Fremside / Byhistorisk skilting / 15 Kannik Prestegård

15

Kannik Prestegård

15 Kannik Prestegård

I 2005 er det 150 år siden vi for første gang får opplysninger om denne bygningen. I branntakstprotokollene finner vi det første sporet etter prestegården den 19. desember i 1855. Huset var da ikke bordkledd, men ettersom det var nyoppført i tømmer, var det vanlig at slike bygninger først skulle stå og sige ett års tid. Stavangers folketall på den tiden er oppgitt til å være 11.717 sjeler.

Selve gårdsanlegget bestod av våningshus, driftsbygning og beitemarker helt ned til bredden av Breiavatnet, og i de påfølgende årene var det fortsatt gårdsdrift her. Det kan nevnes at man i 1867 fødte 10 kyr, men da jernbanen var ferdig i 1878, var det over og ut for regulert landbruk. Prestene fortsatte likevel å bo i de landlige omgivelsene i det myke, skrånende terrenget like ovenfor Breiavatnet. Den siste var sokneprest Ivar Årthun som døde i 1931.

kannik

La oss nå imidlertid bevege oss bakover i tiden og klargjøre begrepet Kannik. Ordet kommer av det latinske canonicus som betegner et medlem av domkapitlet, dvs. det organiserte presteskapet knyttet til en domkirke; kanniker eller korsbrødre. Med dette som utgangspunkt, er vi ved året 1322. En kvinne som kom fra en rik ridderslekt på Byre, Margrethe Arnbjørnsdatter, gift med sysselmannen for det sørlige Ryggjafylket, gav på dødsleiet kannikene ved St. Svithunskirke løfte på to av sine eiendommer hvis de ville minne hennes dødsdag med klokkeringing, og ellers lese bønner og holde messer for hennes sjel.

Den ene gården kannikene arvet, omfattet et område rundt Breiavatnet. I korte trekk gikk den fra Skolebekken ved dagens Klubbgate opp til Bergelandsgaten og ned til Kongsgaten ved Jernbanen, videre opp mot Museet, langs Teateret og opp til begynnelsen av Løkkeveien. Herfra gikk grensen over Knud Holmsgate på oppsiden av Tivolifjellet og hotell Atlantic ned til Breiavatnet. Dette området ble betegnet som Kannik etterat korsbrødrene hadde overtatt. Senere ble det også kalt for Kannikgjerde fordi eiendommen ble inngjerdet.

Kannikene fikk mye glede av området sitt. De fikk også fiskeretten i den bekken som førte fra ”Store Mosevand” gjennom eiendommen. Her lå det også flere kverner som de leide ut og høstet inntektene av. Selve fisket var særlig rikt i mølledammen hvor det var en demning omtrent der Teateret nå ligger. Her ble det fanget både ørret og ål. I vår tid renner bekken ut vis a vis Atlantic hotell, mens utløpet før i tiden var lenger sør; mellom jernbanen og Kongsgaten.

Etter reformasjonen i 1550 – årene overtok kongen denne Kannik – eiendommen, selv om Kanniket ikke ble oppløst før i 1666. Kongen lot nå den residerende kapellanen ved Domkirken få disponere området som avlsgård, dvs. at presten fikk inntekten av gården uten at han behøvde å bo der. Kapellanen fikk rett til å dyrke jorden, eller han kunne leie den ut til husmannsplasser eller bygsel (hustomter).

Fra 1818 til 1839 var Alexander Lange, morfaren til vår store dikter, Alexander L. Kielland, residerende kapellan ved Domkirken. Han oppførte en hytte på sørvestsiden av vannet, i skråningen opp mot dagens teaterbygning og rodde ut til det lille huset sitt fra en brygge ved Kongsgård. Han skriver i sine memoarer: ”Om sommeren skaffede Kanniket oss meget glæde. Især efterat jeg der havde faaet det lille hus opført. Her tumlede Børnene sig, byggede Fæstning paa en stor Sten, og jeg øvede dem i alskens legemlige Færdigheter. Jeg ved ikke, om jeg alt har sagt, at jeg her sprang Buk over ni af mine Børn, stillede den ene umiddelbart foran den anden, Christopher bakerst. Her besøkte gode Venner os nu ogsaa ofte og delte vore tarvelige glæder.”

Den nåværende Musegaten eksisterte ikke engang som en mulig spaservei forbi Tivolifjellet der Atlantic befinner seg i dag. På dette tidspunktet stakk det ut som et stupbratt fjellparti direkte i Breiavatnet. Forbindelsen i nevnte område var helt sperret, og det var først ved Jærbanens anleggsstart i 1875 at store utfyllinger av vannet endret naturterrenget på denne siden. Inntil da var Olavskleivå den naturlige innfallsporten fra ”Malde – og Egenæsområdet”.

Ellers førte byutviklingen til at Kannik ble kraftig utbygget mot slutten av 1800 – tallet. Teateret stod ferdig i 1883, og utover i 1890 – årene ble det oppført Turnhall, Museum og Sykehus i dette området. Etter domprost Årthuns død overtok Stavanger Kommune våningshuset på Kannik – eiendommen, en rekke forskjellige foretak leide rom her oppover mot vår tid, og huset ble vanskjøttet.

Etter en heftig debatt i 1987 ble det bestemt at bygningen måtte restaureres. Stavanger Turistforening ofret mye tid og penger i forbindelse med overtakelse, flytting og en total rehabilitering av dette kulturminnet fra midten av 1850 – tallet. Nå er huset innpasset i Prestegårdsparken med gamle trær og et grunt vannbasseng, som en kulturell oase i et av byens mest trafikkerte strøk.

Reidar Frafjord