Fremside / Årringer i byhistorien / 1900 / 1940

1940

Tyske styrker inntar Stavanger 9.april.

Tirsdag 9 april 1940. I 12.00 tiden skjer noe på Madlaveien. Hjemmeværerende husmødre hører støvletramp og kommandorop utenfor vinduene. Intetanende bilister på vei mot Madla blir bryskt stanset og kommandert til å snu. Ofte får lastebiler slik ordre. Tungt bevepnede tyske soldater utstyrt med maskinpistoler, geværer, lettere håndvåpen og skafthåndgranater stukket ned i belter og støvler setter seg inn i setene eller på lasteplanet. Sjåførene får en pistol rettet mot seg om de protesterer. Kjør ned til Stavanger sentrum – schnell !

Det er invasjonsdagen 9 april denne årringen skal fortelle om. En av de mest dramatiske dagene i byens lange historie.

Helt uforberedt var stavangerne ikke – i likhet med resten av Norge sin befolkning. Ute i Europa var verdenskrigen allerede i gang, og folk flest var godt informert om situasjonen. Men Norge håpet også denne gangen – som under 1 verdenskrig - at en nøytralitetspolitikk ville være bety sikkerhet og garanti for ikke å bli dratt med i krigen.

Men det ingen visste, var at vårt land denne gangen hadde blitt viktig for de to krigførende partene. Både Tyskland og England – Frankrike vurderte Norge som et meget interessant krigsstrategisk område. For England var det av avgjørende betydning å kunne avskjære den tyske skipstrafikken med jernmalm fra Kiruna i Sverige - til Hitler`s mange smelteverk og store våpenindustri. Tyskerne så samme faren, og vurderte samtidig Norge, og særlig sør-Vestlandet som et gunstig område med forholdsvis kort avstand til krigsmål i England . Der Luftwaffe sine store flystyrker kunne gjøre betydelig skade. Den nesten nye og moderne Sola Flyplass ved Stavanger kunne bli en slik ideell tysk angrepsbase for flyangrep over Nordsjøen. I tillegg til at jager-og bombeflyene her også kunne sikre malmtransporten langs kysten, og ha kort avstand til angrep på engelske sjøstridskrefter som måtte nærme seg.

I februar 1940 foreslo den franske regjering overfor britene, å okkupere flere norske havnebyer, deriblant Stavanger- for å sikre seg fly og flåtebaser til bruk mot den tyske malmtransporten. Tyskerne var neppe uvitende om disse planene, og frem mot krigsutbruddet i Norge arbeidet begge partene med en okkupasjon vårt land. De allierte allikevel i et noe mindre omfang enn det Hitler planla.

Innbyggerne i Stavanger, og resten av landets befolkning kunne ikke vite hva som foregikk i hovedkvarterene i de krigførende land. Heller ikke vårt land sine myndigheter. Men mange følte en økende utrygghet - bygget opp av radiolytting, aviser og mange rykter på senvinteren 1940. Og fryktet nok at både England og Tyskland kunne bli mulige angripere og okkupanter. Men tanken virket likevel både uvirkelig og vanskelig å tro.

Men i grålysningen den 9 april, varslet bombedrønn fra Solakanten, gråmalte bombefly over hustakene i byen, og radiomeldinger tidlig om morgenen det tyske angrepet på Norge og Stavangerområdet. All tvil ble revet vekk.. Krigen hadde startet. Brutalt og nådeløst.

Sola Flyplass var det første angrepsmålet. 6 tyske Messerschmitt 110 jagerfly med hakekors på halerorene kom noen minutter over kl 08.00 susende gjennom den tåkete og disige luften og inn over landingsstripene. Smatrende mitraljøser startet et kuleregn mot uforberedte norske soldater på bakken. De besvarte etter hvert skytingen - men prosjektilene prellet av mot pansrede flyskrog Forsvaret av Sola var på denne tid under utbygging men ennå ikke ferdig .1 betongbunker var klar, en annen sto halvferdig. Åpne skytestillinger var ellers spredt over området. Forsvarerne hadde 3 luftvernmitraljøser, 3 bakkemitraljøser og en del maskingeværer til disposisjon. Ca. 80 soldater forsvarte flyplassen. En del av disse tilhørte bombevingen - en militærflyenhet som i 1939 var overført hit. Men de norske flyene var gamle og umoderne. Like etter at angrepet ble innledet, tok de 6 Fokker og 3 Caprioni-maskinene av fra rullebanene og forsvant i alle retninger -samtidig som det tyske flyangrepet økte i intensitet. Også bombefly var nå kommet med. Drønnene fra eksploderende granater, maskinkanoner, maskingeværer og støyende flymotorer på høyt turtall flerret luften. .

Etter ca 1 times intens beskyting av fra luften, fløy ca.10 saktegående JU 52 transportfly inn over flyplassen. De hadde tatt av fra en flyplass ved Hamburg noen timer tidligere. Ut av flydørene kom først fallskjermer festet til gule beholdere med utstyr og våpen. Så fulgte fallskjermsoldater - 10-12 stk. fra hvert fly - ledet av obeleutnant Freiherr von Brandis . Det var andre gang dette skjedde i en krigssituasjon i hele verden. 3 timer tidligere var en bro sør i Danmark inntatt på samme måte. Soldatene nådde bakken - løsnet seg fra skjermene – tok dekning så godt som råd – og innledet umiddelbart beskytning mot stillingene på bakken med maskinpistoler og mitraljøser. Akkurat da var de tyske angriperne svært utsatt for kuleregnet fra det norske bakkeforsvaret.. Mange ble truffet og flere drept. Men sakte men sikkert stilnet ilden fra de norske våpnene. Kampen var for ujevn mot elitesoldatene fra europas sterkeste krigsmakt. Flyplassene siste forsvar ble den ferdige betongbunkeren. Til sist fikk angriperne kastet inn en håndgranat . Den norske skytteren ble hårdt skadet.

Løytnant Thor Tangvold som med stort mot hadde ledet det norske forsvaret måtte til sist kapitulerte. De norske soldatene som ennå ikke hadde flyktet ble tatt til fange. Dermed var kampen ferdig. Den kostet ikke noen norske soldaters liv . Da klokken nærmet seg 10.00 var Sola Flyplass erobret.

Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger . Også sjøflyhavnen ble nå tatt i bruk 2-300 transportfly landet og tok av hele invasjonsdagen. Noen havarerte, men da kvelden kom hadde mange hundre soldater og store mengder krigsmateriell forflyttet seg fra Tyskland til Sola .

Samtidig som kampene på Sola var i full gang, fraktet en stor lastebilkolonne den største norske hæravdelingen i stavangerområdet mot bedre forsvarssteder øst for Sandnes. Oberst Gunnar Spørck som ledet avdelingene i distriktet - hadde allerede tidlig om morgenen mottatt meldinger om det tyske overfallet på Norge. Og han forsto – før kampene startet på flyplassen - at tyngden og omfanget av angrepet mot nord-Jæren ville bli så omfattende og massivt at den tilgjengelige norske jegerbataljonen på 800 mann i Madlaleiren hadde små muligheter til å kunne yte noe effektivt strandforsvar. For ikke å havne bak tyskernes linjer- dvs. nord for Sola/Sandnes området – og da med sjøen på alle andre kanter - beordret han derfor allerede kl 06.30 en forflytning og evakuering av soldater og materiell mot Ålgård og Oltedal. Senere innledet de norske styrkene med stort mot kamper i dette området.

Kort etter kl 10.00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.

Der var det allerede skjedd dramatiske ting. Den 8 april hadde en stor tysk lastebåt ankret opp i havnen. Den het Roda, og var lastet med koks ifølge papirene.. Tollere som hadde vært om bord syntes imidlertid det var noe mistenkelig ved båten . Den lå bl.a unormalt lavt i vannet til bare å ha slik last. Kapteinen på den norske torpedojageren Ægir som da også lå ved byen ble varslet - og sammen med et par politimenn ble nestkommanderende på jageren sendt over til Roda for å undersøke skipet. Undersøkelsen førte ikke til noe resultat - men Ægirs skipssjef : Nils Bruun - som da hadde mottatt meldinger om ukjent og stor skipsaktivitet langs norskekysten - bestemte at lastebåten skulle tas som prise og flyttes til Riska.

Kapteinen på Roda tok denne ordren svært med ro. Skipet viste ingen tegn på å forlate havnen. Dette styrket Brun i hans mistanker om skipets last . Og han bestemte seg for å senke det. På eget ansvar og risiko.

Mannskapet fikk ordre om å forlate skipet. Deretter skjøt torpedojageren 25 kanonskudd mot Roda. Det ble også vurdert å bruke torpedoer. Men skipet var ennå flytende da tyske bombefly i 9 tiden brått dukket opp over sjøen og innledet en dramatisk kamp.

Ægir sine våpen var en Boforskanon og en mitraljøse. Minst et fly ble truffet i halen og forsvant med en røksky etter seg mot Randaberglandet. Flyene svarte med mitraljøseild og bombeslipp mot jageren - som i stor fart prøvde å unngå treff ved sik- sak manøvrering utover Byfjorden mot åpnere farvann.

Flere bomber eksploderte like ved skipssiden. Til sist fikk et av de tyske flyene inn en fulltreffer midtskips på krigsfartøyet. Eksplosjonen var så kraftig at deler av jageren ble helt ødelagt, og den ble liggende og drive. Ennå en stund fortsatte flyene å angripe den ødelagte Ægir, men heldigvis uten å gjøre mer skade. Tapet av liv var allikevel stort . 7 av mannskapet ble drept umiddelbart ved bombetreffet, og 1 hardt såret døde senere på sykehuset i Stavanger.

De tyske troppene på Sola som på samme tid begynte marsjen mot Stavanger hadde tatt et norsk gissel med seg. Løytnant Thor Tangvold fikk denne ordren – som forøvrig var i strid med internasjonal folkerett. Han hadde et kompani ca 1 km bak seg, og ble selv bevoktet av 3 bevepnede soldater. Foran dem gikk en soldat med et hvitt flagg. På denne måten håpet okkupantene å fremstå som fredelige inntrengere som ikke ventet motstand. Slik beveget tyskerne seg forbi Hafrsfjord til Madla. Der fikk Tangvold stoppordre – og ble sendt tilbake til Sola.

På Madlaveien begynte tyskerne å ta i ta i bruk norske kjøretøyer for videre transport. Lastebiler ble bryskt stoppet og fylt med grønnkledte soldater – og sjåførene fikk ordre om å kjøre mot Stavanger Sentrum. Det kom opp våpen om noen nektet. Men ikke alle soldatene tok retning mot byen.. Noen grupper som lot til å være godt lokalkjent - fant veien til pumpestasjonen ved Stokkavannet og kringkastingssenderen på Ullandhaug. Vakter ble satt ut begge steder, og radiosendingene som alle hadde lyttet på denne morgenen stanset.

Omkring 12.30 var de første tyske soldatene var fremme i Stavanger bysentrum. Hvor de ble mottatt av innbyggere - som i handlingslammet avmakt så byen bli fredelig erobret. Men mange knyttet sikkert nevene i skjult raseri. Og allerede da ble nok første gnistene til motstand mot fienden tent hos mange. Og det var heller ikke få unge menn som allerede denne dagen forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden.

Plakater ble hengt opp og utdelt til tilskuerne i byens gater. Et opprop til ”det norske volk” der den tyske innmarsjen ble rettferdiggjort med faren for en alliert invasjon i landet. Nå var dette blitt forhindret. Tyskerne kom som venner til landet fortalte meldingen - der det bl.a.sto å lese: Sitat:

”Derfor har Tyskland besluttet at foregripe det engelske angrep og med sine maktmidler selv at overta beskyttelsen av det norske og det danske kongerikes nøytralitet og værne den så lenge krigen varer.

Det er ikke den tyske regierings hensig at skaffe seg et støttepunkt i kampen mot England, den har utelukkende det mål, at hindre at Skandinavien blir slagmark for de engelske krigsutvidelser”.

Disse første tyske troppene som kom til byen. var disiplinerte soldater som både skapte uhygge- men sikkert også pirret nysgjerrigheten hos mange stavangere. Utstyrt med beholdere for gassmasker, lette mitraljøser og hjelmer inntok de overalt vaktposisjoner. Håndgranatene de bar på seg var kanskje det som skremte mest.

Stavanger sine ”nye venner” overtok - hurtig og med tysk grundighet de fleste av byens viktigste funksjoner og infrastruktur. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var de viktigste steder som nå kom under ny kontroll. At politiet betingelsesløst lot seg avvæpne hadde kanskje sammenheng med en melding som allerede i halv syv tiden om morgenen var mottatt og innført i vaktjournalen. Og der det sto : ” Politiinspektøren melder muntlig at der er kommet ordre om at nordmenn skal yte minst mulig motstand. Motstanden skal bare markeres” Slike rykter sirkulerte også ute i befolkningen.

Det ble aldri oppklart hvem eventuelt ga politiinspektøren denne meldingen. Kanskje var meldingen falsk. Det kom allikevel en liten men forgjeves norsk protest da den tyske offiseren som overtok politikammeret, forlangte at det tyske hakekorsflagget skulle heises på flaggstangen.

Politiet i Stavanger og andre norske byer hadde ellers en vanskelig oppgave denne dagen. De måtte forhindre at tyske soldater og sivile innbyggere kom i direkte konflikt med hverandre – kanskje fulgt av våpenbruk. Men dette ble ofte oppfattet som direkte samarbeid med okkupantene. Politiet burde heller opptre som ”gode nordmenn og ikke blande seg inn i slike situasjoner mente mange.

Byens havnekontor hadde vært et av tyskernes viktigste mål . Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene allerede ved 7-8 tiden om kvelden – noe som medførte tysk planlegging og gjennomføring av viktige oppgaver som ikke kunne vente i havneområdet..

Enkelte ”forberedelser” var nok likevel allerede gjort.. Noen dager før 9 april hadde en tysk sivil herre innkvartert seg i byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye ”Hafenkaptein”!

Allerede kl 14.00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Uten at noen hadde blitt skadet, eller med tap av liv.

Leder for okkupasjonsstyrkene i Stavanger var oberst Karl von Beeren. Noe over klokken 15.00 møtte han byens politiske og administrative ledelse, med ordfører L.W. Hansen som den fremste. Før møtet kunne begynne måtte de tyske offiserer: sitat ” foreta en større avlastningsoperasjon for å bli kvitt sine håndvåpen og håndgranater”. (!)

Von Beeren- som opptrådte både høflig og korrekt beklaget den militære situasjon. Han mente situasjonen snart ville normalisere seg for både for sivilbefolkningen og byen forøvrig. I felleskap burde Wehrmacht og byens myndigheter finne frem til et fornuftig samarbeid mente obersten. Han var også opptatt av å få utsendt et opprop som kunne berolige befolkningen. En anmodning om et overnattingssted for ham og andre høye tyske offiserer , ble ordnet ved bestilling av rom på et av byens pensjonater denne første natt.

Et av ønskene fra byen sin side, var at tyskerne utnevnte en forbindelsesoffiser som kunne holde fortløpende og god kontakt mellom partene. Det var von Beeren enig i.

Dette var bare den første og innledende kontakt mellom partene Senere skulle det komme flere og langt hårdere oppgjør mellom dem.

Om ettermiddagen kom det i stand det et nytt viktig møte. Denne gang i fylkesmann John Norem sitt hjem på Eiganes. Ordføreren, finansrådmann Bertram C. Middelthon og andre byens ledende menn var også tilstede. Alle følte seg fanget i en uløselig og håpløs situasjon. Byens forbindelser med resten av landet og verden var brutt, muligheter for militære ødeleggelser var en realitet, den administrative og lovgivende bystyringen var utslått. Sjelden eller aldri i sin tidligere historie hadde Stavanger sine myndigheter vært så hjelpeløse og maktesløse mot en overmektig motstander.

Da den vage vårskumringen mot kvelden senket seg over Stavanger denne første krigens dag i var det mørkt og folketomt i gatene. Fra en høyttaler fra luftvernets radiobil hadde byens innbyggere allerede fått de første tyske ordrene. Alle kafeer skulle stenges kl. 18.00. Etter kl. 19.00 var det innført totalt portforbud. I byens boligområder var mange beboere i gang med å blende vinduene med ulltepper og laken.

Og fra Oslo radio kringkaster lød kl. 19.32 Vidkun Quisling stemme dystert ut av radioene. Dagens siste påminnelse om den nye tid som nå var innledet. Sitat:

”Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygårdsvold, har den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom. Som svar på dette tilbud om løsning av en for vårt land helt uholdbar situasjon, har regjeringen Nygårdsvold iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med væpnet makt.Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.

Regjeringen Nygårdsvold har trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister”.

Mange stavangere sovnet sent denne kvelden 9 april 1940. Dagen hadde vært uvirkelig – og morgendagen blitt en tilslørt gåte.

Det skulle gå 5 lange år før Norge igjen ble fritt.

Litteratur:

-Stavanger. Byen og menneskene. Stavanger 1974

-Fra Vistehola til Ekofisk. Rogaland gjennom tidene. 1987.

-Rogaland i krig. Stavanger Aftenblad 1986.

-Trygve Wyller. Aprildagene 1940. Stavanger Kommune 1959.

e.k.s.k.