Stavanger får postsamband
De eldste opplysninger om postvesen og postsamband i Stavanger er fra tiden omkring Hannibalsfeiden i 1644. Da mottok prestesønnen Henrich Bugge som da var byens postbud en sølvplate påført byvåpenet. Det er derfor sannsynlig at Stavanger under denne krigen fikk en form for posttjeneste, men hvordan denne fungerte er ikke kjent.
Det regulære postvesenet i Norge ble imidlertid opprettet i 1647. Det ble da etablert faste postruter fra Kjøbenhavn til Kristiania, og derfra to ruter videre til henholdsvis Trondheim og Bergen. Noen år senere, i 1651 – foreslo lensherre Morten Sehested i Stavanger overfor lensherren i Bergen at postruten dit ble forlenget til Stavanger. Det ble skrevet felles søknad om dette til kongen, og denne ble innvilget. Allerede i 1652 var postbønder utnevnt og forbindelsen kommet igang. Dette første året ble også Stavanger postkontor opprettet.
På samme tid hadde imidlertid også Kristiansand kommet med i landets postrutenett, med utgangspunkt i Oslo. En forbindelse til Kristiansand ville være gavnlig for Stavanger, ikke minst fordi ”omveien” om Bergen var lang. Lensherren sendte en ny søknad, og også denne ruten ble godkjent i 1652 – og tatt i bruk i 1653. Postforbindelsen med Kristiansand var på mange måter både mer naturlig og bedre tilpasset stavangerborgernes behov for slike tjenester, og ruten til Bergen fikk etter hvert mindre og mindre betydning. Den bortfalt helt engang i perioden 1700-1711.
Postmengden til og fra Stavanger var ikke stor denne første tiden. Og kundene kom først og fremst fra embetsverket . Ca 20 brev og andre pakker gikk årlig gjennom byens postkontor i 1650 årene. I det påfølgende tiåret var det øket til ca 30 forsendelser. Bistillingen som postmester var helt fra starten en attraktiv post som gjerne gikk til byens fremste menn . Ikke minst fordi visse privilegier hørte med – og også fritagelse fra andre pålagte, og ikke alltid like populære verv i byadministrasjonen. I tidsrommet fra 1665 til 1770 er navnene til 7 postmestre kjent i Stavanger.
Posttransporten mellom Oslo og Kristiansand, og videre til Stavanger, var helt fra starten i 1650 årene en tid – og arbeidskrevende oppgave. Det var 1 ukentlig postsending til Kristiansand, og i årene fra 1687-1785 tok det 5 døgn å sende brev o.a. fra hovedstaden til sørlandsbyen. Der posten ble liggende noen dager, før den ble videresendt – og ankom Stavanger 3 til 5 døgn senere. Svarbrev fra Stavanger til Oslo brukte i beste fall 4 uker. (!)
Etter 1785 var postgangen blitt forbedret og gikk hurtigere. Post fra Oslo skulle da bruke 8 døgn fra Oslo til Stavanger. Men postmengdene var ennå svært små. Mens det til Kristiansand kanskje kom en sekk med brev, ble ofte bare en brevtaske sendt videre til Stavanger.
Etter 1806 ble postforsendelsene sendt 2 ganger i uken fra Oslo til Kristiansand, og i 1830 fikk Stavanger det samme tilbudet.
Helt frem til de første norske dampskipene begynte med faste ruter langs kysten, ble posten fraktet ved hjelp av et omfattende nett av postryttere, postbønder og postgårder. Langs ulendte ridestier og sledeveier og ofte under farefulle vær og føreforhold. I 1827 overtok de nye hjuldampskipene bl a. ”Constitutionen” noe av postforsendelsene fra Kristiansand til Stavanger, og etter 1850 var denne skipstrafikken blitt så stor at mesteparten av posten østfra i sommerhalvåret kom sjøveien. Post til og fra fra Bergen og Trondheim tok båtene også med.
Om vinteren ble fremdeles postsendingene fraktet til lands på hesteryggen . Men fra 1890 ble alle hovedpost til Stavanger sendt med båt hele året, og få år senere stoppet posttransporten langs de gamle postvegene helt opp.
Til sist var det jernbanen som overtok posttransporten mellom Oslo og Stavanger. Første skritt var i 1904 da strekningen mellom Flekkefjord og Stavanger ble åpnet – og siden i 1944, da hele Sørlandsbanen var ferdig.
Litteratur:
Johannes Elgvin. En by i kamp. 1956.
Stavanger 1814-1914. Stavanger 1914.
Torfinn Normann Hageland. Gamle veger i Vest Agder. Stavanger 2000.
e.k.s.k.