Fremside / Byhistorisk skilting / 3 Sjømannshjemmet

3

Sjømannshjemmet

Sj&oring;mannshjemmet

Etter at Stavanger Sjømannsforening i 1875 hadde eksistert i 25 år, settes losoldermann Thomas Natvig, som hadde vært formann fra første dag, inn i arbeidet for en ny, stor oppgave: Å få sikre foreningen en tomt hvor man kunne få reist en bygning, ”et Sømandshjem hvor gamle og trængende Søfolk af alle Klasser kunde finne en Fribolig i deres Alderdom.”

Natvig fikk i oppdrag å underhandle med dødsboet etter madam Brechan. Boet var villig til å selge eiendommen på ca. 13 mål i nåværende Øvre Strandgate 92 for 1.600 spd. Handelen ble gjort, men ”Sømandsforeningen magter ikke ved egne Midler at fuldføre dette forholdsvis store og samfundsgavnlige Værk.”

I tillegg til de 1.600 spesidaler ble det avsatt ytterliggere 1.400 spd., og til byggekomité valgte man konsul Ths. S. Falck, Thomas Natvig og kjøpmennene H. Svendsen, H.C. Gabrielsen og skipsfører O.S.Helliesen. Komitéen kom straks i arbeid, fikk reguleringsspørsmålet ordnet og mottok den 17. september bekreftelse på at eiendommen i Øvre Strandgate nå tilhørte det påtenkte Sjømannshjemmet.

3_sjoemannhjemmet_imagelarge

Bygningen skulle ha 24 leiligheter og et større og et mindre forsamlingsrom. Det ble videre bestemt at gass skulle legges inn på leseværelset, bestyrerens og tilsynsmannens rom. Over inngangsporten skulle det være en gasslykt som kunne lyse over hele gården og ellers en parafinlampe på baksiden.

I februar 1877 hadde arkitekt Nissen ferdige tegninger som med noen små justeringer ble godtatt, og bygget var på det nærmeste ferdig i januar 1879. Stavanger Sparebank ytet et rente-og avdragsfritt lån på 6.000 kr, og Sjømannsforeningens direksjon tilsto et tilsvarende lån på 4.000 kr. Den 9. april meddelte formannen at bygningen hadde fått en branntakst på 31.000 kr, og at leilighetene var klare for innflytning.

Innvielsesfesten var den 26. april. Etter at en kvartett hadde sunget de to første versene av salmen ”I Jesu Navn skal al vor Gerning ske”, talte formannen og oppfordret beboerne til å vise hederlig, vennlig og fredelig oppførsel, og med ønske om at den Allmektige ville la sin velsignelse falle over Sjømannshjemmet og dets gjerning.

Hjemmet hadde fra første stund fullt belegg, og det var vanskelig å få plass for enker. Naboeiendommen i sør, ”Thilohuset”, syntes å egne seg godt for disse kvinnene, slik at denne bygningen ble innkjøpt i 1911. Men søkningen til hjemmet økte for hvert år som gikk, og i 1933 stod et nytt, gjeldfritt Sjømannshjem ruvende på ”Rudlå”, som nærmeste nabo til de urgamle skipsristningene i berget der oppe. Samme året ble det gamle hjemmet solgt.

Reidar Frafjord