Kirkelig makt og innflytelse gjenreises
Dansken Jørgen Erichssøn blir biskop (superintendent). Han har embetet i 33 år. Gjenreiser kirkelig makt og innflytelse.
Året 1571 er viktig i byens og kirkens historie. Da ble den danskfødte Jørgen Erikssøn utnevnt til den tredje lutherske biskop, eller superintendent i Stavanger. Med solid utdannelse fra Kjøbenhavn og Wittenberg i Tyskland, og utrustet med en sterk personlighet og vilje til å nå sine mål, kom han også i landssammenheng til å bli en av kirkens mest betydelige menn på sin tid. Ofte er han omtalt som ”Norges Martin Luther.”
Jørgen Erikssøn kom allerede i 1559 til Norge og Bergen, hvor han ble ansatt som rektor ved katedralskolen. Senere var han kannik ved domkapitlet her.
Den nye biskopen i Stavanger gikk hurtig i gang med å gjenopprette kirkens makt og anseelse i bispedømmet. Både tro og kirkeligbygg var kommet i forfall etter reformasjonen. Kirken hadde også mistet mange av sine tidligere eiendommer. Men også andre viktige oppgaver ventet. Innkalling til en stiftssynode i 1573, var et av biskopens første og viktige virkemidler for å få makt bak sine ønsker. Han ble flere viktige bestemmelser vedtatt.
Intensivering av arbeidet med å utrydde de mange restene av katolsk tro og skikk var nødvendig. Likeså å motarbeide det syndige levnet som mange lekfolk med geistelig tilknytning utøvde, ved hjelp av forbedret kirketukt og kristendomskunnskap. Uklarheter når det gjalt prestene og deres organisering og tjenester i stiftet var også viktig saker som måtte ordnes.
Synodens vedtekter ble til sist godkjent av kongen, og nå gikk Jørgen Eriksøn med stor kraft i gang med å gjennomføre dem. Han så ikke ”gjennom fingrene” når det gjaldt innføring og praktisering av den lutherske tro. Han så det som sin oppgave å: ” kneslå og ødelegge de levninger av djevelens virke, som udi lang tid av pavernes og munkenes folk haver været i dette stift forsamlet”. Arbeidet ga resulter. Jørgen Erikssøn ble den biskop i Stavanger som satte den endelige punktum for det som ennå var tilbake av katolsk tro og skikker i stiftet.
Sterke personligheter skaper gjerne motvilje og motkrefter i befolkningen. Det fikk også biskopen erfare. Saker som ble særlig upopulært blant innbyggerne gjalt innkreving og bruken av tienden. Her hadde både bønder og kirke gammel sedvane og interesser å vise til, men disse ofte hadde lang avstand til motpartens ønske. Jørgen Erikssøn ville blant annet bruke slike midler til beste for skoleguttene i byen. Men slike ønsker ville ikke bøndene uten videre innfri. De ønsket på sin side bruke slike innsamlede midlene til sine egne fattige og syke, og ikke sende dem til domkapitlet i Stavanger. I slike saker hendte det nok at biskopen måtte godta kompromisser.
Domkirken var etter flere ti-års forfall og mangel på vedlikehold etter reformasjonen i svært dårlig stand, ja nesten til nedfalls. Biskopen foreslo at inntektene fra alle kirkene i stiftet i et år skulle brukes til utbedring og gjenreising av katedralen i Stavanger. Unntatt var utgifter til vann og brød ved gudstjenestene. Dette ble godkjent av myndighetene, men da 1574-1575 inntektene strakk ikke til, måtte også midlene for det påfølgende år brukes til samme formål.
Kanskje reddet Jørgen Erikssøn den gang domkirken fra samme skjebne som domkirken på Hamar, som endte som en ruin på samme tid.
Mange av bispestolens tidligere fratatte katolske eiendommer fikk Jørgen Erikssøn tilbake til kirken, og i 1590 var resulterte dette i kirkens første jordebok, med en oversikt over lenets mannsverk (eiendommer). Også tidligere rettigheter krevde han igjen. Et av disse gjalt laksefisket i Suldalslågen. Her klaget bøndene over at laksen ikke lenger kom opp i dalen. Dette skyldtes kannikenes laksekar hevdet de. Kannikene i Stavanger mente å ha retten på sin side, og fremviste en rekke førreformatiske dokumenter som kunne bevise dette. Bøndene hadde på sin side ingen skriftlige bevis, tapte saken og møtte reparere ødelagte kar og nøter.
Biskop Jørgen Erikssøn døde 5. juni 1603. Etter 33 år i bispestolen. Han oppnådde ikke fullt ut å gjenopprette stavangerkirkens dominerende innflytelse i middelalderen, men kom langt på vei. Han var en sterk personlighet . ”Åndens glød sammensveiset med en jordnær realisme” er en karaktristikk av av ham. Han er en av Stavangers mest markerte skikkelser i byhistorien.
Litteratur:
Johannes Elgvin: En by i kamp. Stavanger (1956).
Stavanger Kommune: Stavanger 1125-1425-1925. Stavanger (1925).
Stavanger Museum: Byhistorisk utstilling.