Selv i vår tid må vi innrømme at dette huset i Nedre Strandgate 11, virkelig troner i synsfeltet. Da det var reist ferdig våren 1813, må det ha virket formidabelt, i en stram Louis – Seize – stil med en midtakse markert av husets elegante monumental-trapp. Det var 25 m langt, 18 m bredt og 12,5 m høyt. Hovedfasadens komposisjon er symmetrisk, og taket høyt og halvvalmet. Som det største trehuset i Stavanger hadde det 20 værelser, 32 vindusfag og bl.a. 6 kakkelovner.
Byggherren Peder Valentin Rosenkilde (1772 – 1836) var kjøpmann, reder, konsul, stadshauptmann og politiker. Han var én av de 112 menn som kom sammen til den første riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Etter at grunnlovsverket var fullført, representerte han Stavanger på Stortinget. Rosenkilde hadde i første omgang satset på handel med korn og salt, men etter hvert kom hans hovedinteresse til å dreie seg om skipsfart, og han anskaffet en rekke fartøy. Skipsverft hadde han i Østre Havn. Oppførelsen av kjøpmannsgården på Straén foregikk på et tidspunkt da det i Stavanger som ellers i landet var vanskelige tider med matmangel og arbeidsløshet, en periode i vår historie som blir betegnet som ”nødsårene”. I denne situasjonen tok P.V. Rosenkilde initiativet til et byggearbeide med dimensjoner langt utover de umiddelbare behov han måtte ha. Prosjektet ga i flere måneder arbeid til en stor del av den ledige arbeidsstokken i Stavanger. Lønnen kunne folkene ta ut i både penger og matvarer, som det selvfølgelig var knapt om i disse krisetider.
Branntakseringsnemden i 1813 må ha vært temmelig bergtatt av byens nye palass og verdsatte bygget til hele 42.600 spesidaler ! Senere ble det mer nøkternt satt til 6.300 spd. Til sammenligning ble Domkirken taksert til 8.000 spd. og Kongsgård til 2.280. Kjøpmannsgården på Skagen 18 fikk en takst på 1.100 spd.
Da Peder Valentin Rosenkilde døde, ble det sønnen Børge som kom til å drive virksomheten videre. I 1870-årene kom firmaet P.V. Rosenkilde & Søn i store økonomiske vanskeligheter. For å kunne møte noen av fordringene, så firmaet seg nødt til å selge kjøpmannsgården. Da så Stavanger ble rammet av en alvorlig økonomisk krise på 1880-tallet, ble dette dødsstøtet for firmaet som ble slått konkurs i 1889.
Etter at huset i mange år hadde vært kontor og beboelseshus, fikk det nå opp gjennom tidene ulike funksjoner. Det var dampkjøkken, hermetikkfabrikk og delikatessebutikk. En ny epoke ble innledet da Stavanger kommune kjøpte Rosenkildehuset i 1916 med Matsalget kafé som det faste punkt. Fra 1957 – 1973 holdt også Stavanger Arbeidskontor til her, senere Studentsamskipnaden og Rogaland Distriktshøgskole.
Bygningen stod lenge i fare for å bli nedrevet da sentrum skulle fornyes for noen tiår tilbake, men heldigvis stoppet rivingen av bygninger på Straén på dette stedet. Huset er i dag totalt renovert innvendig og eies av Stavanger Næringsforening.
Reidar Frafjord