Fremside / Byhistorisk skilting / 43 Storebrannen i 1860

43

Storebrannen i 1860

43 Storebrannen i 1860

Natten til tirsdag 13. mars 1860, mellom kl. 03.30 og 04.00, oppdaget den 26 år gamle piken, Sara Marie Tørresen, ildtunger som freste opp fra loftet over garveriet til Anders Tollefsen på baksiden av den store trebygningen hvor hun selv bodde. Huset hadde et sjøhus som tilbygg. Denne eiendommen ble kalt Wasbøe-huset og lå i et av byens trangeste og mest uregelmessige strøk. På dagens kart tilsvarer området den nedre delen av Breigaten, fra Østervåg til Havneringen, mellom bygningene som i dag har adressene 20 og 25.

Piken vekket faren som gjorde anskrik, og dette oppfanget en vekter, Anders Lie. Rett før kl. 04.00 kom det tre tunge drønn fra kanonene på Valberget, og samtidig tok Domkirkens store klokke til med en vedvarende ringing. Flammene grep raskt om seg og bredte seg til de omliggende hus som nærmest befant seg vegg i vegg. Natten hadde vært vindstille, men etter kort tid økte det på til storm fra sydøst. Brannen angrep hus etter hus i ulike retninger, dels i den sammenhengende husrekken på Østervåg-siden, dels oppover Bakken og dels mot Holmen.

Skilt-43-bilde

Etter som timene forløp, raste ilden med stadig heftigere intensitet; det haglet med gnister, og brennende gjenstander suste gjennom luften, festet seg under takskjegget på husene, og straks stod luen høyt til værs. Både Bakken med Pottemakerstranden, hele Holmen, nedsiden av Valberget og nedre delen av Kirkegaten var et eneste flammehav. Brennende trefliser og filler fløy også utover Vågen og holdt på å antenne riggen på fartøyene. Strandgatens beboere slapp med skrekken, men vinduene som vendte mot sjøen, var så hete at man knapt nok kunne legge hånden inntil.

Mellom kl. 11 og 12 om formiddagen ble alle krefter satt inn for å stoppe ildens herjinger øverst oppe i Kirkegaten. Dette lyktes ved at man dekket huset med seil og pøste på med vann. Etter 9 ½ time, kl. 13.30, brant det fremdeles i grusen over hele brannområdet, og fra sildebeholdninger, kornlager og steinkullsdynger steg ildsøyler mot himmelen.

Dagen etterpå raget skorsteinspiper opp fra grushaugene som grinende spøkelser. Noen ganske få bygninger hadde som ved et mirakel unngått flammenes rov, men 2.000 av byens 14.000 innbyggere ble hjemløse. Heldigvis mistet ikke noen livet under selv brannforløpet.

Brannetterforskningen rettet hurtig søkelyset mot garver Anders Tollefsen, som av flere vitneutsagn ble knyttet til branntilløpet. Han ble imidlertid frifunnet både av byfogden, stiftsoverrett og høyesterett ettersom avgjørende bevis manglet.

Elleve år senere, i 1871, emigrerte han, konen og tre barn til Nord-Amerika med fregatten ”Nordens Dronning”. Kanskje rykter og sladder fortsatt føltes belastende og ubehagelig for ham selv og familien?

Reidar Frafjord