Ofre for justismord.
12 hekser ble brent på bålet i Stavanger på 1600 tallet.
Helseforfølgelsene på 16oo tallet er blant de mørkeste kapitlene i norgeshistorien. Uskyldige mennesker – mest kvinner – ble anklaget for kontakt med djevelen, eller å ha eller overnaturlige evner.. Myndighetene reagerte med nådeløs forfølgelse og dødsstraffer for mange av dem-
30 september 1622 ble det reist et bål i Sandviken ved Bjergsted. Johanne Pedersdatter skulle bøte med livet for sine gjerninger. Anklagene mot henne var flere. Hun praktiserte magiske og skadelige kunster som påførte sykdom og død for andre. En prestefamilie var blant dem som var rammet av hennes trollkunster. Dette var noen anklagepunkter.
I tiden før dødsdommen var hun torturert på strekkbenken i Kongsgårdkjelleren der det ble presset frem en tilståelse.
Johanne Pedersdatter ble fastbundet til en stige som ble reist opp og deretter senket ned i bålet. Kanskje var hun allerede blitt bevisstløs av røyken før flammene nådde henne, Det er kjent at man i noen tilfeller sannsynligvis hadde plassert halmdusker i bålet for å få mye røyk som kanskje lindret lidelsene for ofrene. Det var for øvrig vanlig t både den dømte og bøddelen drakk vin før dødsdommen ble eksekvert.
Myndighetene ønsket at henrettelsene ble bivånet av tilskuere for å skape redsel og skrekk i befolkningen, og forstå hva følgene kunne bli for utøvelse av trolldomskunster.
Stavanger var byen med flest hekseprosesser som ende med dødsdommer – tilsammen 12. Også i Bergen mistet mange livet, men flest i Finnmark der 76 ble drept. Få mennesker med samisk opphav var blant de forfulgte..
Det er antatt at ca 300 «trollfolk» ble drept i Norge. Men ikke alle trolldomsprosessene endte med dødsdom. Kanskje var det tilsammen ca. 1000 rettsaker i vårt land.
Summen av hekseofre i Europa er anslått til 40 000 personer på 15-1600 tallet. Også her var kvinner i stort flertall..
Trolldoms-forestillingene var knyttet til religion, og kirkens menn var målbærere for slike vrangforestillinger. Trolldom ble knyttet til Satan. Det blir hevdet at denne tiden på flere måter er preget av «moralsk panikk». Loven var på heksebrennernes side, og rettferdiggjorde myndighetenes rett og plikt til å utrydde hekseriet – «røyke trollpakket ut» og straffe dem med døden om nødvendig.
En rettsak om trolldomskunster – oftest knyttet til en kvinne – ble ikke sjelden innledet med en nabokonflikt.. Saken kunne f. eks starte med at hun praktiserte legekunst på dyr og mennesker, såkalt signing som ble betraktet som helbredende magi, noe geistlige og verdslige mennesker så på som en religiøs forbrytelse. Dette skapte lett mistanker knyttet til unaturlige gjerninger, og kanskje magiske og okkulte egenskaper. Rykter kom i omløp. De ble etterhvert forvrengt og gjenfortalt på måter som bandt den mistenkte stadig sterkere til magi og trolldom – for til sist å nå myndighetenes ører og bli starten på en ny hekseprosess.
Mot slutten av 1600 tallet ble det økende skepsis mot heksebrenning og sammenblandingen mellom trolldom og religion. Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl i Hålogaland var blant dem som sterkest tok avstand for denne makabre skikken, og som viste det ved kritikk av sorenskrivere, fogder og prester som tok del i slike prosesser. Etterhvert fikk denne kritiske oppfatningen bred tilslutning og ødela til sist det rettslige grunnlaget for å føre hekser til bålet. Den siste heksen i Norge som ble henrettet var Johanne Nilsdatter fra Kvæfjord i Troms i 1695.
Her er navnene på trollkvinnene som endte sine liv i ild og røk i Sandviken i Stavanger.
Singli-Karen, 1608. Anne Madsdatter,1609. Johanne Pedersdatter,1622. Nils Skabo,1627. Maren Povelsdatter (kone)1627. Karen Svensdatter1629.Jon Smed, 1633.Anne Kristensdatter,1633. Aslaug Eriksdatter, 1633. Klug Anne,1662. Trog-Astrid, 1662. Birgitte Tolleivsdatter,1664
–