Christian V flyttet bispesetet til Kristiansand
Stavanger har gjennomlevd mange vanskelige perioder i sin lange historie. 1680-årene var noen av de tyngste. Da var byen så langt nede at innbyggerne fryktet for dens fremtidige eksistens.
I 1641 grunnla Kristian IV Kristiansand. Byen skulle oppbygges fra grunnen av, og kongen la både vilje og makt bak ønsket om at dette måtte skje så hurtig som mulig. Om det delvis skjedde på bekostning av nabobyers gamle rettigheter og interesser var ikke så viktig. Stavanger skulle etterhvert få oppleve dette.
Motsetningene mellom Kristiansand og Stavanger starter for alvor omkring 1660. Og utover i dette ti-året kom det både i i kirkelige og administrative sammenhenger fram til 1670, en rekke hendelser som forsterket ”uvennskapet”.
Den såkalte rytterstriden i 1661 var en av disse. Da opprettet myndighetene en rytterstyrke i Kristiansand, og bestemte at 33 av disse soldatene skulle forlegges i Stavanger. Byen ble samtidig pålagt å betale innkvartering for dem – eller stille til rådighet slike bosteder. Denne saken innledet en årelang krangel mellom Stavanger og Kristiansand hvor både de lokale amtmenn og kongens administrasjon i Kjøbenhavn ble innblandet, og måtte ta stilling til klager og påstander fra begge byer. Skatteutgiftene i forbindelse med soldatinnkvarteringen ble en en særlig tung oppgave for borgerne i Stavanger, og rytterne skal ha vært så upopulære i byen at det hendte blodet rant i sammenstøter mellom partene.
Det var et klart ønske fra riksstyret at Kristiansand etterhvert måtte bli den førende byen i denne del av landet, både i geistelig og administrativ sammenheng, og et sentrum for slike funksjoner. Dette gjaldt også for økonomi og handelsvirksomhet. I 1661 satte kongen makt bak denne politikken ved en bestemmelse som sa at alle statlige inntekter måtte betales inn i Kristiansand. Samtidig nevnes også Kristiansand for første gang som det administrative senter i Stavanger stift.
I 1662 kom påny en dårlig nyhet fra Kristiansand. Innbyggerne mente bispesetet i Stavanger burde flyttes til deres by. Dette ville bidra til å fremme handelen her ble det hevdet. Det kom raskt en protest fra Stavanger. Flyttet biskopen og hans geistelige administrasjon ville dette bli til stor skade, og de negative virkningene ikke minst i handelsammenheng med omlandet bli betydelige.
1666 brakte opplysninger om uenighet om fordelingen av skolepenger mellom de to byene. Men ”drakampen” mellom byene skulle bli ennå mer tilspisset i 1670-årene. 1671 la kongen fram en plan om at at Norge skulle inndeles i fire stiftamter eller hovedamter. Et av disse var Kristiansand hovedamt, som også skulle omfatte det gamle Stavanger stift. I 1673 ble baron Ludvig Rosenkranz utnevnt til ny amtmann i Stavanger.
Året 1675 kom en ny bestemmelse. All korntiende som tilhørte kongen og kirken skulle innleveres in natura i Kristiansand. Det påfølgende året omtaltes Stavangers biskop som ”biskop udi Christiansand stift”.
I 1680 ble amtmann Rosenkranz i Stavanger også utnevnt til stiftamtmann i Christiansand hovedamt. Han bodde imidlertid på Kongsgård en god stund fremover – et forhold innbyggerne i Kristiansand mislikte og tok opp med myndighetene. I 1682 kom det derfor en henvendelse fra byens borgermester med krav om at Kristiansand nå burde bli amtets og stiftets hovedsete. Viktige forsvarshensyn ble fremhevet i henvendelsen, som også fremhevet at katedralskolen burde ha en naturlig plass i den nye stiftsstaden. Og borgermesteren tok enda hardere i, i sin kritikk av Stavanger: ” Stavanger er en aldrende by”, som daglig svekkes mer og mer ”for mangel av borgere og næring”, hevdet han. På denne tid var innbyggertallet i Kristiansand øket til ca.1700, mot bare ca 1460 i Stavanger.
Den 6. mai 1682 kom en kongelig og ugjenkallelig ordre som borgerne i Stavanger lenge hadde fryktet. Stavanger stift skulle heretter kalles Kristiansand stift. Biskopen og domkapitlet med sin geistelige jurisdiksjon måtte så snart som råd flytte til den nye stiftsstad. Også skolen skulle følge med dit, og katedralen i Stavanger skulle ikke lenger ha status som domkirke. Samtidig fikk stiftamtmann Rosenkranz flyttordre. I 1683 var han på plass i Kristiansand.
Stavangers biskop Jacob Jensen Jersin var meget motvillig til å bytte by og residens, og kom seg ikke av gårde før i november 1884 – like etter en ødeleggende bybrann i byen . ”Eierløse” kister med uerstattelige pergamentsbrev lot han stå igjen i kapitelhuset, og de forsvant etter hvert og ble ødelagt.
Stavanger var nå verken et geistelig eller administrativt sentrum i landsdelen. Etter brannen var byens stilling dessuten ytterligere forverret. Men borgerne ville ikke gi opp. Det ble sendt skriv til til kongen med bønn om at byen fortsatt kunne få beholde sine gamle handelsprivilegier, og få skattefrihet i den første og vanskeligste gjenoppbyggingsperioden. Søknaden ble både anbefalt av amtmann Daniel Knoff og landets visestattholder.
Men anstrengelsene var til ingen nytte. Den nedbrente byen ga myndighetene ennå et argument til å favorisere Kristiansand . Stavanger sin stilling nå var blitt så svak at det meste talte for at handelsrettigheter og andre fordeler ikke lenger var berettiget og nødvendig mente riksstyret. Høsten 1685 kom det derfor beskjed fra om å stanse gjenoppbyggingen etter bybrannen.
Samtidig var heller ikke innbyggerne i Kristiansand passive. Herfra ble det også sendt skriv til Kjøbenhavn med negative meninger om Stavangers situasjon og framtid, ikke uten grunn. Jæren og omlandets store jordbruksproduksjon og privilegier var attraktive for stiftsstaden og borgerne i byen lenger sør.
Det avgjørende og siste ”øksehugget” mot Stavanger skjedde i 1686 da kjøpstadsrettighetene ble tapt. Den 15. juni utferdiget kongen en lov som fratok byen alle privilegier og reduserte den til en lasteplass på linje med Nedstrand i Ryfylke. Meldingen kom bare indirekte til Stavanger – den ble nevnt som punkt nr. 12 i Kristiansand`s nye privilegier. Kristiansand sitt nye bydistrikt ble samtidig utvidet helt til Stavanger.
Byen var nå nede i en dyp krise og bølgedal. Men tiden skulle snart vise at viljen til å overleve og reise seg på nytt ikke var knust i den gamle stad innerst i Vågen..
Litteratur:
Johannes Elgvin: En by i kamp. (1956).
Stavanger Kommune. Stavanger 1125-1425-1925. (1925).