Norge bryter ut av unionen med Sverige.
1905 er et merkeår i landets historie. Norge brøt ut av unionen med Sverige som hadde vart siden 1814. 7 juni vedtok Stortinget enstemmig denne ærklæringen :
”Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har ærklært sig ude af stand til at skaffe landet en ny Regjering, og da den konstitutionælle Kongemagt saaledes er traadt du af Virksomhed, bemyndiger Storthingets Medlemmer af det i dag siddende Statsraad til indtil videre som den Norske Regjering at udøve den Kongen tillagte Myndighet”.
Stortingsvedtaket var slutten på en lang tids foregående uenighet og strid om Norges ønske om rettigheter og selvråderett innenfor unionsrammen. Det som til sist utløste 7 juni vedtaket var den såkalte ”konsulatsaken” – et vedtak i både lagting og odelsting den 5 mai med krav om eget norsk konsulatvesen. Dette nektet kong Oscar 2 å godkjenne. Den sittende norske regjeringen tok da avskjed, og statsrådsavdelingen i Stockholm vendte hjem. Denne situasjonen førte frem til stortingsvedtaket den 7 juni der statsminister Christian Michelsen nærmest ved et ”dristig kup” rev Norge ut av unionen.
8 juni bragte Stavanger Aftenbladet en reportasje om det som hadde skjedd dagen før i hovedstaden med overskriften”Michelsen hyldes og taler”.
(Utdrag): ” Store menneskemasser var igaaraftes samlet udenfor Stortinget. I flere timer vented publikum taalmodig paa at statsminister Christian Michelsen skulde vise sig. Ved 8 tiden gik der pludeslig en bevægelse gjennom folkemøngden. Stasministeren havde ad en bagdør forladt stortingsbygningen. I tusenvis fulgte folk ham til hotel Boulevard hvor han hyldedes med begeistrede hurrarob.
Senere på dagen samlet folkemængden sig udenfor stastsministerboligen der fædrelandssangen blev avsunget. Da det saa under mægtig tilslutning blev udbragt et ”leve statsministeren”, viste han sig i vinduet og udtalte omtrent følgende: ” Tak kjære unge venner, la os huske paa at endnu er vi ved begyndelsen. Vi har endnu mange vanskeligheder at overvinde, menvi haaber, atden dag skal komme, da vi kan juble over et frit og lykkelig Norge, og jeg vil ønske, at den norske ungdom vil bli sterk nok til at bære et frit Norge. Leve den norske ungdom ! ”
Hva med Stavanger og stavangerne da disse hendelsene foregikk ? Fulgte de med i det som skjedde, og aktive deltakere i begivenhetene ? Vi skal se litt nærmere på det.
Byens bystyre drøftet striden med svenskene i et møte den 20 mai. Og vedtok enstemmig et forslag fra ordfører Hans L.Falch med denne ordlyden :
”Stavanger Kommunerstyre uttaler i ærbødighet for Stortinget at den alvorlige stilling hvori vort fedreland befinner sig, er det vor bøn og vort inderlige ønske at Norges urgamle retmtil frihed og selvstendighet hævdes, saaledes som øieblikket kræver, uten at nogen fremmed har eller gis anledning til indblanding.En klar avgjørelse vil sikre fred og betrygge vort fedreland”.
For å vise sin enighet reiste representantene seg etter avstemningen.
Etter 7 juni fulgte to folkeavstemninger. Den ene om Stortingete vedtak, og den andre om landets forfatningsform etter adskillelsen med Sverige. Skulle Norge fortsatt være et kongedømme eller en republikk ?
Folkeavstemningen som gjalt oppløsningen av unionen fant sted den 13 august 1905. Årsaken til valget formulerte Norge med omhu til velgerne. Fordi kong Oscar ikke hadde satt seg i stand til å oppnevne en ny norsk regjering etter at statsrådene nedla sine embeter i forbindelse med konsulatsaken – hadde han etter norsk synspunkt avsatt seg selv. En situasjon regjeringen og Stortinget ”utnyttet” i sitt 7 juni vedtak. En slik ”rund” forklaring om årsaken til valget var nødvendig. Regjeringen ville unngå et ja – nei valg uten andre forklaringer fordi det var helt klart at synspumktet på den andre siden av kjølen var at unionen ikke ensidig kunne oppløses bare av den ene parten.
Stavangerne gikk til valg. Bare menn hadde stemmerett. På stemmeseddelen ble velgerne spurt om de var enige i den:”stedfundne Opløsning av unionen eller ikke”.
Det ble nesten enstemming oppslutning om Ja siden i Stavanger. 4594 stemmer svarte Ja, og bare 4 velgere svarte Nei..
I ukene frem mot valget om statsforfatning ble det av flere ivrig argumentert for kongedømme. Mange av byens foreninger samlet seg bl.a i et festtelegram til
Stortinget med ønske om :”at sikre landets fremtid ved at skride til kongevalg.”
”Kongevalget” ble gjennomført 12 november 1905. Stortinget hadde da anmodet prins Carl av Danmark (Haakon 7) om å bli norsk konge. (Etter at et tilbud om å la en prins av det svenske huset Bernadotte ble valgt, først var avvist av kong Oscar.) Nå viste valgresultatet større forskjeller. 3117 stemte for kongedømme, mens 1149 ønsket republikk.
Stavangers innbyggere fulgte nok utviklingen i unionsstriden med stor interesse. Avisene bragte nesten daglig nyheter om utviklingen i saken i ukene og dagene før og etter 7 juni vedtaket. Byens aviser trykket mengder med telegrammer oversendt fra Oslo, med ulike meldinger om den samme sak. Allede 8 juni skrev f.eks Stavanger Aftenblad med kjempebokstaver på forsiden.: ”Afviklingen”,og videre på siden overskrifter som disse : ”Proklamationen til folket – og Kongenmottar ilkke deputationen. Det sto også melding til : ”det norske folk”med melding omårsaken tilbruddet med Sverige – at Stortinget enstemmig hadde vedtatt å opprette et eget norsk konsulatvesen. Mot kong Oscar og svenske myndigheters ønske.
Noen flere avisoverskrifter i stavangeraviser fra dagene og ukene etter stortingets vedtak.: ”Kundgjørelse til hæren – Kong Oscars protest – De nye tingenes tilstand”.-Hærens lojalitet -Den ledige trone– ”Reuters office erfarer at prins Carl afDanmark er blit bragt i forslag som konge af Norge.”Det kom også en melding fra utenriksminister Jørgen Løvland der det b.la. sto :” at det i Krigsflaget bestaaende unionsmerke skal borttas. Krigsflagget blir herefter det trefarvede norske flag med split og tange”.
To telegrammer – et til den nye kongen, og et til regjeringen – fra Stavanger Handelsforening, forteller at byens handelsstand ga sin fulle tilslutning utfallet av unionsstriden. Til kong Carl sendte foreningen sin:” dybfølte og varmeste velkomsthilsen.”
Den første stavangermann (og nok også en av de første nordmenn) som fkk hilse på den nye kongen var skipsreder Sigval Bergesen. Han var på denne tiden stortingsmann, og deltok i en delegasjon som dro til Kjøbenhavn for å forhandle
7 juni regjeringen hadde ”heltestatus” i 1905. Noe som kom til uttrykk på mange måter. Et av dem var å presentere regjeringen Michelsen i trykksaker og plakater slik at folk fikk se hvem de var. Den 18 juli tilbyr f.eks Stavanger Aftenblad et:” Nyt gratisbilag til Aftenbladet”.Der avisen :” fortsætter rækkenav sine illustrationsbilag med et stort og udmerket billede af den nuværende norske regjering. Det vil bli en pryd for ethvert hjem med sine fortrinlige portræter af samtlige regjeringens medlemmer, trykt paa godt papir og i smukt udstyr.
(Det er i byhistorisk sammenheng interessant å se at avisen samtidig opplyser at de har utgitt flere slike bilag, bl.a ”Stavanger før og nu, og billeder av byens ordførere fra 1837 til 1905.)
Den som leter etter leserinnlegg og personlige ytringer om unionsdramatikken i stavangeravisene fra 1905 må lete lenge. De er få. Men siddisene fulgte nok godt med i utvklingen gjennom avisene, og meninger og diskusjoner har sikkert vært mange og heftige blant byens innbyggere.
Det finnes likevel noen trykte unntak, som dette innlegget med overskriften : ”Lykkelige tider ”- i etterkant av en festaften på bedriften Tou. Det sto på lederplass i Aftenbladet 12 juli og forteller noe om den nasjonale selvstendighetsviljen som preget landets og byens innbyggere i 1905.:
”De vanskelige politiske tider” er blit festtalernes staaende vending.
Javisst er tiden vanskelig. Foreløbig rigtignok ikke for Dem og mig og andre jevne borgere, men vel for de mænd som staar i de fremste stillinger med ansvar for samtid og eftertid.
For Dem og mig og andre jevne borgere er tiden først og fremst lykkelig – lykkelig som ingen tidligere periode i landets tilværelse, lykkelig som ingen af os havde vovet at drømme om nogensinde at opleve.
Og hvorfor er da ikke heller ”de lykkelige tider”blit festtalernes staaende vending ? Det er sandt, som det blev sagt paa Tou-festen igaar, at hvor tyve norske borgere i denne tid er samlet, skal de føle en forpligtelse til at demonstrere sin tilslutning til Storting og regjering, sin enighed, sin offervilje – sin lykke ! Løgnene hinsides Kjølen kan slaaaes ned med fynd , saasandt den enstemmighed, der virkelig er her i landet, ikke gaar træt af at gi sig tilkjende gjennem frivillig folkeafstemning.
Lykkelige tider – ingen skal mere her i landet mistænkes for unationale instinkter eller tilbøieligheder ; vor politik skal befries for unionskjævlet, som har undergravet eller udtrættet snarsagt hver fremtrædende norsk politker ; efterslegten skal kunne gjennemleve vore uafladelige kampe med Sverige i historiens forsonende lys, og selv er vi ligesom blit rakere i ryggen.
Lykkelige tider – at ha oplevet den 7 juni, som i folkenes historie kommer til at danne et heltud nyt præcedens ikke bare ved denne ”rovolutions” ydre form og fremtræden, men først og fremst ved sit indhold og sit princip; at kongen er et lands høieste embedsmand, som faar finde sig i at afsættes, naar han ikke opfylder sin stillings pligter efter loven. Fremtiden kan komme til at gi strengere og for begge parter mere betryggende normer for exekutionsmaaden i et tilfælde som dette; men principet er sat ind i folkenes og borgernes liv, og det vil ikke mer kunne fjernes derfra. Dette princip er hævdet – og paa denne ærefulde maade – af et lidet folk, som derigjennem har bevist sin tilværelsesret i kraft af sin kultur.
Lykkelige tider – det aandens pinevær, som har strøget ind i snarsagt hvert norsk hjem, er fulgt av et kronaar i naturens rige, slig som vi ikke paa lange tider havt det.
La festtalerne gi lidt ogsaa af denne side ved sagen.”
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
– Stavanger – Bilder fra en svunnen tid. Stavanger 1973.
– For trivsel og vekst i 150 år. Stavanger Handelsforening 1836-1986. Stavanger 1986.
– Stavanger 1814-1914. R.Tveteraas, A.W.Brøgger m.fl. Stavanger 1914.
– Stavanger Aftenblad E-arkiv.