Stavanger får sin første bank.
I juli 1834 kunne innbyggerne i Stavanger lese dette oppropet:
..”De i flere af Norges Byer i de senere Aar oprettede Sparebanker have alle ved Erfaring viist Gavnligheden og Nytten af slige Indretninger. Flere af Stavangers Indvaanere have derfor, ved frivillige Bidrag, søgt at bevirke en saadan velgjørende Indretnings Tilværelse for Stavanger Bye og dens Omegn, hvilket ogsaa nu er opnaaet, da en Sparebank, grundlagt med 381 Spd., er organisert ved en naadigst approberet Plan, der i det Væsentligste er overeensstemmende med Planerne for de øvrige hidtil i Norge oprettede Sparebanker”… osv.
Utviklingen som førte frem til åpningen av Stavanger sin første bank hadde pågått lenge.
Etter at Norge fikk sin grunnlov i 1814 var en viktig sak å få et eget pengesystem i landet. Norges Bank ble opprettet i 1816. Blant dens viktigste oppgaver var å gi lån til næringslivet, og ha monopol for utsteding av skillemynt og sedler. Formidling av betalinger og forvaltning av innskudd skulle banken også ha ansvar for.
Det viste seg snart at Norges Bank i stor grad ikke maktet oppgaven som dominerende utlånsinstitusjon for hele landet. Solide norske handelshus og private bankierforretninger fortsatte ennå i lang tid å være viktige långivere til næringslivet. Sentralbankens rolle i utlånssammenheng begrenset seg stort sett til ågi pantelån i fast eiendom. Denne situasjonen varte frem til 1850 årene, da Norges første privatbanker – senere kaltforretningsbanker ble etablert. Deres hensikt og vedtekter var spesielt tilpasset rollen som næringslivsbanker i landet.
Paralellt med utviklingen av banker for forretningsvirksomhet, oppsto også et behov for sparebanker for befolkningen. Institusjoner hvor småkårsfolk og andre innbyggere trygt kunne deponere sparepengene sine. Istedetfor å ha dem liggende usikret på kistebunnen. I perioder med sykdom og i alderdommen kunne de fleste ha nytte av en oppspart pengesum.
Paragrafene i de eldste sparebankene, både i Norge og andre land gir som oftest tydelige signaler om dette formåleti de innledende kapitlene: ..” Til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring..” England`s eldste sparebank startet i 1810. Danmark samme år, og Sverige i 1820. Christiania Sparebank som åpnet i 1822, var den første av etter hvert svært mange sparebanker som ble etablert i Norge.
I 1833, like før årsskiftet, fremla en gruppe borgere et utkast til opprettelse av en sparebank i Stavanger. Byens ledende embets- og forretningsmenn var pådrivere, blant annet amtmann Aas og byfogd Christensen. Den mest aktive blant dem var Peder Valentin Rosenkilde, en av byens største kjøpmenn, og den som i 1814 også hadde vært Stavanger sin representant til riksforsamlingen på Eidsvoll.
Det gikk noen måneder før det kom flere nyheter om banken. Men i juli 1843 fikk byens borgere melding om at planen var ”approbert” av myndighetene.
Den innledende formålsparagrafen lyder slik: ”I Stavanger Bye oprettes til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring, under betryggende Sikkerhed, en Sparebank, kaldet Stavanger Sparebank”.
Det fremgikk for øvrig av vedtektene at en særlig forventet innskudd fra arbeids- og tjenestefolk. Minsteinnskudd var 12 spesiedaler, og renten 4 %. Denne ble utregnet på ukebasis, og for hver hele spesiedaler som var satt inn.
Utlånsvirksomheten kom i gang noe senere. Men så snart som råd etter starten skulle direksjonen utlåne bankens midler :” men stedse med hensyn på den største sikkerhet og den høyeste lovlige vinning som muligen kan erholdes”, heter det i statuttene.
Banken åpnet første gang dørene 13 september 1834. I leide kontorer i rådhuset, opprinnelig Mariakirken like ved Domkirken. Ekspedisjonstiden var om vinteren: lørdag ettermiddag fra kl.1800 til 2000, og sommeren: lørdag ettermiddag fra kl. 1900 til 2100. Det var ingen tilfeldighet at lørdag ble valgt som åpningsdag. Da fikk arbeiderne nemlig ukelønnen, og banken håpet nok på at flest mulig etterpå satte noen av pengene på konto før de kanskje ble brukt på andre ”fristelser”.
Tre måneder etter åpningen, ved inngangen til 1835, var allerede et betydelig beløp innsatt i Stavanger Sparebank. Her er en liten oversikt som forteller hvem innskyterne var:
”126 Børn – 28 Tjenere – 24 ugifte Fruentimmer – 19 Haandverksmestre og Svende– 18 Daglønnere – 15 Skoledicple – 12 Læredrenge – 8 Koner – 7 Embeds-og Bestillingsmænd – 1 Skipper – 1 Høker – 1 Student – 3 offentlige Indretninger. Totalt var innskuddene ved årsskiftet 5164 spesiedaler.Gruppen på 7 hadde alene satt inn hele 1448 spesiedaler.
Stavanger Sparebank sin videre historie fram til slutten i 1889 skal her bare gjengis i store trekk:
Banken fikk en sterk vekst og utvikling gjennom mange år etter starten. Et rikt sildefiske utenfor kysten la et særlig godt grunnlag for stor økonomisk oppgang for næringslivet i Stavanger, og gode inntekter for byens innbyggere. I 1850 var banken allerede blitt en av landets største med en forvaltningskapital på 140 000 spesiedaler og egen formue på 15775 spesiedaler.
I 1865 flyttet banken inn i eget bygg i en ny stor og ”palassliknende” murstensbygning ved inngangen til Kirkegaten. Ikke mange år senere kom de første varslene om dårligere tider.
Stavanger Sparebank var gjennom årene blitt en betydelig forretnings-og næringslivsbank med stort utlånsvolum. Dette gikk bra så lenge byens og næringslivets økonomi var stabil og trygg og låntakerne klarte sine forpliktelser, men dette tok slutt. Omkring 1870 stoppet sildeinnsigene utenfor kysten, og i 1882 utenfor Island der det også var blitt fisket. Da forsvant en viktig grunnvoll både for kjøpmenn og lønnstakere i. Det oppsto etterhvert også krise i den viktige skipsfartnæringen som fra ca. 1850 – 1875 bragte store inntekter til bysamfunnet. Tonnasjen var blitt tredoblet fra 1860 til 1875. Men rederne hadde nesten ensidig satset sine investeringer på bruken av seilskip – som i 1870 – 1880 årene etterhvert ble utkonkurrert av dampskip på verdenshavene. Frakt og tonnasjeprisene sank.
Stavanger sine handelshus og redere hadde dessuten i stor grad finansiert sine investeringer ved veksel eller obligasjonslån som ikke ga Sparebanken reell sikkerhet. Og firmaene hadde seg imellom også ofte inngått avtaler på lang sikt som innebar gjensidige forpliktelser dersom noen kom i økonomiske vansker. Da de første konkursbølgene rammet Stavanger fra 1882, og vedvarte nesten gjennom hele ti året, utløste dette en ”dominoeffekt” hvor det ene firmaet trakk med seg det andre i en kjedereaksjon som rammet mange. Og sist i rekken sto ofte Stavanger Sparebank som hadde gitt lån til mange som nå gikk fallitt. Allerede i 1883 hadde banken over 600 000 kroner til gode i konkursbo. Nå sviktet også tilliten blant innskuddskundene som tok ut sparepengene sine i stort omfang. Innskuddene ble redusert fra 3,3 millioner i 1883 til 1.3 millioner i 1888.
I 1889 var det slutt for Stavanger Sparebank. Likviditeten var borte. Skifteretten overtok avviklingen av banken.Samme år måtte også en annen av byens banker: Stavanger Kreditbank, etablert i 1865, innstille virksomheten av samme årsaker som den første.
Da boet i Stavanger Sparebank omsider var gjort opp, fikk kreditorene i gjennomsnitt tilbake 87,4 % ingen av sitt tilgodehavende.
Et storslagent byggverk i Stavanger sto igjen etter Stavanger Sparebank – bankbygningen ved Kirkegaten. Den ble ikke stående tom lenge. Stavanger Sparekasse, stiftet 1850, overtok og flyttet inn allerede samme året som den forrige eieren sa takk for seg og flyttet ut. Ettertiden skulle vise at dennye eier ble en mer solid og langt varigere sparebank for Stavanger og dens innbyggere enn forgjengeren.
Litteratur:
R.A. Lorentzen. Stavanger Sparekasse 1850-1950. Stavanger 1950.
Helge W.Nordvik. Penger Spart Penger Tjent. Stavanger 1989.