Kong Erik av Pommern innskjerpet byens privilegier tilknyttet lokalt handelsmonopol.
I middelalderen hadde kjøpmenn i Stavanger sannsynligvis spesielle rettigheter på den handel som foregitt i bispedømmet . Det er imidlertid uklart hvordan disse var utformet.
16 august 1425 fikk imidlertid byen nye byprivilegier av kong Erik av Pommeren – som regjerte i perioden 1412-1442. Kongen var opptatt av å føre en selvstendig handelspolitikk i sine danske og norske byer. Han ønsket å stanse handelen i landdistriktene for å hjelpe og stimulere byborgerne til slik virksomhet. Denne politikken er nok også blitt registrert av bymennene i Stavanger, og kanskje var det en direkte henvendelse til kongen som resulterte at byen fikk sine egne privilegier. Hovedinnholdet i disse var et generelt forbud mot at fremmede kjøpstadsmenn, borgere, utlendinger eller andre hadde tillatelse til å drive landkjøp i Stavanger bispedømme. Slik handelsvirksomhet var bare forbeholdt kjøpmenn i selve Stavanger, eller på andre unevnte steder der det var lovlig fra gammel tid.
Privilegiet innskjerpet gammel lov, og ga Stavanger monopol på handel i det nærmeste omlandet. Bønder og fiskere på Jæren og i Ryfylke hadde ikke lov å selge sine varer til lokale oppkjøpere fra bl.a utlandet eller Bergen. De ble pålagt å selge sine varer i Stavanger til den pris borgerne her ville gi. Dette var selvfølgelig samtidig en negativ utvikling for befolkningen i distriktene.
Kong Erik av Pommerens ønske var å gjøre Stavanger til et reelt sentrum for all handel i Rogaland, og gi byen et monopol i slik sammenheng. Andre byer i Norge fikk også slike rettigheter – som senere i det dansk norske eneveldet i politisk sammenheng ble kalt cirkumferens.
Reglene for hvordan handelen i Stavanger og andre byer skulle foregå var detaljert utformet
(sitat): ” Bøndene skulle frakte sine varer til kjøpstedene og selge dem der på torget, og her hadde kjøpstadens egne handlende forrett til å kjøpe. Når torgdagen begynte skulle det lages et tegn og så lenge dette stod oppe, måtte ingen annen kjøpe enn bofaste bymenn. Utenbys menn , som ble kalt gjester, måtte først begynne handelen senere på dagen, og da bare kjøpe matvarer av bøndene, og alle andre produkter av byens borgere. De varer som gjestene hadde til salgs, måtte de bare selge til byens borgere, og ikke til bønder eller andre fremmede, og de måtte bare selge i større deler – lerret og klær i hele eller halve stykker, men ikke alenevis, salt i tønnevis, og stål i fat.”
Byprivilegiene fra 1425 har denne ordlyden: (sitat) ” Vi Erik, med Guds nåde osv. forbyr på det strengeste alle, innlendinger så vel som utlendinger, borgere og kjøpstadsfolk, bønder og alle andre slags folk, å drive noe slags landkjøp i herreder, havner, fylker eller andre steder i Stavanger biskopdømme eller omkring Stavanger, uten etter lov og rett som fra alders tid har vært. Men den som vil drive kjøpmannskap eller slik virksomhet, skal gjøre det etter loven i selve Stavanger eller i de andre byer som i bispedømmet er av alders tid lovlig tilskikket, og ikke andre stader som ofte ulovlig har funnet sted. Og den som heretter våger å gjøre imot har forbrutt sitt kjøp og gjort det ugilt og ulovlig til begge sider, og bøter til ombudsmannen vår, både de som har solgt og kjøpt, og skal derhos svare 8 ørtuger og 13 mark i brevbrud til oss. Samtidig pålegger vi våre fogder og alle andre av våre ombudsmenn hver i sitt ombud å påse, at denne lov blir holdt, og ikke i noen måte blir brutt. Men finnes noen å gjøre imot dette, da vil vi at han kommer for lagmannen og rådmannen og vår ombudsmann som loven foreskriver. Så byder vi også våre lagmenn og rådmenn at de – under vår straff – gjør rett etter foreskrevne lov, nårsomhelst det er anledning til det, og at de sørger for at ombudsmennene våre blir tilsagt. Gitt i København (16 august) 1425”.
At Stavanger fikk sine privilegier betød ikke at byens borgerskap eller handelsvirksomheten fikk større betydning og omfang med en gang. Men de hadde utvilsomt en viktig og avgjørende betydning for innbyggernes tro på sin egen by og dens fremtid. Byen fikk rettigheter den ikke hadde hatt tidligere. Nå begynner bymennene å titulere seg som borgere. Byens øverste mann blir en byfogd. Kanskje fikk Stavanger nå sitt eget byvåpen, – trestubben med nye skudd. Men kanskje av størst betydning, er at byprivilegiene på mange måter skapte muligheter for ny vekst – som ikke bare var tilknyttet den gamle avhengigheten til Stavanger Bispedømme og kirkelig virksomhet.
e.k.s.k
Litteratur:
Knut Helle. Stavanger . Fra våg til by. 1975
A.W.Brøgger. Stavangers historie i middelalderen .1914
Kåre Arnstein Lye. Jærboka bind 3.