Peder Valentin Rosenkilde utsending til Eidsvoll
1814 er et viktig år i Norges historie. Napoleonskrigene var over og de seirende makter bestemte som et punkt i Kielerfredens diktat at Norge skulle avstås til Sverige. Da innledet nordmennene i sammen med den danske prins Christian Frederik den motaksjonen for å sikre landet en grunnlov og mest mulig selvstendighet – som sluttet med riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai samme år.
Peder Valentin Rosenkilde (1772 – 1836) ble valgt som Stavangers utsending. Han var foreslått av byfogd Oluf Andreas Løwold, og en naturlig kandidat for den bedrestilte del av de stemmeberettigede innbyggere det vil si embets- og borgerstanden i byen. Rosenkilde var en dyktig og energisk kjøpmann og reder som etter hvert hadde byggetopp et av byens betydeligste handelshus. Han innehadde også betydelige offentlige tillitsverv i bysamfunnet, blant annet som fransk vicekonsul og borgerkaptein. Men særlig viktig var nok hans innsats under 7-års krigen mot England der Rosenkilde hadde det øverste ansvar forden offentlige kornforsyningen – i den såkalte ”Provideringskommission”. Senere ble han utnevnt til ridder av Dannebrog for dette arbeidet.
I 1812 markerte Peder Valentin Rosenkilde sin rikdom og sosiale status ved å oppføre et stort og dominerende bolighus i Nedre Strandgt. Denne vakre bygningen – som nå heter Rosenkildehuset, står fremdeles på samme sted.
Valget av byens utsending til Eidsvoll ble foretatt i Domkirken fredag 8. mars 1814. 50 valgmenn deltok på dette møtet, som ikke skjedde helt uten dramatikk. Representanter for byens småborgere; skippere, håndtverkere, småhandlere hadde nemlig også møtt frem, og lanserte sin egen kandidat – apotekeren Christian Magnus Zetlitz. Dette kom uventet både for byfogden og ”hans”valgmenn, men Løwold bestemte på stedet at Zetlitz ikke var valgbar. Han var bosatt utenfor byenogheller ikke borger, mente byfogden.
Småborgerne protesterte på denne avgjørelsen, men klarte ikke da og der å bestemme seg for en annen kandidat. De forlot kirken for å rådslå, og da de omsider kom tilbake var møtet over og Peder Valentin Rosenkilde valgt.
Det ble avsendt protest om valget til prins Christian Fredrik, men dette førte ikke frem. Brevskriverne hadde satt seg selv utenfor valget ved å forlate valglokalet før møtet var ferdig, sto det i svaret.
Opposisjonen mot Rosenkilde hadde nok flere årsaker. Blant de viktigste var kanskje misnøye med hans rollesom medlem av fattigkommisjonen, samt at ikke alle innbyggerne i byen hadde vært enig i hans kornfordelings politikk under krigen.
I ettertid har en søkt å finne forklaringen på at byens rikeste og mest fremtredende borger gjennom mange år – Gabriel Schanche Kielland ikke ble valgt som utsending til Eidsvoll i 1814. Forklaringer kan være at han var 12 år eldre enn Rosenkilde, og sannsynligvis også sykelig på denne tid. Og kan hende heller ikke fullt så folkelig og utadvendt som Rosenkilde. G.S.K ble for øvrig valgt som byens utsending til Stortinget fra 1815-1818, men møtte aldri der.
Peder Valentin Rosenkilde ble ikke noen fremtredende Eidsvolls mann, og gjorde seg lite bemerket i forsamlingen. Henrik Wergeland karaktriserte ham litt nedsettende i sin konstitusjonshistorie slik: ” En slags jacobiner. Og det et uden Hoved”. Men i Stavanger, og Norge sin historie vil hans navn alltid ha en fremtredende plass.
Litteratur:
Arne Bang Andersen: Streiftog i gamle Stavanger. (1973)
Jan Handrich Lexow: Stavanger på 1800 tallet. (1975).
Johannes Elgvin: En by i kamp. (1956).
R.Tveteraas o.a.: Stavanger 1814-1914. (1914).