Silda er tilbake, og gir grunnlag for byens viktigste næring.
Silda har alltid vært en lunefull fisk på norskekysten.. Den kan opptre i enorme mengder i gytetiden om ettervinteren på begrensede kyststrekninger – og kanskje komme tilbake til det samme området år etter år. Senere kan sildeinnsigene plutselig forandre retning og finne nye gytesteder som ofte ligger fjernt fra de gamle. Denne forandringen kan også skje gradvis over noen år.
Kyststrekningen utenfor Stavanger har hatt flere store vårsildperioder gjennom århundrene. Men i tidligere tider hadde nok dette helst lokal betydning som mat og råstoff for byens og distriktets innbyggere. Det skulle forandre seg. For ved inngangen til 1800 tallet sto byen på terskelen til ”det store sildeventyret”.
Det startet uventet og brått. Silda hadde i en lang periode på slutten 1700 tallet gytt på den svenske vestkysten, og i tiden fra 1784 – 1807 lå dette fisket helt nede i Stavanger.
En mistrøstig borger i byen beskrev det slik : at det ”fremkalte en mer alminnelig Synken og angripende forarmet Forfatning i byen”.
Men i 1808 kom påny de første sildeinnsigene mot kyststrekningen utenfor Stavanger. Og fisket økte sterkt i omfang utover i århundret. I over 60 år la silda grunnlaget for en rik vekstperiode for byen – til det tok slutt i 1870 årene. Enkelte år kom sildestimene langt inn i Byfjorden – helt til Vågen og rundt Sølyst og Grasholmen. Kyststrekningen Skudesneshavn til Espevær var allikevel i lange perioder hovedområdet for fisket, men også andre steder – f.eks ved Flekkefjord – ble store sildemengder fanget i 1830 årene.
Nokså uforberedt tok borgerne i Stavanger imot det store ”matfatet” som veltet inn mot kysten. Garn, nøter og andre redskaper ble laget eller satt i stand. Salt ble kjøpt inn fra Portugal, Frankrike og Italia i store mengder.
Sist men ikke minst – nå kom mange hender i arbeid med å behandle og foredle silden. Og arbeidet måtte gå fort. Når fraktefartøyene la seg inn til sjøhusdørene søkklastet med sild gjalt det å behandle fisken med en gang. Slik blir det beskrevet :
” paa Kjerringholmen, Skansen, Valberget og Kranen stod kjøpmænd, haandverkere, sjømænd, ja endog embedsmænd, sammen med arbeiderne klare med sjøstøvler og skuffel. Sildekoner, indsvøbte i oljeklær, med store træsko på fødderne og med saltkar og kniv i haanden stod parate til at være de første til arbeide. Smaaflokke af unge tjenestepiger var ogsaa mødt frem. Det var nemlig skik at mange piger, naar de tog tjeneste, betingede sig at faaa gaa i sildesjau om vinteren mod at dele fortjenesten med ”madmoren”. Kunde de tjene 16-20 kroner i silden, kom det vel med.”
Et nytt og stort marked for saltsilden lå nå klart . Det svenske og Østersjøiske området hadde et nesten umettelig behov for sildeimport etter at fisket hadde tatt slutt i Sverige. Store mengder sild saltet i Stavanger ble sendt østover. Noe ble også fraktet til havner på Østlandet. I de første årene – frem til 1820-1830, var det først og fremst svenske og hollandske skuter som fraktet sildetønnene og frem til men senere kom stavangerskippere – og kjøpmenn for alvor med i denne trafikken med egne slupper og jekter. Det var også for en stor del de de samme skutene som bragte silden inn fra fiskeplassene til sjøboder og salting. Som returlast tilbake fra de utenlandske havnene ble det fraktet kornprodukter og andre varer som var etterspurt i Norge.
Sildeeksporten fra Stavanger økte hurtig.1815 ble det eksportert 12000 sildetønner. I 1820 var det årlige gjennomsnittstallet tallet øket til 84000 tønner, og i perioden 1846 til 1850 hele 273 572 tønner årlig Særlig var utførselen stor i 1840 årene. I perioden 1846 til 1850 gikk hele 44% av landets sildetønner over Stavanger havn, og byen var da landets ledende eksportør av sild.
Sildenæringens innvirkning på bysamfunnet i Stavanger ble stor i perioden fra 1808 til 1870 årene. Og den endret byens økonomiske struktur.. Bare fra 1815 til 1845 økte innbyggertallet fra 2500 til 6600. Byen ble landets 4 største etter Christiania, Bergen og Trondheim. Svært mange innflyttere fikk arbeid som direkte eller indirekte var knyttet til fiske, tilvirkning og eksport av sild. Samtidig fikk byens gamle og fåtallige handelshus nå nye og mange konkurrenter. Fisket skapte inntekter og rikdom for mange nye navn.
Et nytt og fremadstormende borgerskap vokste frem – på bølgen av de skinnende sildestimene fra havet.
”Den gyldne tid” sluttet i 1870 årene. Silden fant andre gyteplasser. Et viktig økonomisk fundament ble borte. Og nå fulgte etter hvert vanskeligere tider for byen og dens innbyggere.
Litteratur:
-Bjørn S. Utne. Fra Vistehola til Ekofisk. Stavanger 1986.
-Stavanger By`s industrielle og tekniske utvikling. Stavanger 1914.-
-Minneboken om Stavanger. Stavanger 19
-Karsten Skadberg. Stavanger-vår egen by. Stavanger 1975.
e.k.s.k