Stavanger blir landets senter for oljevirksomheten. Oljedirektoratet etableres.
Torsdag 15 juni 1972 gikk flaggene til topps på offentlige og private bygninger i Stavanger. Dagen før var byen blitt landets oljehovedstad. Et solid flertall på 75 stemmer i Stortinget hadde vedtatt dette. ”Konkurrentene” – Trondheim og Bergen fikk henholdsvis 49 og 20 stemmer.
Ordfører Arne Rettedal hadde vært usikker på utfallet helt frem avgjørelsen skulle tas. Sammen med finansrådmann Konrad B.Knutsen og direktør Kjølv Egeland fra distriktshøgskolen fulgte han debatten fra tilhørergalleriet i Stortinget. Men kunne snart puste puste lettet ut: ”Jeg var i tvil – men tvilen forsvant fort” – fortalte han på forsiden i Rogalands Avis.
At et nytt nytt statlig oljeselskap og et Oljedirektoret, ble lokalisert til Stavanger i 1972 – var en både naturlig og logisk konsekvens av flerårig oljetilknyttet utvikling i byen. Tilsammen var et førtitalls oljeselskaper og andre firmaer tilknyttet slik virksomhet nå etablert – og ca. 1500 hundre mennesker i distriktet hadde fått nye arbeidsplasser på baser i land eller ute i Nordsjøen. Avstanden til borefartøyene – med transport av utstyr , proviant og mannskaper var den kortest mulige fra norskekysten . På Sola lå en internasjonal flyplass, ( og ikke uvesentlig: – på Stokka var det en 18 hulls golfbane.. (!)) Ingen andre steder i landet kunne vise til et tilsvarende oljemiljø etter at ”Ocean Viking” hadde gjort det første store funnet på Ekofisk i 1969. De store norske forsyningsbasene i Dusavik og Tananger hadde på få år blitt viktige service-og samarbeidspartnere for mange internasjonale selskaper – og med ideell beliggenhet tilknyttet oljeindustrien ute i havet. Denne geografiske nærheten mellom ”onshore og ”offshore” virksomheten ble kanskje det ”hellet ” som på en avgjørende og naturlig måte utpekte Stavanger til til landets offisielle statlige oljemidtpunkt. Byen lå på rett sted til rett tid !
Men denne viktige ”årringen” i Stavanger sin historie kom ikke ”servert på et fat” !
Gjennom de første årene etter at boreriggene startet undersøkelsene i Nordsjøen i 1966 foregikk virksomheten uten særlig styring og kontroll fra norske myndigheter. Rikspolitikere og departementer inntok en ”vente å se” holdning – og lot de utenlandske selskapene bruke millioner av dollar på sine risikofylte boringer. Dette varte frem til 1971, da både Ekofisk og flere andre oljereservoarer var oppdaget. Det samme gjalt store gassmengder på Friggfeltet.
Først nå var myndighetene overbevist om at den ”norske oljen” var kommet for å bli. Og i 1971 vedtok Stortinget at det skulle bygges opp en nasjonal oljeindustri og petroleumskompetanse. De sentrale punktene i statlig styring av norsk olje-og gasspolitikk var disse:
(sitat )- ” Nasjonal styring og kontroll, oppbygging av et norsk oljemiljø og statlig deltaking.
– Stat, regjering, og et nytt direktorat, Oljedirektoratet skulle stå for styring og kontroll. Stortinget skulle ta avgjørelser om åpning av nye områder, og Regjeringen skulle tildele konsesjoner.”
Myndighetene ønsket også at konsesjoner og tillatelser til oljeboring den første tiden ble begrenset til områder som sør for Stadt. Senere så en for seg gradvis utvidelse av leteområdene også på blokker lenger nord.
Byens og fylkets myndigheter med ordfører Arne Rettedal i spissen, var overbevist om at Stavanger utpekte seg som det naturlige senter for statlige kontroll og styring av oljevirksomheten . Og det ble nå innledet et hardt og målbevisst arbeid mot departement, Storting og Regjering for å nå dette målet.
Det første viktige fremstøtet skjedde den 22 oktober 1971 i jernbanesalen hos NSB. Etter invitasjon fra Rogaland fylkes oljeutvalg, kom en delegasjon fra Industridepartementet på besøk til Stavanger. Der orienterte statssekretær Arve Johnsen om myndighetenes planer om å opprette et sokkeldirektorat og det statlige oljeselskapet. Ingenting var ennå bestemt når det gjalt plassering av disse institusjonene, var det klare budskapet. Både Bergen, Stavanger og Trondheim var aktuelle steder, opplyste statssekretæren.
Stavanger sine deltakere på møtet, opplyste om byens mange tilbud og fordeler. Byen hadde betydelige ledige eller byggeklare kontor -lager – og industrilokaler som kunne stilles til rådighet for de formål som måtte være nødvendig. Heller ikke mangel på boliger og boligtomter ville bli noe problem om den statlige oljestyringen med mange nye arbeidsplasser ble samlet her, sa finansrådmann Konrad B. Knutsen bl.a.
Skibsreder Torolf Smedvig argumenterte på vegne av byens oljetilknyttede næringsliv. Stavanger hadde som eneste by i Norge et etablert og solid oljemiljø. Her var en amerikansk skole, et oljeraffineri i Tananger, og stor hotellkapasitet. Erfaringene i forbindelse med med driften av forsyningsbåtene til oljeplattformer og borerigger var god . Etter hvert som oljevirksomheten flyttet seg nordover langs kysten ville denne kunnskapen være til god nytte, var noen av argumentene fra Smedvig.
Kjølv Egeland opplyste at distrikthøgskolen hadde fått tillatelse til å starte en ”oljeteknisk studiegruppe” med 40 studenter. Et oljedirektorat og et statsoljeselskap ville få stor betydning for utviklingen av slike fagkretser – og dette burde derfor være i myndighetenes interesse, mente han.
Industridepartementet hadde oppnevnt et lokaliseringsutvalg som skulle komme med forslag til plasseringssted for de kommende oljeinstitusjonene. 23 november ble innstillingen offentliggjort, og meldingen skapte stor glede i Rogaland. Nesten enstemmig – (Trondheim fikk 1 stemme) – ble Stavanger innstilt på førsteplass. Byens gunstige plassering i forhold til oljeaktiviteten på den sørlige del av kontinentalsokkelen – baseutbyggingen i området – og det faktum at størstedelen av selskapene som deltok i virksomheten på norsk sokkel allerede hadde samlet sine kontorer og anlegg i byen, var blant de viktigste årsakene til valget.
Utvalgets innstilling ble oversendt industridepartementet, og skulle deretter behandles av Stortinget og Regjeringen.
Trass i medgangen tok man ikke ”seieren” på forskudd i Rogaland . Allerede 25 november var en delegasjon herfra på besøk i Oslo – der Stortingets industrikomite, statsminister Trygve Bratteli og industriminister Finn Lied fikk en grundig orientering om fylkets og byens muligheter. Geografisk beliggenhet, et allerede bredt etablert oljemiljø, og en stor moderne flyplass på Sola ble igjen fremhevet som viktige argumenter for å plassere statoljeselskapet og Oljedirektoratet i Stavanger.
Rogalendingene hadde også tatt med skriftlig dokumentasjon om fylkets mange fortrinn, og dette ble utdelt til de statsråder og stortingsrepresentanter som var tilgjengelige denne dagen.
Det gikk nesten 7 måneder før avgørelsen endelig kom i Stortinget. Men onsdag 14 juni 1972 ble Stavanger valgt til landets oljehovedstad . Store overskrifter på førstesidene i byens aviser bragte neste dag den store nyheten. Og ordfører Arne Rettedal – som nok hadde dratt ”det tyngste lasset” på veien mot det vellykkede resultatet ble selvfølgelig intervjuet og sa bl.a følgende : ”Dette vil bety mye for byens utvikling – Byen får en på mange måter verdifull tilvekst til sitt miljø. Men Stavanger er samtidig stilt overfor en utfordring: Nå skal forholdene for alvor legges til rette for de nye institusjonene.”
Og ”Institusjonene” – Først Statoil ( Den norske stats Oljeselskap) og deretter Oljedirektoratet (Statens Oljedirektorat ) flyttet etter hvert inn i sine første administrasjonskontorer i Lagårdsveien 80. I dag er adressene Forus og Ullandhaug.
Erling K.Sømme Kielland.
Litteratur:
-Fra Vistehola til Ekofisk bd. 2. Universitetsforlaget 1987.
-Stavanger – En gammel by full av nytt-:Stavanger 1975.
-Rogalands Avis : 23 oktober 1971 og 15 juni 1972.
-”En Rogalandskrønike 1893-1993” Det sto i Aftenbladet. Stavanger 1993.
– Oljedirektoratet. Norsk Oljehistorie i korte trekk. (Internettinformasjon)
– Kristin Øye Gjerde. ”Stavanger er stedet” Oljeby 1972-2002. Stavanger 2002.