Oljeleting innledes på norsk sokkel i Nordsjøen. Stavanger blir basebyen.
Norge sin start som oljenasjon – kan nokså nøyaktig tidfestes til senvinteren 1966, og New York, USA. Da fikk direktør Richard (Dick) Loeffler ordre fra ledelsen i oljeselskapet Esso om å reise over Atlanterhavet til Norge – og her forberede oljeboringer på den norske nordsjøsokkelen.. Samtidig fikk han i oppdrag å finne egnede steder til landbaserte forsyningsbaser Loeffler gjorde et grundig arbeid. Han undersøkte kystområdene fra Kristiansand til Bergen, og stanset tilsist i Stavanger. Her hadde fremsynte industriledere med økende interesse registrert opplysninger fra store verdensomfattende oljeselskaper om den norske sokkelen i Nordsjøen – og mulige oljeforekomster her. Og enkelte var på slikt grunnlag allerede kommet i gang med innkjøp av eiendommer og utbygging av service-og baseanlegg for borerigger og oljeleting. Skipsreder og forretningsmannen Torolf Smedvig var sentral i denne sammenheng. På Hundvåg eide han et 30 mål stort område der det også sto en gammel sildoljefabrikk. Tomten ble solgt til Esso som opplagssted for tyngre utstyr og materiell som var nødvendig i forbindelse med de forestående boringene.
Som medeier i firmaet North Sea Exploration Services hadde Smedvig også ervervet en større eiendom i Strømsteinen. Her fikk Phillips Petroleum Company sine første lokaler. Men kort tid senere – 1967 startet dette selskapet utbyggingen av sin store fremtidige base i Dusavik. Igjen på en eiendom eiet av Smedvig. (!)
Også Aker Norsco så mulighetene som kom, og dette selskapet opprettet på samme tid sin egen base i Tananger.
Den første utenlandske interessen for oljeleting var kommet noen år tidligere. I 1962 rettet Phillips Petroleum Co. en henvendelse til norske myndigheter med ønske om å bore etter olje i Nordsjøen. Noen uker senere sendte bl.a Esso og Elf en likelydende henstilling..
Men før noen fikk anledning til å sette boret i havbunnen, sørget den norske regjeringen for å sikre eiendomsretten til disse områdene for landet. Den 31 mai 1963 ble Norges statshøyhet over alle undersjøiske naturforekomster proklamert. Bare kongen,dvs regjeringen kunne gi tillatelse til leting og utnyttelse av slike ressurser.
De første ”grunderne” i Stavanger utviklet sine store landbaserte base-investeringer uten noen garanti for suksess. Muligheten og risikoen for å tape pengene var like store som sjansene for fremtidige oljefunn og inntekter. Selv sa Torolf Smedvig :” Oljeleting er som shipping risikobetont. Så lenge oljeekspertene er optimistiske, er vi det også”. Også bygging av forsyningsskip og medinteressent i oljeleting og utvinningskonsesjoner var blant Smedvig sin engasjementer. Denne optimismen, og det ”forarbeidet” som allerede var gjort i Stavangerområdet var nok viktige årsaker til at ”Dick” Loeffler- og Esso bestemte seg for å velge denne byen som sitt knutepunkt for den første oljeletingen i Norge.
Den 22 juni 1966 ankret den første boreplattformen, ”Ocean Traveler” opp i Duseviken Stavanger etter å ha blitt slept i 52 døgn over Atlanterhavet. Den tilhørte det amerikanske boreselskapet Odeco, og var var innnleiet av Esso Exploration Norway Inc.for å gjennomføre de første boringene..
I sitt 3 borehull i 1967 fant Esso indikasjoner på at det var olje under havbunnen. Funnene var imidlertid ikke drivverdige, og det ble vurdert å avslutte letevirksomheten og flytte ”Ocean Traveler” til andre farvann.
Phillips som nå også kommet i gang med boringer, benyttet plattformen ”Ocean Viking” til arbeidet. Våren 1968 traff boret gass og gasskonsentrat i en av sine blokker, men ikke nok til å kunne utvinnes på lønnsom måte.
Så gikk det ca.12 måneder der også flere andre selskaper deltok, og hvor mange hull ble boret på ulike steder på norsk sokkel. Men uten lønnsomme olje-eller gassfunn. Pessimismen bredte seg, og Shell og Elf vurderte bl.a å trekke seg fra letevirksomheten.. Det samme gjorde Phillips, men her bestemte man seg for å gjøre en siste og avsluttende boring på sin blokk 2/4. Dette arbeidet startet i slutten av august 1969. Overraskelsen og gleden var stor da en lomme med gass og olje ble påtruffet dypt under havbunnen. Men trykket i hullet var så stort at Phillips fryktet en utblåsning. Det ble derfor sementert igjen, boreriggen flyttet noen kilometer bort, og ny boring innledet.
Og denne gangen ble det blink ! 25 oktober 1969 trengte borekronen inn i et meget stort oljereservoar, en såkalt ”elefant” – som inneholdt et utvinningspotensial på 500 millioner fat olje.
Ved juletider dette år–da funnet var offentlig kjent, var Norge samtidig blitt en oljenasjon -som frem til idag, har hentet ufattelige rikdommer fra krittlagene dypt under nordsjøbunnen. Mange tusen nye arbeidsplasser er skapt på land og offshore – og ennå noen ti-år inn i fremtiden vil dette ”oljeeventyret” fortsette.
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
-Norsk Teknisk Museum. Internettinformasjon. 2006.
-Fra Vistehola til Ekofisk. Bind 2. Universitetsforlaget 1987
-”En Rogalandskrønike 1893-1993”. Det sto i Aftenbladet. Stavanger 1993
-Stavanger. En gammel by full av nytt. Stavanger 1975.
-Kristin Øye Gjerde. ”Stavanger er stedet”. Oljeby 1972-2002. Stavanger 1972.