Industribyen vokser fram

Krisa i 1880-årene rammet Stavanger hardt. Men i skyggen av kunkursras, sosial nød og masseutvandring grodde spirer til ny vekst. Den industrielle revolusjon kom ikke til Stavanger før i siste halvdel av det 19. århundre. Først da ble det tvingende nødvendig å ta i bruk all den nye teknologi som allerede hadde omformet store deler av Europa. Små mekaniske bedrifter begynte å reparere dampskip av jern og stål. Snart begynte de å bygge selv. Allerede ved inngangen til det 20. århundre hadde Stavanger et av Norges største industrielle skipsverft som også var byens største arbeidsplass. Andre pionerer prøvde seg på å konservere mat i små hermetikkfabrikker.

Særlig fiskehermetikken slo an. I løpet av få tiår ble fiskehermetikk fra Stavanger et av landets viktigste eksportprodukter. Både verftsindustrien og hermetikkindustrien skapte omfattende ringvirkninger. Leverandørindustrien blomstret. Allerede ved inngangen til 1. verdenskrig framsto Stavanger som en av Norges ledende industribyer.

Krisen var overvunnet. Titalls hermetikkfabrikker produserte for fullt for et internasjonalt marked. Skipsverftene bygde stadig større og mer avanserte stålskip.

Byens seilskipsflåte hadde forsvunnet, men ble erstattet av Norges 3. største dampskipsflåte.

Veksten i industrien la grunnlaget for sterk økning i folkemengden. I 1900 hadde Stavanger om lag 30.000 innbyggere, i 1920 44.000.

Folketilveksten krevde nye boliger. På 1800-tallet hadde befolkningsveksten stort sett blitt absorbert i den gamle bykjernen. Folk bodde trangt og dårlig.

Etter 1900 begynte byen for alvor å bre seg utover i landskapet. Nye boligområder ble til nye bydeler, ofte med horisontaldelte tomannsboliger på rekke og rad. Industribyggene ble innpasset i allerede eksisterende bebyggelse, eller konsentrert til kompakte fabrikkstrøk. Den økonomiske veksten viste seg også i den offentlige byggevirksomheten, spesielt med monumentale skolebygg i de nye bydelene.