Den første byutvidelsen. Omfatter områder sør og øst for Breiavatnet.
Gjennom hundreårene fra 1100-1200 tallet og senere, hadde innbyggertallet og bebyggelsen i Stavanger utviklet seg uten særlig påvirkning av lover og reguleringer. Enkelte ganger hadde riktignok myndighetene forsøkt å begrense byens utvikling, men uten særlig hell. Sykdommer og økonomiske svingninger var de viktigste årsakene til at folketallet steg eller sank gjennom tidene. Men særlig høyt ble det aldri før ut på 1800 tallet.
I året 1801 levde det 2466 mennesker i byen. Stort sett sto husene i de samme områdene som 100 år tidligere. På begge sider av Byvågen – over høydedragene mot Breievatnet og Østervåg, og utover mot Holmen. Tettest var nok bebyggelsen innerst i Vågen mot Domkirken og på Skagensiden – der byen sannsynligvis hadde sine eldste røtter.
Utover på 1800 tallet startet byens store vekst. Som særlig hadde sammenheng med starten på et rikt sildefiske – og at seilskipsepoken i byhistorien nå ble innledet – med muligheter og inntekter for mange. Befolkningen fra distriktene omkring strømmet til byen og nye arbeidsplasser. Folketallet økte raskt : 1815 – 2513 innbyggere. 1825 – 3777 innbyggere. 1835 – 4857 innbyggere, og i 1845 – 6619 innbyggere. Mange bosatte seg også i områdene utenfor bygrensen. Bebyggelsen i og utenfor byen hadde frem til nå fortsatt å være ”selvgrodd” uten særlig kontroll og styring fra bymyndighetene. Det hadde riktignok vært et lite forsøk allerede i 1828. Da hadde formannskapet reist spørsmålet om å innlemme flere av Stavanger sine forsteder inn i byen. Dette gjalt : Værket – Blåsenborg – St.Hansvolden – Pedersgjærde – Pedersdalen – og Ladegaardsveien. Men intet ble gjort videre med saken.
I 1843 var spørsmålet på nytt fremme og ble behandlet i formannskapet. Etter henstilling fra regjeringen. Byens innbyggere fulgte også med, og flere leserbrev i ”Stavanger Amtstidende” vitner om høyt engasjement og ulike meninger. Avisens redaksjon var positiv til en byutvidelse. At forstedene sine mange barn derved fikk muligheter til byens gode skole, og branninspeksjon og politimyndighet også kunne få kontroll og myndighet der – var positivt mente redaktøren. De ”lovløse”forholdene på Hetlandshalvøya ble bl.a beskrevet slik :
”Det er derfor ikke til at undres over, at Forstæderne er blevne et Asyl for alskens Pak, der i de seneste Aar have flyttet derhen, og intet Under, at Man oftere høre omtale, at Folk
af høist tvetydig Charakteer der have Tilhold .” Og videre : ”Man bygger som Man vil; ;Man anlægger Gader som Man vil, ” osv. En høyst nødvendig forandring på disse – og mange andre forhold var nødvendig mente avisen.
Ikke alle var enige. Et leser skrev dette : ”Fattigbyrden vilde virkelig forøges” om forstedene ble en del av byen. Innsenderen mente dessuten at befolkningen her stort sett var :”.. simple Arbeidsmænd, Tømmermænd og Bødkere”. Disse gruppene hadde ofte stor familie og lite penger til overs.: ” Ved formindsket Erhverv for disse Familier ville de altsaa samtlige blive Fattiglemmer; – en saadan Tilvæxt skulde Byen attraae, medens den for Tiden maa forsørge flere Hundrede Fattige ?”
Men heller ikke denne gang ønsket byens myndigheter å forandre bygrensene.
En ny landsomfattende bygningslov utløste omsider den første byutvidelsen. I 1845 ble det bestemt at det i alle norske byer skulle etableres en reguleringskommisjon og en bygningskommisjon. Den siste besto av byens politimester, branndirektør og et oppnevnt bygningskyndig medlem. Utvidet med byens magistrat og et fastsatt antall formenn ble bygningskommisjonen omdannet til reguleringskommisjon.
Den planløse og uryddige bebyggelsen på Storhaug og Hetlandsiden hadde – tross vegring til å gjøre noe med problemene – lenge bekymret politikerne. Det var der behovet for reguleringstiltak var størst. Og i 1847 fastsatte reguleringskommisjonen de nye grensene for Stavanger`s forsteder. De ble vedtatt 12 juli 1848. Deretter fulgte et omfattende reguleringsarbeid for området, som ikke ble avsluttet før 1850. Forstedene som nå kom under byens myndighet var : Conventgrundene – St.Pedersgjærde – Blaasenborg – Værket og Rosenkildehaugen.
Gamle soknegrenser måtte samtidig også forandres. Det gamle Frue sokn ble utskilt fra byen og slått sammen med Randaberg sokn til et nytt prestegjeld. Dette utløste en en tidkrevende prosess. Frue sokn var nemlig medeier i Domkirken og skulle ha kompensasjon for adskillelsen. Løsningen ble at Stavanger skulle dekke 4/5 av omkostningene ved bygging av kirke og opparbeidelse av kirkegård for det nye prestegjeldet på Hetlandsmarken. Hetlandskirken kostet byen 32000 kroner.
Den første utvidelsen av Stavanger sine bygrenser var gjennomført. Det skulle komme flere senere.
Litteratur:
Stavanger 1814-1914, Stavanger 1914
Anders Haaland :En by tar form. Stavanger 1999.