Stavanger domkirke – Stavanger blir bispesete
Sigurd Josalfar bygger Domkirken. Romansk stil. Vigsles til Trinitatiskirke.
Stavanger Domkirke er byens eldste bygning, og utvilsomt den vakreste. Den ble oppført tidlig i middelalderen som det kirkelige sentrum i Stavanger bispestol. Det startet en utvikling og vekst i det lille handelsstedet som allerede lå i Vågsbunnen som langsomt skapte et bysamfunn. Domkirken og Stavanger er uløselig knyttet til hverandre i byhistorien.
Kanskje var allerede en kirke under oppføring da Stavanger Bispedømme ble utskilt fra Bergen bispedømme omkring 1125, året som regnes som det første i byens historie. At Stavanger ble valgt som det kirkelige senter i regionen skyldes sannsynligvis at stedet lå svært sentralt i kommunikasjonssammenheng i datiden.
Den første biskop i det nye bispedømme var Reinald. Han kom fra England, og senest under hans virketid ble det romanske koret oppført med tunge pillarer og buer fra øst mot vest. Arkiktekturen antyder påvirkning fra engelske samtidig kirkearkitektur, blant annet Winchester-katedralen.
At den nye domkirken i Stavanger ble så stor kan ettertiden kanskje takke kong Sigurd Josalfar for. Kongesagaene forteller at han ble forelsket i rikmannsdatteren Cecilia, og ville gifte seg med henne. ”Og han elsket henne meget” beretter Snorre. Men han var allerede gift med dronning Malmfrid. Biskop Magne i Bergen sa nei både til vielse og skilsmisse. I sin nød vendte Sigurd seg da til biskopen i Stavanger, og ba ham ordne saken. Biskopen sa ja, men ønsket seg gjenytelser for tjenesten. Og dermed ble det både skilsmisse – ny kongelig vielse – og rikelige gaver og betydelige økonomiske ressurser til det nye kirkebygget i Stavanger.”Men kongen likte ikke bedre denne biskopen enn hin som ga forbud”, sier Snorre.
Domkirken ble vigslet til Den hellige treenighet. Den ble på latin kalt Trinitaskirke, og på norsk også kristkirke.
En vet lite om den første tiden i domkirkens historie, men skriftlige opplysninger forteller om en stor bybrann i 1272 der også kirkebygningen ble sterkt skadet. Dette var i biskop Arne sin funksjonstid, en myndig og stridig kirkeleder. Han gjenreiste kirken, og bygget det vakre høygotiske koret som ble en virkningsfull kontrast til det eldre romanske langhuset. Omkring år 1300 var det nye kirkebygget ferdig.
Domkirken var i katolsk tid i middelalderen helt annerledes innredet enn i dag. Et høyalter – og over dette helgenrelikvier i skrin – midt i koret, var dominerende. Men det var langt flere altere – som var plassert både i kor og skip og også i egne sidekapeller. 12-13 altere kan samtidig ha vært i bruk i kirken.
Den viktigste relikvien i domkirken var et armben fra den hellige biskop Svithun av Winchester, som døde i 862. Relikvien var så betydningsfull i samtiden at kirken oftest ble kalt St. Svithuns kirke. Denne helgenen ble også sterkt knyttet til byen gjennom ”Stavanger-privilegiet” der kong Magnus Erlingsson engang mellom 1161 og 1184 ”ga selve byen Stavanger” til St.Svithun – altså bispestolen. Kong Håkon Håkonsson stadfestet senere denne gaven.
Domkirken og bispedømmet ble i katolsk tid ledet av et domkapitel. Dette hadde i første halvdel av 1300-tallet sannsynligvis 12 medlemmer, som ble supplert av minst like mange alterprester og vikarer. Medlemmene av domkapitlet ble kalt kanniker, på norsk ofte korsbrødre. De hadde to hovedfunksjoner. Den ene var møte- og stemmerett i domkapitlets møter. Den andre var å være deltakere i domkirkens liturgiske liv. Etter hvert utviklet domkapitlet seg til et råd som bistod biskopen med styringen av bispedømmet.
Domkirken kom på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet i forfall. Nedgangstider etter Svartedauen i 1349 og andre pestepedemier var en viktig årsak. Reformasjonen i l537 for også hardt fram. Gjenstander, relikvier og alt inventar med katolsk tilknytning ble revet ut av kirken og ødelagt. Alle dokumenter og bøker ble brent. St.Svithun`s skrin forsvant. Den siste katolske biskop Hoskold Hoskoldsson ble tatt til fange og sendt til Bergen hvor han senere døde. Kanskje ble han drept. I 1558 ble kirkens fem klokker tatt ned og lastet om bord på et av danskekongens skip. Sagnet sier at det forliste ved Håstein på et sted som fremdeles heter Klokkeskjær. Kongen overtok også alt kirke- og klostergods i stiftet, og fratok dermed biskopen store inntekter.
Den første biskop etter reformasjonen – med tittelen superintendent, var Jon Guttormsson. I 1556 skrev han i et brev om kirkens forfatning at den ”gaar stor fald paa, oc falder snartt ned, uden den faar Hielp mett dett første”. Kong Christian 3 lovet økonomisk støtte, og domkirken ble senere under byggherren Jon sitt oppsyn reparert og utbedret og så langt som dette var nødvendig. Uten denne ”redningsaksjonen” fra en handlekraftige biskop på dette kritiske tidspunktet like etter reformasjonen – kunne det gått ille for kirken.
På 1600-tallet opplevde Stavanger vekst både i næringsliv og folketall. Dette gjenspeilte seg også i omtanke og vedlikehold for domkirken, som etterhvert påny ble fylt med inventar. Glassmalerier, lysekroner, pulpiturer, altersølv, messeklær og annet viktig utstyr ble innkjøpt eller gitt som gaver til kirken. Den praktfulle prekestolen, laget av skotten Andrew Lawrencesson Smith kom på plass i 1658 – og er betegnet som et av de mest betydelige kunstverk i Norge fra barokktidens billedhuggerkunst.
Men oppfatningen om hvordan kirken burde se ut innvendig forandret seg ved midten av 1800-tallet. I årene fra 1867-1869 gjennomgikk derfor domkirken en innvendig restaurering. Den har ettertiden beklaget, spesielt fordi den fjernet så mye av det som fortalte om tiden etter middelalderen. De gamle gravplatene og kistene ble fjernet. Et sort skifertak erstattet det gamle tegltaket. Nytt orgel ble installert. Sideskipene ble forhøyet, og inn- og utvendig ble skipets vegger påført et lag tykk sementpuss. Krypten ble tatt i bruk som fyrrom, og et nytt orgel ble installert. Det ble også engasjert en snekker til å utforme flere steinhoder under østvinduet. Han gjorde et hederlig arbeid, men var egentlig spesialist på gallionsfigurer. Det var også meningen å kassere prekestolen, men den ble heldigvis reddet.
En ny restaurering og arkeologisk undersøkelse av kirken ble gjennomført i årene 1939-1942. Da forsvant mye av innredning og inventar fra restaureringen på 1800 tallet, og domkirken fikk det innvendige utseende som den i store trekk har i dag. Men det er hele tiden nødvendig med tilsyn, mindre restaureringer og vedlikeholdsarbeider både inn og utvendig – for å forhindre at ikke vår tid forringer landets best bevarte domkirkebygning fra middelalderen.
Lite utstyr er bevart fra den gamle St. Svithuns kirke. Men døpefontens skål, alterkalkens nodus, og deler av en engelsk bispekåpe med bilder av kirkens vernehelgen er umistelige gjenstander fra den eldste tiden. Det gjelder også 22 gravsteiner.
Stavanger har gjennomgått utallige forandringer gjennom århundrene. Innbyggertallet har øket fra noen hundre til 110 000. Hele tiden har domkirkens solide steinmurer stått urokkelig på det samme sted og sett byen vokse opp fra Vågen og bre seg vidt utover landskapet omkring.
Alexander L.Kielland sa det slik i 1889:
”Hvis ikke Domkirken stod midt iblant os, kunde vi komme til at glemme at Stavanger er et ældgammelt Hjem, et kjært og velkjendt Møtested for Søfarende fra umindelige Tider, en glad og trivelig Forretningsby af de tidligst nævnte i Landet.
Thi Gader og Søhuse ser ikke stort anderledes ud i vor By end for exempel i Haugesund eller en annen By fra igaar, malede Træhuse – store og smaa. Men gamle Bygninger, Stenhuse, hvælvede Porte eller Ruiner findes intet Spor af, intet som binder Stavanger til Fortiden, ingen Historie i Byens Udseende, neppe et gammelt navn,- intet minde uden Domkirken”.
Litteratur om domkirken:
A. W. Brøgger: Stavangers historie i middelalderen (1915)
J. Elgvin: En by i kamp. Stavanger by`s historie. (1956)
G. Fisher: Domkirken i Stavanger (1964)
K. Helle: Stavanger – fra våg til by. (1975)
J. H. Lexow: Middelalderens stenkirker i Rogaland. Stavanger Turistforenings årbok 1957.