1567

De 3 holmene som ble byområder i Stavanger.

Holmen (Kuholmen)

Stavangere flest som idag ferdes i travle gater med trafikk, butikker og kontorbygg i  Østervåg og rutover mot Skagenkaien vet neppe at de kan ha 3 holmer og sjøbunn under fotsålene. Her lå engang lengst vest Holmen, eller Kuholmen, og videre mot øst Kjeringholmen og Jorenholmen.

Alle holmene har sin historie og vi startet med Holmen.   Den er omtalt som kongens gård i middelalderen sammen med et omkringliggende område i Stavanger, og senest i 1567 gitt til byen. På begynnelsen av 1600 tallet ble det anlagt et mindre kanonbatteri på Holmen. Dette ble senere i 1640 årene ble utbygget og fikk i 1665 overført 17 kanoner fra Akershus sammen med 210 daler til byforsvaret. Det var urolige tider. Landet var i krig mot Sverige, og svenskene bl.a i 1664 forsøkte å erobre Bergen.                                                                     

Kannonbatteriet. Skansen, fikk en lang historie og var byens forsvarsverk mot sjøen frem til 1860.

Holmen hadde gjennom tidene vært ubebygget – sannsynligvis frem til slutten av 1500, men ble av av byborgerne på 1700 tallet  (kanskje også tidligere)  brukt til jordbruksformål og selvinngjerdet beiteland for husdyr, og kalt Koholmen. Gressengene her var meget attraktive, og det fortelles at oppsittere og bønder kom helt fra Eiganes med  husdyrflokker som de drev gjennom byen og kunne vasset ut til øya.                                                                                                                  Ved inngangen til 1600  var Holmen tatt i bruk som utbyggingsområde, men ennå frem til tidlig på 1700 tallet adskilt fra resten av byen med et smalt sund. Det var nå likevel “tørrskodd” tilgang til Holmen over en smal bro – som etter senere utfylling mellom øya og fastlandet fortsatt kunne være  nødvendig. En opplysning fra denne tid viser at en fremdeles inn på 1800 tallet nå og da kunne ro rundt hele øya. (Sitat) :  ”Holmen, før i tiden Kaldt Koholmen havde engang været omflydt, og gamle folk vidste at fortelle at man før 1833 kunde ved Høivande ro henover Steder som nu optages av Gader og Hustomter”.Det ble dannet en bukt på hver side da Holmen ble  landfast for godt. I sørvest lå “Søilen” og nordvest  ”Vågen”, senere kalt Børrevågen.

Går vi igjen noe tilbake i tid forteller byhistorien at Holmen gjennom mange år var sjøverts innkrevingssted  for avgifter knyttet til  bondehandelen, den såkalte konsumpsjonsavgiften. Det nevnes  i 1695. Den andre – landvertsstedet lå ved Breiavatnet og Skolebekken. På samme tid kommer også opplysninger om  det første tiltaket mot forsøpling og forurensing i bygatene og innføring av (Sitat):” …forbud mot å tømme søppel på gatene eller offentlige steder, men føres ut på Koholmen eller brukes i hagene.”

Utover på 1600 tallet, sterkere på 1700 tallet særlig etter 1800  foregikk en kraftig utbygging og utvikling både på Holmen og det etterhvert sammenknyttede fastlandet Sjøhus og boliger fortettet seg langs sjølinjen. I 1801 var 350 innbyggere bofaste i roden (utvidet byområde) med navnet Holmen, og i 1815 var dette et av byens tettest bebyggede bydeler. I 1865 skal det kun ha vært en ubebygget tomt tilbake.

På denne  tid var den tidligere Holmen-øya blitt en sammenhengende del av Stavanger og inn på 1900 tallet hadde store kaianlegg og mange bygninger utvisket det meste av øyas gamle topografi og utseende.

I dag er Holmenområdet en travel bydel der bare navnet forteller om øya som engang lå der. Store bygg som nå ligger på ”gamle” Holmen er bl.a Tollboden og Det Stavangerske Dampskibsselskap. På fyllingen over det gamle vadestedet ”søilen” som lenge ga tilgang øya stårVictoria Hotel.

Kjeringholmen.

Kjeringholmen het tidligere Kjerringholmen, ( Kjærringholmen)  men navnet ble i 1926 forandret i sammenheng med en større revisjon og gjennomgang av byens gate – og stedsnavn. I innstillingen sies det (sitat) ..Kjeringholmen foreslås forKjerringholmen efter den lokale folkelige uttale. Dette er et eldgammeltnavn.                                                                                                  Kjeringholmen var opprinnelig 2 mindre holmer som lå i østre havn mellom Børeviken og Jorenholmen i Østervåg. Det er ikke kjent når en utfylling bandt dem sammen. Kanskje ødela en brann omkring 1716 bebyggelse på holmen, men først i 1726 blir den nevnt og omtalt på et bykart. I boken ”En stavangersk Cicerone” fra 1868 blir dette omtalt (sitat):..Nevnes 1726 da dens eneste Grund som før havde været bebygget, laa øde siden Branden 1716.Laugretten tvivlede den gang paa at den af nogen Alder herefterdags bliver bebygd saasom det er en ubeleilig og ubekvem Plads.”

Kjeringholmen var kongens eiendom i middelalderen, sammen med et nærliggende område på byens fastland. Opprinnelsen til navnet er usikker, men kan ha sammenheng med ordet ” kjære” og bruken av holmen til som et sted der båter ble tjærebrent. En annen mulighet er et nærliggende skjær som på folkemunne ble kalt ”kjærringen” –  en vanlig betegnelse på et skjær som ved flo sjø lå under vann.

Den første som tok Kjeringholmen i bruk skal ha vært Johannes Olsen Dale som oppførte et sjøhus her.

På 1780 tallet ble ble Kjeringholmen kjøpt av et av byens største handelshus, Ploug og Sundt. I tillegg til ankringsplass for sine egne skip anla firmaet  også et av byens største skipsverft som i 1868 sysselsatte 50 mann, og som gjennom mange år bygget flere av de største seilskuter som ble sjøsatt i Stavanger. I 1876 gled bl.a firmaets fullrigger ”Imperator” av beddingen – inntil da det største og mest kostbare skip bygget i Stavanger.

Med jevne mellomrom måtte byens seilskuter kjølhales. Dette hadde langt tilbake foregått på Stranden på vestsiden av Vågen. Noen skippere flyttet på slutten på  1740 årene denne virksomheten over på Skagen-siden  og nær tollboden som dengang lå ved torget. Men dette likte ikke byens havnekommisjon, som bestemte at (sitat)”Kjærringholmen i Østervåg skulle være byens faste kjølhalingssted, men da det bare var 4-5 favner vann her skulle Stranden fortsett benyttes – men bare i stille vær.”

Lenge var var Kjeringholmen uten fast forbindelse med byens fastland . I en bok om Stavanger i gammel tid fortellesdet (sitat) ”… Kjærringholmen var ganske omflydt indtil 1860. Her var skibsverft, hvor nye skibe byggedes, og gamle landsætes for at blive reparerede. To broer gjorde det likevel mulig å ta seg ut til øya, og både nå og senere da utfyllinger omsider gjorde den landfast var dette et populært forlystelssted og møteplass for stavangers innbyggerne ved mange anledninger.(sitat)”..gå til Kjerringholmen og hør nytt” ble det sagt.   (Kanskje”adressert” til kvinnenes aktivitet på øyas vaskepass..) Stedet var også et godt utkikkssted –  kanskje med  et ønske om å se langveisfarende stavangerskuter med sønn eller ektefelle om bord nærme seg etter flere års fravær.                                                                                                        I markenstidende oktober og mai  var det ekstra livlig på Kjeringholmen med salgsboder, tivoli, konserter, gjøglertelt og annen underholdning og mange tilbud for store og små.

Men ikke alle fremvisninger var like ”seriøse”. Som i denne historien fra 1880-90 årene.. (sitat) ”I et annet telt opptrådte to negerkomikere som sang, hoppet,og skrek ”juste” som vidle (ville).Til alt uhell for dem tok en av dem i et øyeblikks forglemmelse av seg en hanske, og da kom det til syne en hvit hånd ! De måtte flykte samme aften til Bergen, hvor de til daglig var bakersvenner hos Brynildsen.”

Utfyllingene på og omkring Kjeringholmen utover 1800 tallet medførte at holmen omkring 1900 var blitt 2 ganger større enn 100 år tidligere. En gammel kaifront fra 1895 ytterst mot Byfjorden der det lå en liten gjestehavn var kanskje det eneste sted konturene av den opprinnelige øya ennå var synlig.

Omkring 1880 ble Kjeringholmen mottak – og importsted for kull og stålprodukter. Et tollvaktsted kom samtidig. I 1902 bygget kommunenen et større Slakterianlegg her, og 1912 startet fergetrafikk til Buøy fra østsiden, for bare å nevne et par eksempler på bruken av holmen mot vår tid. I dag ligger også Oljemuseet og Geoparken her,

Jorenholmen, 

Jorenholmen var den østligste holmen som ble er en del av Stavanger. Opprinnelig en gresskledd øy som også var kjent som Jorgholmen og Jordholmen. Det siste kanskje knyttet til  frodig gressvegetasjon. Det er uvisst når holmen fikk fastlandskontakt. Utfyllinger i det omkringliggende sjøområdet  nevnes i 1726, men dette var fremdeles en holme i 1784 da det ble bygget en steinbro som muliggjorde tørrskodd forbindelse til holmen. Et bykart fra 1815 viser nå en smal forbindelse som kan ha vært en bro, eller utfylling, som senere gjenfylte hele sundet ved holmen – bl.a i forbindelse med bygging av  nye kaianlegg.  Det var lenge en vik på hver side som i øst fikk navnet Tøgahålå og i vest Sundtahålå – men begge er nå borte. 

Jorenholmen var Hospitalets eiendom, og hadde kanskje tilhørt dette gjennom middelalderen helt tilbake til 1200 tallet.

Gammel kunnskap i Stavanger mente å vite at holmen ikke hadde vært bebygget før Hospitalet i 1694-95 begyndte å bygsle ut tomter her.

Utover på 1700 tallet, videre gjennom 1800 årene og den første tiden etter 1900 ble Jorenholmen byggeplass for mange sjøhus og pakkhus. Ikke minst i peioden 1807 til 1870 da store sildeinnsig nær Stavanger førte til hektisk aktivitet og arbeid for mange mennesker som pakket og behandlet  ”havets sølv”. Eidsvollsmannen Peder Valentin Rosenkolde anla også et skipsverft på holmen i 1819.

Mot vår tid er mye av den eldre bebyggelsen på tidligere Jorenhlmen  borte, og erstattet med nye bygg og travel virksomhet. Gjennom de første ti årene etter 1900 var det flere hermetikkfabrikker her, bl. C.Houge Thiis – som en av de første i byen. Smørfabrikken Heimdal var i drift her fra 1890.  Badeanstaltet Jorenholmen bad hadde en lang levetid fra 1878 til 1920 i nåværende Jorenholmsgata. Sist men ikke minst blant mange bedrifter og anlegg som idag ligger på “gamle” Jorenholmen er et stort og omdiskuterte parkeringshus.

Storbrannen i Stavanger i 1860 la størstedelen av bebyggelsen på de tidligere 3 holmene og mesteparten av Østervåg i aske. 204 bygnininger brant ned, og kun 10 våningshus og sjøhus ble spart av flammene.

———————————————————

Kildehenvisninger:

-Wikipedia

-Stedsanalyse Stavangerhalvøya. Stavanger Kommune 2013.

-Amders Haaland. En by tar form. Stavanger 1999.

-Stavanger Byleksikon. Stavanger 2008.

-C.Henriksen. Stavanger I Svundne Dage. Stavanger 1953

-T.Stavnem. Optegnelser vedrørende Stavangers Fortid. Stavanger 1906.

-Arne Bang Andersen. En by i kamp. Historien om østre bydel. Uå.

-Carl Severin Schelven Lous. E Stavangersk Cicerone. Stavanger 1868.

-Stavanger Aftenblad e-avis.

Erling K.Sømme Kielland