Kjøpstadsrettighetene tilbakeføres
Hovedkrav om borgernes rett til all handel innvilges.
I 1690 hadde Stavanger fått tilbake sine gamle kjøpstadsrettigheter. Men tiden som fulgte viste at byborgerne fikk store problemer med å håndhevede de gamleprivilegier som sa at all handel med varer innenfor en radius av tre mil skulle foregå i byen. Viktige vareslag som dette gjaldt var blant annet ulike kornprodukter, trelast og fisk.
Flere ganger ble det laget klager om disse forholdene. Et slikt skriv som ble til sendt kongen i 1721 beskrev handelen som foregikk i andre deler av amtet, og som uthulte og ødela borgernes rettigheter i Stavanger. I tillegg til at bønder, utenbys selgere og utlendinger omgikk handelsbestemmelsene og byens cirkumferenssirkel – krevde borgerne at også fogder, prester, sorenskrivere og andre grupper fikk forbud mot næringsvirksomhet innenfor dette området.
I 1730 sendteStavangerborgerne et forslag som både inneholdt innskjerpinger av de eksisterende privilegiebestemmelsene, og forslag til nye rettigheter. Det tok lang tid før noe svar kom tilbake. I mellomtiden, i 1733, hadde kong Christian 6 besøkt byen. Det ble en kostbar fornøyelse for innbyggerne som fordelte utgiftene på 235 borgere. En av de mest formuende, Lauritz Smith, bidro alene med 180 riksdaler til feiringen av kongebesøket, og byen måtte i tillegg låne 100 riksdaler av barn og ungdoms umyndighetsmidler for å regnskapet til å gå opp.
Kongen ble nok gjort oppmerksom på både byprivilegier og ubesvart brev under det besøket.
Men det skulle enda gå to år før myndighetene tok sin avgjørelse. Først i september 1835 kom tilbakemeldingen fra riksstyret i Kjøbenhavn. I store trekk var nok borgerne fornøyd med innholdet. En skuffelse var det allikevel at de ikke fikk innfridd sitt ønske om å få tilbake sin eldste handelscirkumferens som gikk til Åna Sira. Tre mils omkretsen fra byen skulle fortsatt gjelde, og sørgrensen skulle fremdeles være Sirevåg. Myndighetene mente i den sammenheng at distriktet var stort nok. Byen hadde ennå ikke klart å gjøre full nytte av de handelsmulighetene som der allerede fantes. Med tanke på byens fattige ble også fritt salg av matvarer som kornprodukter og annet tilatt i åtte dager. Deretter skulle borgerne ha rett til engros-kjøp av slike varer.
Men innenfor ”sin egen sirkel” skulle innbyggerne beholde sine gamle rettigheter. Handelen i amtet var forbeholdt dem. Alle varer fra distriktet skulle føres til byen og omsettes der av borgerne, som både hadde kjøpsrett og rett til alt videresalg. Unntatt var kjøp av varer som menneskene trengte til eget bruk. Bøndene måtte levere sine produkter på byens torg, og borgerne fikk plikt til å kjøpe alle varesorter til en riktig pris.
Byprivilegiene inneholdt også krav om byadministrasjonen. Stavanger skulle fortsatt ha et byråd av seks menn, som etter forslag fra byes borgereble utpekt av stiftsamtmannen. Byfogden skulle lede rådet som hadde ansvar for saker som vedrørte bysamfunnet. Dette gjaldt også et særlig oppsyn og ansvar for bygninger som rådhuset, vektertårnet (Valberget), broer og almenninger.
Stavangerborgerne hadde fått tilbake, delvis forsterket, sine kjøpstadsrettigheter. Men hvordan skulle de denne gang håndheves på en effektiv måte – og unngå og bli ”gjennomhullet” av ulovligheter som tidligere? Stiftamtmann With i Kristiansand fikk her et vanskelig problem. Først og fremst gjaldt det å forhindre tollsvik ved at vareomsetningen foregikk utenfor byen. Tre muligheter ble vurdert. Den mest realistiske og gjennomførbare mente stiftamtmannen – var å la stavangerborgerne selv få ansvar og frihet til å finne, oppbringe og konfiskere slike varer, når det ikke kunne bevises at kjøpstedsmennene hadde kjøpt dem. Denne saken fikk imidlertid ikke noen virkningsfull løsning som helt stanset handelekkasjen til Jæren og i Ryfylke. Den var og forble et tilbakevendende problem.
Noen få kjøpmenn i distriktene hadde tidligere hatt samme rettigheter som borgerne i byen. Disse syv drev handelsvirksomhet på Nedstrand, Tananger og Skudesnes. De fikk beholde privilegiene. Det samme gjorde Jan Kielland i Sokndal, som trass nærheten til Egersund, fikk tillatelse til å forbli byborger i Stavanger. Sønnen Jacob flyttet dit senere, og etablerte handelshuset Jacob Kielland& Søn.
Stavanger hadde fått sterke og klare kjøpstadsrettigheter i 1735. Men årene som fulgte viste at borgerne ofte fortsatt måtte føre en slitsom og utmattende kamp for åsikre at bestemmelsene ble etterlevet.
Litteratur:
Johannes Elgvin: En by i kamp. (1956).
Stavanger Kommune: Stavanger 1125-1425. (1925).
Fra Vistehola til Ekofisk Bind.1. Bjørn Utne. (1986).