Ny bybrann
Cirka 150 av byens cirka 350 hus går opp i flammer.
Natt til 5 november 1684 raste en ødeleggende brann i Stavanger. Kvelden før hadde en av tjenesteguttene til sokneprest Jens Godtzen vært uforsiktig med ild. Det brant helt til morgenen, og da lå store deler av byens bebyggelse i aske. Verst gikk det utover boliger pakkhus og sjøhus til flere av byens betydeligste og rikeste borgere. Blant disse var mange geistelige og deres enker, byens toller og jærfogden Peder Søfrensen, som mistet hele formuen i brannen. Biskopen var blant de heldige som ikke ble rammet.
Amtmann Daniel Knoff skrev halvannet år senere en innberetning om brannkatastrofen. 150 hus, sjøboder og pakkhus var brent ned. 200 bygninger hadde unngått ilden. Tollboden var ødelagt, og Kongsgård var med nød og neppe blitt reddet ved å rive bort taket. Heldigvis hadde også flere av byens største og viktigste bygninger unngått flammene. Katedralskolen, domkirken, rådhuset , og bispegården var blant disse.
En viktig årsak til brannens omfang skyldtes at bebyggelsen lå tett og konsentrert. Bygningene var dessuten av tre, og brannslukningsmateriell fantes ikke i byen – verken vannsprøyter, stiger, økser eller branntau. Nød og elendighet preget byen etter brannen, skrev amtmannen i sin melding.
Et bønneskrift med anmodning om hjelp til gjenreising av byen ble sendt kongen. Vedlagt brevet lå også en støtteærklæring fra landets visestattholder. Det borgerne først og fremst ønsket var skattefrihet, så lenge den kongelige velvilje rakk. De nærmeste årene skulle vise at kong Christian 5 sin velvilje gikk til en helt annen by lenger sør – Kristiansand !
Litteratur:
Johannes Elgvin. En by i kamp. (1956)