Kjøpstadsrettighetene gis tilbake. Byens rettsapparat gjenoppbygges.
I 4 år var Stavanger uten sine gamle kjøpstadsprivilegier. Enevoldskongen Christian 5 hadde bestemt at den nye byen Kristiansand skulle overta disse rettighetene. Også bispestolen, katedralskolen og rettsapparatet var fratatt Stavanger. Etter bybrannen i 1684 var det i tillegg innført byggeforbud.
Helt uten sine tidligere sentrumsfunksjoner var byen allikevel ikke. Amtmannen – som fra juli 1684 var Christian Frederik Powisch, hadde fremdels sin residens på Kongsgård. Og sorenskriveren og fogden – som i tillegg til Stavanger også hadde ansvar for for Jæren og Dalane hadde sine kontorer i byen.
Perioden fra 1686 til 1690 ble en vanskelig tid – men viste også at innbyggerne var utholdende i motgang. Flertallet av borgerne forble sin gamle by, og håpet kongelige interesse og beskyttelse skulle vende tilbake. Men vekst og utvikling stanset i disse årene på mange måter opp. Stavanger gikk på ”tomgang”.
Dette kan avleses på mange måter i dokumenter og protokoller. Innbyggertallet sank merkbart etter 1686. I en innberetning om forholdene skrev fogden at innbyggernes skattegjeld måtte leses opp for dem, fordi de fleste verken kunne skrive eller lese. Og innbetalt skatt i de 4 ladestedsårene, var bare 50 % over det som kom inn i hvert år i de 25 foregående år. Dette skyltes nok delvis at skatteprosenten for befolkningen var redusert til halvparten i 1686.
Tapet av handelsprivilegiene føltes spesielt tungt. Utenbys handelsmenn ville heller gjøre forretninger med distriktets bønder enn byens borgere. Denne direktehandelen utenfor byens kontroll var meget skadelig mente siste part – og klagebrev ble sendt til myndighetene om forholdene.
Allikevel – tallene over import og eksport av varer i Stavanger fra 1686-1690 viser at handelsvirksomheten i det store og hele fungerte brukbart trass i byens vanskelige situasjon.
Men borgerne så det ikke slik. I et skriv til kongen i oktober 1689 svartmales forholdene slik :
-”ingen handel eller næring var drevet siden de mistet privilegiene”. Da nærmet det seg slutten på byggeforbudet etter brannen 5 år tidligere. Håpet var at dette skulle nå skulle bli opphevet, og gamle rettigheter tilbakeført byen.
Og ønsket ble til virkelighet. Den 1 mars 1690 rettet igjen igjen danskekongen og rådstuen i Kjøbenhavn sin velvilje mot Stavanger. Kjøpstadsrettigheter og andre privilegier ble tilbakført – men ikke alle. Byens handelsområde skulle nå bare gå til Sirevåg. Avstanden herfra til Kristiansand ble ansett som betryggende stor for byen i sør. Heller ikke stillingene som rådmann og og borgermester kom igjen. En byskriver og byfogd skulle heretter administrere byen. Byfogden skulle sammen med 8 lagrettemenn være bytinget og fungere som laveste rettsinstans. Den 1 mai valgte borgerne bytingets medlemmer, og leste opp ærklæringen om de nye privilegier. Men Stavanger sitt gamle bispesete skulle fremdeles forbli i Kristiansand.( Der ble det i 235 år.)
At Stavanger i det store og hele kom gjennom sin 4 årige ladestedsperiode uten at bysamfunnet fikk en ødeleggende knekk – skyldes nok først og fremst innbyggernes store motvilje til å forlate byen. Flesteparten av de ledende borgere fortsatte sin virksomhet herfra, tross kongens klare ønske om å utarme handelssmulighetene til fordel for Kristiansand. Men hadde perioden fra 1686-1690 vart lenger kunne allikevel resultatet blitt et annet..!
Svekket, men ikke knekket gikk Stavanger mot et nytt århundre. Og 1700 tallet ble på mange måter en god tid for byen.
Litteratur
Johannes Elgvin. En by i kamp. 1956.
Stavanger 1125-1425-1925. Stavanger Kommune .1925.
e.k.s.k.