Stavanger borgervæpning avvikles.
Det begynte som et viktig og statlig forsvarstiltak dersom det ble krigshandlinger i Stavanger. Og sluttet over 200 år senere på torget med taler av amtmannen, mange tilskuere og en dundrende fest.
Borgervæpningen i Stavanger er første gang nevnt i 1625 – ble regnet som en del av landets hær i 1641 – og lovmessig og formelt opprettet som et organisert korps i 1660-årene. I 1666…” presenterte ærlig og mandhaftig kaptein von der Linde seg for byens borgere i rådstueretten , med ordre fra landets stattholder om å opprette forsvarstiltak i byen..” De første borgerlige offiserer i borgervernet ble nå utnevnt. Kapteinen ga i mai samme år også ordre om at 12 mann skulle gå vakt med ladd gevær i sammenheng med en truende krigssituasjon.
Også i tidligere tider hadde borgerne hatt militær- og brannberedeskap. Sannsynligvis helt tilbake til middelalderen. Vi kjenner til julevakten som om nettene gikk gjennom byen i 3 uker fra 21. desember, og fikk lønn for arbeidet
I ufredstider hadde byen også vakt på Tastaveten og Randabergveten. Dette skjedde bl.a i 1620 årene da borgerne og bønder i distriktet fikk slik ordre fra myndighetene.
Borgervern ble på denne tiden en etablert ordning i flere byer i Norge og i Europa. Som navnet forteller var det borgerskapet som her hadde plikt og ansvar for denne halvmilitære institusjonen, og også måtte finansiere utgiftene til bl.a øveleser, innrullering og ammunisjon. Kostnadene i Stavanger ble dekket av byborgernes kasse, som hadde inntekter i forbindelse med bevilgning av nye borgerskap.
Lovmessig var borgervernet lagt under stiftamtmannen`s myndighet, og hadde i flere sammenhenger også med kontakter til landets ordinære hær.
Vi går tilbake til 1607. Kong Kristian 4. var på besøk i Stavanger, og han etterkom borgernes ønske om å få tildelt en ekserplass for borgervæpningen på Eikanes (Egenes). Denne lå i områdets sørligste del , (ca. gamle Stavanger Stadion) og senere oppgitt å være ca. 33 mål. Hvor ofte, og om øvelsene senere virkelig foregikk her i årene som fulgte, er ikke kjent. Ved et nytt kongebesøk i 1685 – denne gang av kong Kristian 5., ble det nedtegnet at plassen da var i bruk.
Borgervæpningens leder hadde helt fra ordningen ble lovfestet, tittelen stadskaptein. Den første som nevnes var kjøpmannen, overformynder og lagrettsmann Johan Lange. Han ble ved loddtrekning etterfulgt av kjøpmann Thomas Thomsen. Han var uvillig til påta seg vervet, og det ble en sak for rådstueretten – som karaktriserte Thomsen som ”…gjenstridig…”, og dømte ham til å betale ”…den store kongeboten”…, en erstatning på 8 ørtuger og 13 mark i sølv for å slippe fri fra oppgaven.
På 1600 tallet fikk borgervæpningen også sin egen store fane. Den var inndelt i 4 horisontale striper i fargene lyseblått og gult, og med den norske løve og kong Frederik 3. sitt kronede navn som det dominerende motiv. Fanen er ennå bevart. Om borgerkorpset på denne tid også hadde egne uniformer er ikke kjent – men som i hvert fall senere var ”…mørkeblå drakter med hvite kanter og to rader med gule løveknapper, hvite vester og blå bukser. Offiserene bar tresnutet hatt og hadde sorte sabler i geheng (bandolær, belte og skuldeerrem ), mens de menige var utstyrt med runde hatter og bajonett i beltet…” .
I 1690 årene får borgervæpningen flere ganger påminnelser om tilgang til egne våpen i tilfelle en krigssituasjon. Dette skulle være en kårde med oppheng, et krutthorn og en flintbøsse.
Borgerne valgte flere nye stadskapteiner utover på 1700 tallet. Krigshandlinger foregikk flere ganger i øst-Norge på denne tiden, men i Stavanger var det fredelig. Borgervæpningen holdt likevel den lokale beredskapen oppe. Fra siste halvdel av århundret minsket imidlertid både engasjement og interesse. I perioden 1752 til 1778 var det sannsynligvis ingen aktivitet. I 1788 fikk Gabriel Schanche Kielland som da ledet borgervæpningen, henstilling fra stiftamtmannen om å foreta en øvelse. Resultatet var nedslående – i en tilbakemelding skrev stadskapteinen bl.dette om våpnenens tilstand ”…adskillige geværer var farlige å bruke da de lettere en sidemand enn en fiende kunne skades…”.Vedlikeholdet av byens viktigste forsvarstiltak – kanonbatteriet på Skansen, ble nok også forsømt gjennom i disse årene.
Borgervernet hadde fra starten og frem til slutten av 1700 tallet også hatt ansvar for indre orden i Stavanger. Nå overtok et vekterordning dette, og borgernes plikter ble redusert til oppgaven å være en sikringsstyrke i tilfelleuroligheter eller krigshandlinger i byen.
Borgernes interesse og engasjement for vakter, øvelser og våpenbruk var etter hvert blitt mindre, og flere unnlot å møte til tjeneste. Å ikke eie eget våpen kunne være nok til å bli fritatt. Stillingen som stadskaptein var likevel et ettertraktet verv som tiltrakk byens ledende menn. Mot slutten av 1700 tallet og inn på på 1800 tallet hadde ofte medlemmer av familiene Kielland og Smith dette vervet.
I 1801 ble det i sammenheng med urolige tider i Europa gjennomført en generalmønstring og opptelling av borgervæpningens mannskaper og våpen etter anmodning fra riksstyret Det var nå innrullert 405 våpenføre menn oppdelt i 6 roder ledet av hver sin løytnant – som igjen var underordnet 2 borgerkapteiner.
Våpenutrustingen ble oppgitt til 133 geværer, derav 29 musketter, og 31 kanoner – de fleste med liten kaliber. Krutt fantes ikke (!). Mannskapet var fortsatt sammensatt av håndverkere og kjøpmenn med 50 år som øvre aldersgrense.
Fra 1807 ble Norge/Danmark innviklet i Napoleonskrigene og kom i krigstilstand mot England. Dette varte varte frem til 1814. Nå ble kanonbatteriene på Skansen og Kalhammeren påny satt istand, bemannet og gjort klar til kamp om det ble meldt om fiendtlige fregatter. Borgervernet sin beredskap ble igjen skjerpet. Men det gled over. Ingen engelske krigsskip våget seg inn til byen, og de få trefningens som inntraff skjedde utenfor Tananger der byens kanonjoller var stasjonert og innvolvert.
Etter krigsslutt og inn i fredelige tider var borgervæpningen sin rolle og oppgaver i Stavanger på mange måter over, og ble med tiden først og fremst et paradekorps som nå og da marsjerte gjennom bygatene, og sjeldnere var samlet til våpentrening og øvelser..
Stadskaptein tittelen ble i 1836 forandret til stadshauptmann. Den første var Ole Helliesen. Aktiviteten til borgervæpningen ble som årene gikk redusert til 3 ukers øvelser på Eiganes i slutten av juni eller slutten av august, og nærmest en ”folkefest” og begivenhet i byen. Denne er godt beskrevet i byens lokalhistoriske litteratur.. Med en tambur i spissen, fulgt av stadshauptmannen til hest, offiserer og borgerkorps – startet marsjen fra Torget, ut Eiganesveien til ekserplassen – der øvelsene ble gjennomført. Både marsj og øvelser ble fulgt og bivånet av tilskuere i alle aldre.”… Den store festdag for Borgervebningen og hele byen, var mønstringen som foregikk på øvelsens siste dag. Da opptrådte alle de menige i hvite bukser, selv om uniformene deres ellers var lite ensartet. Alle i byen som kunne komme av sted bega seg til ekserplassen, og så de staselige karer eksersere. Til mønstringen ble det alltid kjørt opp en tønne vin, og det var neppe alltid så lett å marsjere taktfast til Torget etter at den var tømt…” Detkunne et et øienvitne senere fortelle.
30. juni 1881 var Stavanger Borgervern samlet for siste gang på torget og ble oppløst for godt. Statshauptmann var Hans Wilhelm Severin Hansen. Både han og offiserene opptrådte i full galla med sine flotte uniformer, våpen, og tosnutet hatt med en stor blå fjærdust vaiende på toppen. For mannskapene var uniformeringen nok etterhvert blitt mer ”variert”. Slik er avslutningen skildret i
”Minneboken om Stavanger”. .. I 1881 var det slutt på herligheten. Oppløsningen av Borgervebningen fant sted på Torget, og det var taler både av amtmann Morgenstierne og stadshauptmann. Om kvelden holdt man en dundrende fest i Sparekassen`s festsal…”
Litteratur:
– Ola Kallelid. Stavanger Bys Historie. Bd.2 . 1850-1890
– Minneboken om Stavanger. U.å
– Stavanger Byleksikon. 2008
eksk