Det Norske Misjonsselskap stiftes i Stavanger
Det var ingen tilfeldighet at Norge sin første misjonsforening – og senere også en landsdekkende kristelig organisasjon med nasjonal og internasjonalt forkynnelse og misjonsarbeid som formål, ble startet i Stavanger.
Helt fra slutten av 1700 tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjonstanken, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land til kristendommen. Brødrevennene i Stavanger var sterke tilhengere av slik virksomhet. Tilhengere av Hans Nielsen Hauge var den andre betydelige religiøse gruppen. Haugianerne mente omvending og vekkelse var sentrale begreper i kristelig arbeid.
Selv om brødrevennene og haugianerne i utgangspunktet hadde et noe ulikt syn, startet etter hvert en tilnærming og kontakt mellom dem.
I 1826 var samarbeidet kommet så langt at gruppene i fellesskap etablerte landets første misjonsforening. Medlemstallet kjennes ikke før i 1837, og var da 59. Foreningen ble ganske snart en inspirasjon for kristenfolk i andre deler av landet. Nye misjonsforeninger ble startet overalt – ofte godt hjulpet av foreningen i Stavanger som sendte en jevn strøm brosjyrer o.a.
i forbindelse med lokal etablering og virksomhet.
John Haugvaldsstad (1770 – 1850) var den sentrale leder av haugianerne i byen og distriktet, og en av dem som først forsto betydningen av at misjonsforeningene burde samles i en landsomfattende organisasjon. For å se hvordan dette kunne gjøres dro han som 71 åring sammen med Peder Ramsland til Hamburg, der det nord – tyske misjonselskap hadde sitt senter. Med mange inntrykk og impulser kom de tilbake. Kort tid senere sendte misjonsvennene i Stavanger en oppfordring og forslag til andre misjonsforeninger i Norge om å opprette et nasjonalt misjonsselskap.
Omtrent på samme tid trer en nyutdannet prest inn på arenaen. Hans Palludan Schreuder var sterkt opptatt av misjonstanken, og i 1842 ga han ut et opprop med overskriften: ”Nogle ord til den norske kirke om kristelig pligt med hensyn til omsorg for ikke kristnes salighet”. Schreuders sterke engasjement for denne saken fikk mange tilhengere. Også i misjonsforeningene. Og nå var tiden inne for en endelig samlingsprosess. Misjonsforeningen i Stavanger sendte ut en ny invitasjon til foreningene – :” for at raadslaa om oprettelse av et eget norsk missionsselskap og en missionsskole”. Tilbakemeldingen var stor. Og til møtet den 8. og 9. august 1842 møtte 82 representanter fra 65 lokalforeninger. I tillegg deltok 100 andre misjonsvenner.
To personer var sentrale på møtet. Sokneprest Gabriel Kielland fra Lyngdal som ønsket deltakerne velkommen, og Prost Boye Joachim Flood fra Finnøy som ledet det.
Også Hans Palludan Schreuder var tilstede, og fortalte om sine tanker og ideer omkring misjonsarbeid.
Møtedeltakerne somlet ikke. En komite ble opprettet, og formulerte 12 grunnregler som hurtig ble vedtatt. Deretter ble det valgt et hovedstyre med 8 medlemmer. Sammensetningen her viste at det gode samarbeidet mellom de ulike trosretningene var stort. Her var 3 haugianere, 3 brødrevenner, og 2 fra det kirkelige parti. En rådgivende komite ble også etablert.
Slik ble Det Norske Misjonselskap stiftet på 2 dager. Og som snart ble landets mektigste misjonsallianse – og gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Men den vidtfavnende virksomheten er en annen og lenger historie.
De første årene etter starten hadde Det Norske Misjonsselskap tilhold i leide lokaler i Øvre Strandgt og senere Verksgaten I 1864 flyttet organisasjonen og skolen – som var opprettet i 1846 – over i en to etasjes skolebygning på sin nye eiendom på Misjonsmarken på Kampen. Et eget forretnings – og forsamlingsbygg i Asylgaten ble tatt i bruk i 1930.
Litteratur:
Stavanger 1814 – 1914. Stavanger 1914.
Stavanger på 1800 tallet. Stavanger 1975.
Anders Haaland. En by tar form. Stavanger 1999.