siste trinn i rekken med reise-og transporttilbud for menneskene i fylket. Der seilskip, dampskip, hestekjøretøy, tog og biler er de viktigste stegene bakover i tid.

42 fly fra inn og utland er kommet til Sola på åpningsdagen. Både sivile og militære maskiner står parkert på rullebanene. Flyet som nok tiltrekker seg størst oppmerksomhet er Europas største rutefly, en Junkers G-38 fra det tyske Lufthansa selskapet. Flyet måler 46 meter mellom vingespissene. For tilskuerne som står rundt, virker det kjempestort.

Flyoppvisningene innledes med en defileringsflyging med 11 fly. Deretter følger øvelser som imponerte tilskuerne ofte med gispende og skrekkblandet fryd følger med på i luftrommet over seg. Været er fint, flaggene vaier i vinden, flymotorer durer og brummer . Denne første dagen blir en suksess for arrangørene og de mange besøkende.

Søndag 30 mai begynner også godt. 3000 tilskuere er møtt frem. En stor to-motors sivil tysk Junkers JU 86 maskin foretar loopøvelser, og imponerer kanskje mest denne dagen.

Kanhende kom dette flyet 3 år senere tilbake som et krigsfly utstyrt med bomber og mitraljøser. Men det vet ingen ennå.

Også mange andre fly er i luften. Så kommer regn og uvær. Sikten og sikkerheten blir for dårlig. Startforbud innføres, og stevnet blir til sist avlyst.

Mandag 30 mai er stevnets siste dag. Været er brukbart, og selv om dette er en arbeidsdag har mange tatt fri for å få med seg alt. Så inntreffer brått og uventet en tragedie. 3 Scimitarjagere fra Hærens flyvåpen demonstrer stupbombing. Det ene av flyene kommer for lavt - treffer bakken og smadres til småbiter. Flygeren, løytnant Kåre Winterthun omkommer momentant. Det hele skjer så fort at tilskuerne knapt oppfatter hva som hender før de sjokkerte ser restene av flyet ligge på bakken.

Flystevnes avlyses umiddelbart. Flaggene senkes til halv stand. De fleste flyene vender hjem samme dag. Slik endte åpningen av Sola Flyveplass..

I årene frem mot 2 verdenskrig ble den nye flyplassen på mange måter liggende ”på vent” med liten trafikk. Norske militære maskiner var kanskje de hyppigste gjestene. Det ble fra engelsk hold bl.a vist interesse for å knytte Sola til en flyrute fra Skottland. Prøveflyginger ble foretatt, men fast trafikk kom aldri skikkelig igang. Derimot ble sjøflyhavnen med hell benyttet av DNL sin kystrute. At landets mest moderne flyplass ble utnyttet så lite av flyselskapene skapte bekymring og skuffelse i Stavanger de nærmeste årene etter åpningen.

Det ble tyske fallskjermsoldater og okkupanter som først for alvor tok Sola Flyplass i bruk. Den 9 april 1940. Men det tilhører en annen årring.

Litteratur:

-Sola Flystasjon 1934-2002. Luftforsvaret 2002.

-Kampen om Sola. Jan Petter Helgesen. Stavanger 1987.

-Byarkivet Stavanger.

-For trivsel og vekst. Stavanger Handelsforening 1836-1986

e.k.s.k