Industribyen i de internasjonale konjunkturene

Hermetikkindustrien og skipsbyggingen skulle bli bærebjelkene i Stavangers utvikling helt fram til 1960-årene. Men den raske og optimistiske byggingen av industribyen ble stoppet av ny stagnasjon og nye kriser. Nok en gang skulle det vise seg at byens eksportrettede næringsliv var

svært sårbart for internasjonale konjunktursvingninger. Stavanger ble hardt rammet av den økonomiske krisen i mellomkrigsårene. Fra industrien spredte problemene seg til leverandørbedriftene, forretningslivet, bankene og kommunen. Mange og store firma ble slått konkurs. I lange perioder var arbeidsløsheten større i Stavanger enn i noen annen norsk by.

Med sitt internasjonalt orienterte næringsliv fikk Stavanger nyte godt av framgangen mot slutten av 1930-årene. Men den tyske okkupasjonen våren 1940 påførte bysamfunnet nye prøvelser.

Med sitt internasjonalt orienterte næringsliv fikk Stavanger nyte godt av framgangen mot slutten av 1930-årene. Men den tyske okkupasjonen våren 1940 påførte bysamfunnet nye prøvelser. Riktignok representerte krigsårene en kontinuitet i den økonomiske utviklingen, men okkupasjonen var dramatisk for de aller fleste. Selv om byen bare fikk små fysiske skader måtte folk leve med store mentale påkjenninger, innskrenkinger og rasjoneringer til lenge etter frigjøringen.

Etter 2. verdenskrig fikk industrien ny vekstkraft under de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Og det var fortsatt skipsbyggingen, skipsfarten og hermetikkindustrien som var drivkreftene i byens økonomiske og sosiale utvikling. I 1950- og 1960-årene ble mange av verdens største tankskip sjøsatt i Stavanger. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass.

Likevel opplevde byen stagnasjon og tilbakegang i de tidlige 1960-årene. Dette skyldtes først og fremst at etterspørselen etter hermetikkindustriens produkter sviktet, men også en generell mangel på nyskaping i næringslivet for øvrig. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser. Folketallet i byen stagnerte. Midt i 1960-årene ble Stavanger karakterisert som en av landets fattigste byer målt i gjennomsnittlig inntekt pr. innbygger. Etterkrigstidens vekst og fornying hadde i stor grad blitt kanalisert til nabokommunene.