Fremside / Byhistorisk skilting

Byhistorisk skilting

Byhistorisk skilting markerer særpregede, interessante hus, hus som forteller noe om byens historie og de kvinner og menn som bygde og bodde her. Det gjelder også ved gater, plasser og bygg med historiske navn. Enkel skilting med presentasjon av vedkommende person, eller av historiske begivenheter  kan gjøre det lettere å identifisere stedene. Det er et enkelt virkemiddel for å øke den historiske bevissthet.

skilting_large

Som en forening hvis hovedformål er å formidle kunnskap om Stavanger og skape interesse for byens historie og egenart har Byhistorisk Forening Stavanger samarbeidet med Stavanger kommune for å bidra til oppfylling av kulturplanens målsetting på dette området. Siden 1997 har representanter fra vår forening, sammen med byarkivar, byantikvar med sekretariatsbistand fra kultursjefens administrasjon identifisert aktuelle skiltingsobjekter og startet arbeidet med produksjon og utplassering av skilt.

Skilttypen er utviklet av Oslo Bys Vel og er i bruk som kulturhistoriske opplysningsskilt over hele landet. De er koboltblå med hvit antikvarskrift. Formen, en "superelipse" (overgangen mellom firkant og sirkel), er særlig kjent fra arbeidene til den danske lyriker og designer Piet Hein.

10

Tollboden

Fra tidlig på 1600-tallet var det byfogden som hadde ansvar for fortolling av varer til og fra Stavanger, men fra 1620-tallet ble denne jobben forpaktet av kjøpmann Christen Trane med bolig og eiendom på Skagen. Byens første tollbod lå da også på østsiden av Vågen. Siden overtok Tranes svigersønn Søren Pedersen Godtzen stillingen som byens toller, og i 1644 ble Sørens bror Godkske Godtzen Stavangers toller.

11

Rosenkildehuset

Selv i vår tid må vi innrømme at dette huset i Nedre Strandgate 11, virkelig troner i synsfeltet. Da det var reist ferdig våren 1813, må det ha virket formidabelt, i en stram Louis – Seize – stil med en midtakse markert av husets elegante monumental-trapp. Det var 25 m langt, 18 m bredt og 12,5 m høyt. Hovedfasadens komposisjon er symmetrisk, og taket høyt og halvvalmet. Som det største trehuset i Stavanger hadde det 20 værelser, 32 vindusfag og bl.a. 6 kakkelovner.

12

Bethania

I perioden 1870 – 1900 ble det bygget en lang rekke bedehus i Stavanger; de aller fleste i strøket Bergeland som på den tiden lå sentralt i forhold til byens nybyggingsstrøk opp mot Hetlandskirken og langs Pedersgaten østover til Spilderhaug.

13

Valbergtårnet

Etter Domkirken er nok Valbergtårnet i dag det mest karakteristiske kjennemerket i byens profil. Høyden over Skagen og Vågen har lange tradisjoner som vakt-og utkikkssted, men selve tårnhistorien går tilbake til året 1659. Da ble det bygget et enkelt tretårn for byens vektere, som i tillegg til å varsle brann, også hadde som oppgave å patruljere i byens gater for å opprettholde ro og trygghet. Vekterne skulle hver time rope ut hva klokken var slagen og opplyse om vindens styrke og retning. De skulle holde utkikk, og dersom det oppstod brann, måtte innbyggerne varsles ved hjelp av klokkeringing. Om natten hengte man ut en lykt i retning av brannstedet mens man om dagen benyttet et flagg. Fra midten av 1800 - tallet ble det også avfyrt skudd fra brannkanoner på plassen foran tårnet.

14

Køhlers byhus

 Da Johan Adam Køhler den 8. oktober 1813 giftet seg med enkemadame Anne Marie Petersen, flyttet han inn i hennes hus i Østervåg som i sin tid var kjøpt av Friderich Petersen; en relativt uanseelig bygning. Men i likhet med mange andre velstående borgere i byen flyttet familien Køhler ut til mer landlige omgivelser om sommeren. I Hillevåg hadde Køhler kjøpt opp en hel del jord, slik at det i tillegg til mølledriften, garveriet og brenneriet var kommet et temmelig stort gårdsbruk.

15

Kannik Prestegård

I 2005 er det 150 år siden vi for første gang får opplysninger om denne bygningen. I branntakstprotokollene finner vi det første sporet etter prestegården den 19. desember i 1855. Huset var da ikke bordkledd, men ettersom det var nyoppført i tømmer, var det vanlig at slike bygninger først skulle stå og sige ett års tid. Stavangers folketall på den tiden er oppgitt til å være 11.717 sjeler.

16

Nygadens Oppbyggelseshus

Haugianerne, Hans Nilsen Hauges venner i Stavanger, var en gruppe mennesker som stod hverandre svært nær. Vi kjenner ikke til at det var strid innen denne venneflokken. Samlinger like etter kirketid eller forkynnelse på kirkebakken, kom til å knytte dem sammen med faste bånd.

17

Olavsklosteret

De opprinnelige innfartsveiene til Stavanger entret byen fra begge sider av Breiavatnet. På østsiden av Breiavatnet endte Tjodveien som kom over Ullandhaug fra Sola, og ned Olavskleiva ved dagens Knud Holms gate kom den gamle Kongeveien fra Jæren. I Kleiva stoppet folk ved Kvilesteinen (som fortsatt eksisterer ved nedgangen til Kleiva) før de pyntet seg og tok fatt på det siste stykket ned til kaupangen. Ved kilden i Kleiva nyttet de også høvet til å leske seg av det helsebringende vannet like nedenfor kvilesteinen. Det var langt både å ri og gå enten en kom over jærslettene i sør eller over den mer nærliggende Egenesmarken i vest og nord.

18

Hospitalet

Omkring 1270 ba biskop Torgils i Stavanger kong Magnus VI, Lagabøter, om tillatelse til å bygge et almissehus eller hospital på bispestets åker vest for Peterskirken ”for der at legge ind fattige mænd som blev syge i byen, saa at de der kunde vente paa bot eller bane (bedring eller død) heller end at blive flyttet syge og saare og næsten døde fra hus til hus saaledes som før er gjort.”

19

Bethel

Selve ordet stammer fra hebraisk og betyr Guds hus. Et interessant poeng med dette bygget er at det ble finansiert med midler som Brødrevennene hadde samlet inn, og som stod på konto i Stavanger sparebank.