Fremside / Byhistorisk skilting / 23 Solbakken

23

Solbakken

23 Solbakken

På døren til et rom i 2. etasje som vender ut mot hagen, finner vi et skilt med følgende innskrift: ” Dette rommet er tilegnet Bjørnstjerne Bjørnson som bodde en uke under landsregattaen 1868.” Vår store dikter hadde vært gjest på grosserer Jacob Sarin Berners prektige landsted på Egenes – løkke B2 nevnte år. Til minne om dette celeberte besøket gav Berner i ettertid sin eiendom navnet Solbakken etter bondefortellingen Synnøve Solbakken som Bjørnson hadde fått utgitt i 1857. Og som en kuriositet: Da Berner noen år senere ble far til tvillinger, kalte han gutten for Arne og pikebarnet for Synnøve.

Det finnes i dag ingen direkte dokumentasjon om bygningsåret. Den første branntaksten ble foretatt 1. juli i 1889 i forbindelse med at Det Norske Misjonsselskap kjøpte eiendommen. To av skjøtene gir imidlertid visse indikasjoner. I en tinglysning fra 1823 nevnes det ikke noe våningshus, kun ”Fjøs og Tørkehus”. Ved den neste overdragelsen, skjøte av 18. juli 1864, med Jacob Sarin Berner som ny eier, tyder både den høye prisen, 4.000 spesidaler, og uttrykket ”Mur og nagelfaste Indretninger”, på tilstedeværelsen av et våningshus. Det må følgelig være dette huset som i etterkant av 1868 fikk betegnelsen Solbakken.
solbakken

Det Norske Misjonsselskap hadde sendt ut sin første misjonær i 1843, og etter hvert reiste en rekke andre ut for å forkynne evangeliet. Mange av disse giftet seg og fikk barn, og da oppstod det problemer. Hva skulle man foreta seg med barna og deres skolegang ? Etter lange drøftinger bestemte NMS seg for å opprette et hjem for misjonærbarn i Stavanger. Det var til dette formålet Solbakken ble kjøpt av enken etter Jacob S. Berner for kr. 11.200 i 1889.

Samme året har Norsk Misjonstidende en grundig artikkel hvor Hovedbestyrelsen redegjør for kjøpet av denne eiendommen. Noen ”Avisskriblere, som intet kjendte til den hele Sag” hadde kritisert misjonen for å sløse med midlene, kjøpe ”fine villaer” osv., men Hovedbestyrelsen forsikrer at huset var ”det billigste og bekvemmeste som var at opdrive.” Videre opplyser man om en bonde som bodde like i nærheten. Han ble så begeistret for denne handelen at han skjenket selskapet den pene sum av kr. 10,-.

Solbakken kom til å bli benyttet som hjem for misjonærbarn helt til 1952. I en protokoll er det anført at hele 176 barn bodde her i kortere eller lengre tid mens foreldrene var ute på misjonsfeltene; de aller fleste på Madagaskar. Det var ingen selvfølge at misjonærene satte barna sine igjen hjemme i Norge. Man følte seg nærmest tvunget til dette; for at ungene skulle få en oppvekst i et stabilt miljø og gå på en norsk skole.

Selvom Solbakken ble et sted hvor misjonærbarn måtte leve atskilt fra sine foreldre i årevis, så hadde nok de fleste det bedre her enn de ville hatt det på vanlige barnehjem. Dette var jo ikke foreldreløse unger, men mor og far var så uendelig langt borte. Ekstra ille ble det under siste verdenskrig hvor det gikk over 5 år før man fikk se sine kjære igjen.

Okkupasjonsmakten overtok bygningen i 1944, men ødela ikke noe i huset. Det gjorde imidlertid Misjonsselskapet selv da de mange år senere delte opp huset til leiligheter for misjonærfamilier på hjemmeopphold og reiste kunstige vegger i den praktfulle hallen.

Etter å ha hatt dette området i nøyaktig 100 år, la NMS i 1989 eiendommen ut til salg. Den gamle hagen med de store trærne ble delvis rasert, og på tomten kom de boliger. Misjonsselskapet planla faktisk en stund å rive selve hovedbygningen, men det fikk heldigvis byantikvaren forhindret.

De nye eierne av huset, som nå har blitt et terapisenter og en helsekostbutikk, har gjort mye for å restaurere bygningen og bevare den i sin opprinnelige stil. Huset er verneverdig, ikke bare på grunn av arkitekturen, men også som et minnesmerke over en epoke i misjonens historie.

Av kjente personer som har bodd her i lengre tid, kan nevnes komponisten Fartein Valen som var en av ”Solbakke – barna” som de ble kalt. En annen av denne klanen var den senere misjonær og biskop Fridtjov Birkeli. Den i ettertid kjente lyrikeren Anbjørg Pauline Oldervik jobbet der som bestyrerassistent før krigen. Ellers er det kanskje ikke tilfeldig at svært mange av barna på Solbakken selv ble misjonærer og gjorde en flott innsats utenfor landets grenser.

av Reidar Frafjord