Stavanger, halve Hetland og Madla blir slått sammen til en “storkommune”.
Torsdag 31 desember 1964, ble Madla sin ordfører Arne Rettedal intervjuet i Stavanger Aftenblad. Anledningen var spesiell. Neste dag – den 1 januar 1965 ble han ordfører i den nye storkommunen Stavanger. Hele Madla og halve Hetland kommune var da blitt nye bydeler. Den andre halvdelen av Hetland ble samtidig innlemmet i Sandnes.
Rettedal nevnte 5 viktige oppgaver som skulle prioriteres fra starten: Sammensmelting av 3 kommuneadministrasjoner til 1. – Tilrettelegging og forsering av boligbyggingen.- Utbygging av kommunikasjonsnettet og trafikkårer sørover. – Tilrettelegging av industriområder. – Utbygging av skolene for å komme i gang med en 9 årig skole i løpet av et år.
Den påtroppende ordfører i Stavanger hadde også en drøm om å få bygget et rådhus der en kunne samle store deler av den nye kommunens administrasjon under et tak.
Det lå en lang og grundig prosess bak byutvidelsen i 1965. Og hvor kommunene på nord-Jæren bare var noen få i en lang kjede av liknende planer som omfattet kommuner i hele Norge.
Siden den forrige større utvidelsen av Stavanger sine grenser i 1923, hadde byen hatt en betydelig befolkningsøkning og nærings-industri utvikling. Mangelen på nye arealer til å dekke disse behov føltes etter hvert som en viktig hindring for videre vekst. I 1960 var det bl.a her en befolkningstetthet som var 4 ganger høyere enn gjennomsnittet i andre norske byer.
Dette var derfor viktige årsaker til at utvalget som hadde vurdert landets kommunestruktur, Schei komiteen – foreslo å slå sammen Stavanger, Madla og Hetland – unntatt Austre Åmøy til en ny bykommune på tilsammen 136 kvadratkilometer.
Kommunestyret i Madla godtok forslaget. Det samme gjorde bystyret i Stavanger som i januar 1963 hadde saken til behandling. Det var imidlertid litt usikkerhet blant stavangerpolitikerne om også Riska-Dale delen av Hetland burde tas med i den foreslåtte storkommunen, men i sitt vedtak sa bystyret allikevel at :” Stavanger er beredt til å akseptere en sammenslutning med den arrondering Hetland har i dag ”.
En proposisjon fra kommunaldepartementet i september 1963 fulgte Schei komiteens forslag, men også her ble det satt et lite spørsmålstegn ved om det mest naturlige ville være å overføre Riska og Dale til en ny kommuneenhet i Sandnesområdet . Da departementet imidlertid ikke hadde mottatt noe tydelig ønske om dette verken fra lokalbefolkningen eller politikerne i Hetland ble det med spørsmålstegnet.
Alt lå således til rette for at Stavanger kunne bli en by på 136 kvadratkilometer – med utstrekning fra Riska til Hafrsfjord , og med rikelige arealer for boligbygging og industriutvikling langt inn i fremtiden.
Men slik gikk det ikke.
Rogaland fylkesutvalg hadde allerede i februar 1963 enstemmig vedtatt at det området som lå øst for Gandsfjorden naturlig og geografisk hadde en sterk tilknytning til Høyland -Sandnes. Og at det derfor var bedre å knytte denne delen av Hetland dit – enn til Stavanger og Madla. Etter hvert fulgte lokale jordbrukslag, fylkes skoledirektør og andre etter. Men da proposisjonen fra kommunaldepartementet ble presentert i september 1963, våknet også engasjement i saken blant lokalbefolkningen for alvor. Allerede i oktober mottok departementet 616 underskrifter med krav om at Riskaområdet måtte slås sammen med den planlagte storkommunen Høyland-Sandnes. Signaturene på underskriftslistene representerte hele 80 % av den voksne befolkningen i denne del av Hetland. Så kom saken også opp i administrasjon. Og der viste det seg at nesten samtlige ledere i overordnede stillinger i Hetland gikk inn for Høyland-Sandnes alternativet.
Rådmannen i Hetland utformet til sist en innstilling til kommunestyret med denne formuleringen :”Herredsstyret mener at Riska-Dale områdene sammen med Usken og Uskekalven både geografisk og på andre måter naturlig hører inn under den kommunale enhet som får sitt administrasajonssenter i Sandnes området”.
Kommunestyret vedtok å sende etatsjefenes uttalelser og rådmannens innstilling til departementet uten noen debatt eller vedtak.
Motviljen i Hetland til at de østre delene av kommunen skulle innlemmes i Stavanger var nok en årsak til at Stavanger nå gjorde” helomvending” i saken, og også gikk inn for en deling av denne kommunen. Et annet forhold som kanskje samtidig spilte en rolle for stavangerpolitikerne, var at dette området på denne tid var økonomisk svakt og noe sosialt belastet, pluss at Stavanger også hadde ”flyttet” flere av sine egne innbyggere med slike problemer til bl.a Riskaområdet. Men dette ble ikke nevnt da Stavanger formannskap og senere Stavanger Bystyre senere gjorde følgende vedtak i desember 1963 :
” Stavanger Bystyre er fremdeles beredt til å akseptere en sammenslutning med Hetland med den arrondering Hetland har i dag, men bystyret vil på grunnlag av den foreliggende dokumentasjon gi uttrykk for den oppfatning at Riska-Dale-området ikke bør innlemmes i den nye felleskommunen, Hetland. Madla og Stavanger” .
I sakspapirene og dokumentasjonen fra finansrådmannen var spørsmål omkring kommunikasjon, yrkessituasjon for innbyggerne og geografisk beliggenhet sentrale argumenter for ikke å la Riska-Dale bli en del av Stavanger.
Kommunalkomiteen i Stortinget så ingen grunn til å overse rådene fra Rogaland fylkesutvalg, og Hetland og Stavanger kommuner om hvor de fremtidige kommunegrensene burde trekkes. Og formulerte et viktig avsnitt i sin innstilling slik: : Komiteen viser til at fylkesutvalget enstemmig går inn for den del av Hetland kommune som ligger på fastlandet på Østsiden av Gannsfjorden, Riska sogn-og Dale krets av Hetlands sogn, i tilfelle sammenslutning av Stavanger-Hetland-Madla av geografiske grunner overføres til den nye enhet i Sandnesområdet. Departementet er også enig i at det kan være gode grunner for å legge de nevnte kretser i Hetland til den nye enhet i Sandnesområdet.
Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om Stavanger sine nye grenser den 13 februar 1964 slik : ”Stortinget samtykker i at Stavanger bykommune, Hetland herredskommune unntatt Riska sogn og Dale krets i Hetland sogn – og Madla herredskommune i Rogaland fylke, sluttes sammen i en bykommune.”
At det ble Sandnes som ”uten å anstrenge seg fikk i fanget” de 46 kvadratkilometer store og delvis uproduktive områdene i Riska-Dale – med sitt store fremtidige utviklingspotensiale for byvekst – kunne den kanskje takke nabobyen for. For hadde politikerne i Stavanger den gang holdt fast ved sitt første vedtak i januar 1963 og stått fast på at h e l e Hetland kommune var velkommen i s i n by, ville nok mulighetene for d e n løsningen vært gode.
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
-Stavanger Aftenblad , september 1963 og desember 1964.
-Artikkel av Bjørn Saxe Utne: ”Muligheten som glapp.”(1984 ?)
Tidligere byutvidelser i Stavanger. (Kilde Stavanger Aftenblad desember 1963)
– Inntil 1848: Bygrensen gikk langs Skolebekken og Breiavatnet .
– 1848. Pedersgjerde, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergjeland, Kannik og en
del av Bispeladegård innlemmes i byen.
1866. Egenes Løkker, Sølyst og Grasholmen blir lagt inn i byen ved særskilt lov.
Disse stedene var tidligere skjenket Stavanger av kong Christian IV
– 1878. En betydelig del av Hetland prestegård med Lervig, Kjelvene i øst, og Bispeladegård og Våland i vest innlemmes i byen. I tillegg også øyene Buøy og Engøy og en strimmel av Tastalandet ved sjøen.
– 1905. En del av Hetland på Storhaug og Våland blir etter lange forhandlinger nye deler av byen. Det samme blir restene av Hillevågsvannet og Mosvannet.
– 1923. Hetlandsmarken, områdene vest for Hillevågsvannet til Våland, og et område sør for Mosvannet blir nytt byområde.
– 1953. En mindre byutvidelse da Bekkefaret og Saksemarka kommer innenfor bygrensene.