Landets første kvekermenighet stiftes i Stavanger
Krigsårene 1807-1814 sies å værehovedårsaken til at kvekerkristendommen kom til Norge og Stavanger. Mange norske sjøfolk ble tatt til fange av engelske krigsskip og ført til mangeårig fangenskap i fengsel på den andre siden av Nordsjøen. Her kom de i kontakt med engelske kvekere, og da freden komi hadde 19 av dem tatt den nye troslæren.
Sjøfolkene ble først fraktet til Oslo, men de fleste var hjemmerhørendepå stavangerkanten og kom etter hvert tilbake hit. På begge steder dannet det seg mindre kvekergrupper. Det samme skjedde i Skjold og Tysvær nord for Boknafjorden. Allerede i 1814 hadde kvekerne i Stavanger faste møter hver uke. Og oftest hos skipper O. Palmgren eller Lars Larsen Geilane.
I 1818 besøkte to fremtredende engelske kvekere sine trosfeller i Stavanger. Predikanten Stephen Grillet og legen William Allen hjalp til med å organisere kvekervirksomheten både her og andre steder i landet. Og nå ble kvekerne formelt samlet i ”Vennernes Samfund” – med egne skriftlige vedtekterog leder. Den første leder i Stavanger var fiskeren Elias Tastad.
”Vennerne” ble aldri mange i Stavanger, men hadde en indre styrke og stolthet som snart vakte oppmerksomhet. Og de kom på mange måter etterhvert til å gå i utakt med myndigheteneskrav til sine innbyggere både i religiøse og andre sammenhenger. For denne form for kristendom var helt ukjent i Norge.
Kvekernes religion var på mange måter ulik andre trosretninger. I det vesentlige var de enige i grunnleggende kristelige læresetninger, men de mente liturgi, bestemte læresetninger og andre ytre måter å tjene religionen på ikke kunne være noen betingelse for å oppnå kontakt med Gud. ”Det i Gud i alle mennesker”, representerte for dem en bekreftelse på ”Gud sin eksistens og Kristus inne i oss”. Derfor var det ikke nødvendig med noen fast ”ytre” lære, trosbekjennelse og en ritualisert religionstilknytning.
Kvekerne i Stavanger og andre steder i landet gikk ikke til alters og hadde ingen dåp. Fødslene ble registrert i en egen bok. Heller ikke inngåelse av ekteskap eller praksis ved gravferder var i overensstemmelse med norsk lov og praksis. Myndighetene vurderte disse forholdene som noe bortimot forbrytelser mot kirken. Kvekerne ville heller ikke avlegge ed til Grunnloven, noe som andre samfunnsborgere ofte kunne bli pålagt. Motsetningene mellom myndighetenes lover og krav, og kvekernes praksis ble etter hvert skarpe og skapte mange vanskeligheter og konflikter mellom partene den første tiden. Dette følte blant annet mange kvekere i stavangerdistriktet så uutholdelig at flere emigrerte til Amerika i sluppen ”Restaurationen” i 1825.
Etter hvert innså allikevel landets geistelige og statens embedsmenn at kvekerne ble behandlet urimelig hardt, og at lovverket både var foreldet og ubrukelig. Dette resulterte til sist i en ny straffelov i 1842 og en dissenterlov i 1845 som åpnet for at både kvekere og andre religiøse grupper kunne organisere seg. Men bare om de bekjente sin tro på et kristent grunnlag. Men kravet om edsavleggelse og militærtjeneste for de samme gruppene ble ikke fjernet. Ennå i lang tid skapte dette store problemer for kvekerne.
Kvekermenigheten i Stavanger ble aldri særlig stor. I 1846 bestod den av 58 medlemmer og 107 tilhengere. En av de mest fremtredende ”vennerne” på denne tid var Asbjørn Kloster. Hans innsats mot drukkenskap og brennevinsomsetning i Norge ble landskjent, og han stiftet også landets første totalavholdsforening i 1853.
Litteratur:
R. Tveteraas o.a. Stavanger 1814-1914. (Stavanger 1914).
Stavanger på 1800 tallet. (Stavanger 1975)
Fra Vistehola til Ekofisk. Bd.1 (Stavanger 1986).