1620
Tollvesenet i Stavanger
År 1620. Christen Trane er byens første toller.
Tollinntekter knyttet til inn- og utførsel av varer har i Stavangers historie vært et viktig økonomiske grunnlag for byens utvikling og vekst. Det var også en hovedinntekt for kongen både i unionstiden og deretter for den norske stat på 1800-tallet.
Tollinntektene ble først på 1500 tallet en viktig inntektskilde og staten ansatte embetsmenn med ansvar for tollinnkrevingen først i form av generaltollforvaltere. Senere ble lensherrene tillagt detter ansvaret. Deretter fikk byene egne tollere og tollbetjenter. Denne utviklingen skjedde ikke samtidig alle steder.
I Stavanger hadde byfogd Christen Trane allerede i 1620 ansvar for byens tollinnkreving og hadde tittelen siseforvalter,[1]Trane var forøvrig byens rikeste og mest fremtredende borger. Han utgjorde sammen med lagmannen, borgermesteren, rådmennene og byfogden byens verdslige øvrighet.
I Norge var det nordenfjells etter 1660 syv tolldistrikter. Stavanger var ett av disse. Byen hadde Sogndal som underliggende ladested. Nedstrand var i flere tiår eget tollsted.
Ansvaret som toller var viktig og ansvarsfullt. Oppgavene var først og fremst å fortolle og føre tollregnskap over varer som ble ført inn og ut av byen. Lister over den såkalte «rorstollen» gir opplysninger om alle skip som kom fra utlandet til byen med opplysninger om type skip, skipenes drektighet, last og skipenes eiere og skipsførere. Tollister i Stavanger fra 1600 tallet forteller at den såkalte småtollen, dvs avgift på all import og eksport – mest trelast, skinn og matvarer – ga viktige inntekter. Og trelasttollen, for det meste eksportert til Skottland og Holland, var en hovedinntekt. Importen bestod for det meste av var korn og nødvendighetsartikler.
Tollerne skulle overvåke og forhindre ulovlig smugling og tuskhandel av varer i de mange «innvikene» i tolldistriktet. Til dette ble også strandfogder benyttet omkring i fjordområdene. De skulle styrke dette oppsynet. Oppdaget strandfogdene smuglergods skulle varene fortolles som innenlandsk gods i henhold til kongens bestemmelser om ulovlig handel. Smuglervarene ble i slike tilfelle sammen med smugleren ført til nærmeste byen der de måtte møte for retten, byting eller rådstuerett, for å bli straffet. Det finnes mange saker om ulovlig handel i byens rettsprotokoller.
Tollerne skulle også føre oversikt over vrak og forlist gods forhindre ulovlig plyndring. Også fogdene og bondelensmennene deltok på denne kontrollen. I fogderegnskapene var registrering av vrakgods vanlig. Strandfogdene kunne tilkalle hjelp fra nærmeste sivile eller militære myndighet om ble forhindret og møtte motstand i sitt arbeid.
I 1686 kom borgerne i Stavanger i konflikt med eneveldets sentralstyre og kongen i København. Saken gjaldt fremtiden for tollstedet på Nedstrand i Ryfylke. Tollhuset var bygd i 1630-årene. Det er nå rehabilitert og gjenoppbygd og kan besøkes like ved ferjekaien på Nedstrand. Stavanger mistet i 1686 sine kjøpstadsrettigheter til Kristiansand. Tolleren på Nedstrand, Erik Jørgensen, som hadde tatt borgerskap, blandet private næringsinteresser med sine oppgaver som toller. Striden om tollerens stilling og tollstedets fremtid fikk som utgang at tollstedet ble nedlagt. Tolleransvaret ble lokaliser til byen.
En viktig tollinntekt var konsumpsjonstollen, en omsetningsavgift på fødevarer. I byen var det en konsumpsjonsbod ved broen over Skolebekken. Protokoller fra 1680–1690årene dokumenterer alle varer som ble ført fra omlandet inn til byen for å bli solgt. Det var særskilte konsumpsjonsbetjenter som krevde inn denne tollen og førte protokollene. De er oppbevart i riksarkivet i Oslo. Her får man i detalj vite hvilke bønder som solgte kjøtt, fisk og frukt m.v. byen og hvor mye de hadde med seg av den enkelte vare..
Foto: Forsvarets museum.
[1] Sise=Aksise som var en av flere tollinntekter
Litteratur;
-Det Norske tollvesenes historie
-Leksikon.Tollvesenet
-Stavanger bys historie. (2012)
-Johannes Elgvin. En by i kamp. 1956