1834

Josephines Stiftelse

Landets eldste eksisterende barnehjem.

Det var ikke ofte Stavanger ble besøkt av  kongehuset i unionstiden med Sverige, men i august i 1835 kom en slik anledning. Kronprinsesse Josephine (senere dronning og gift med Oscar 1) kom i ens ærend for å overrekke en av byens nystiftede og sosiale stiftelser et årlig tilskudd på 25 spesiedaler i 6 år som støtte til virksomheten. Kronprinsessen var opptatt av  sosialt arbeid,og hadde blitt oppmerksom på : (sitat) byens ”Opdragelses-Anstalt for fattige Pigerbørn”,opprettet halvannet år tidligere.Som takk for gaven ble hun gjort til  stiftelsens beskytter og navngiver. 

Hva var bakgrunnen for Josephines stiftelse i 1834? 

Stavanger var ennå en liten by på denne tid med 4-5000 innbyggere. Likevel nå i rask vekst, ikke minst fordi byen var midt inne i en hektisk sildefiskeperiode som førte med seg hektisk aktivitet og arbeid i mange sammenhenger. Dette trakk til seg mange innflyttere fra nærliggende distrikter – ofte unge mennesker av begge kjønn som ville skape seg en fremtid i byen. I midten av århundret var bortimot halvparten av befolkningen i byen under 20 år, og mange av disse hadde foreldre som var innvandret til Stavanger. Men ikke alle fikk et godt liv. Fyll, prostitusjon og kriminalitet var utbredt og mange familier endte i fattigdom, som også ble barnas skjebne. Så mye som 10 % av byens innbyggere hadde behov for hjelp fra fattigvesenet i 1839. Dette gjalt ikke minst barna. I 1842 ble 28 barn underholdt av fattigkassen. Et tall som var steget til 263 11 år senere. Tiggende barn i byen var ikke noe sjeldent syn. Dødligheten blant de yngste var høy. Begravelsesoversiktene i Stavanger viser at nærmere 50 % av de døde var  alderen 0-10 år. For syke og uføre var det liten hjelp å få fra byens myndigheter. Et hospital med rom til 20-25 særlig trengende fattige mennesker og et spinnhus med mulighet for enkle arbeidsoppgaver var det byen hadde å tilby slike grupper trengende.

De fattige – ofte foreldreløse barna led kanskje mest i byen. Medfølelse, sosial samvittighet, og  ønske om  å hjelpe noen av dem  ut av elendigheten  opptok etter hvert flere, Ikke minst blant medlemmene i byens religiøse grupperinger – der flere hadde tatt slike barn til seg i egne hjem.                                                  Men dette var ingen fullgod hjelp. To menigheter tok  tok derfor  initiativet til å opprette et barnehjem for piker, der pleie, oppdragelse, noe undervisning og opplæring, kunne gi dem en god start og bedre muligheter senere i livet.

John Haugvaldstad, haugianernes leder, og Brødremenigheten der fogd Søren Daniel Schiøtz var en sentral person, opprettet sammen med andre engasjerte medlemmer i menighetene et barnehjem ved Breiavatnet i 1834. Kronprinsesse Josephine`s generøse og flerårige pengestøtte et år senere kom nok som en uventet overraskelse, og resulterte i at  stiftelsens styre i takknemlighet vedtok å knytte giverens navn til kjemmet. Josephines Stiftelse.

 I stftelsens første årsberetningen står dette om formålet med barnehjemmet .(Sitat)” De ville forbarme sig over barna som vokste opp i Vandkundighed og Usselhed, omgivne af slette Exempler, og redde dem fra den fordervelige lediggang”.

 Den første tiden hadde barnehjemmet tilhold i en privatbolig på Blidensol, men  allerede året etter starten kjøpte Haugvaldstad en eiendom på Arneageren og flyttet virksomheten dit. 8-10 mindreårige piker ble nå ivaretatt.                  

 Kanskje var kronprinsessens pengegave medvirkende både nå og noen år senere – i 1839 – da en større tomt på Breiavatnets sørøstre side ble innkjøpt med hensikt å oppføre en større barnehjemsbygning. Betydelige legater hadde også kommet til og forbedret stiftelsens økonomi. Det nye barnehjemmet ble tatt i bruk i 1840 og ga plass til større barnetall og utvidet virksomhet. 6 tømrede og store rom – de fleste med kakkelovner – og et for sin tid moderne kjøkken med rullebod, spiseværelse og komfyr kunne tas i bruk. Det samme gjalt et romslig tømret loftsværelse på 25 m2 og et stort kjellerareal under hele huset.

Noen meter sørøst for barnehjemmet ble det også oppført et lite tømret uthus med plass for bl.a et fjøs. 

Stifternes pietistiske og religiøse livssyn gjennomsyret barnehjemmets daglige virksomhet, og hverdagen for de foreldreløse pikene som her fikk pleie og omsorg ble samtidig preget av hardt arbeid og streng disiplin i overensstemmelse med haugianernes læreregler. Senest 2 år etter konfirmasjonen måtte pikene forlate Josephines Stiftelse. Da hadde de også fått litt opplæring og utdannelse som kunne føre dem inn i voksenlivet, og kanskje  arbeid som tjenestepiker.

I 1846 ble 22 barn forsørget i barnejemmet.  Det økte til 25 i 1859 – et tall som kom til å bli  nokså uforandret de følgende 30 årene.

Hvorfor ble bare piker tatt inn i barnehjemmet ? Det kan være flere forklaringer, men mange mener dette bl.a hadde sammenheng med virksomheten i institusjonen.som i betydelig grad var basert på egeninnsats og frivillig inntektsgivende arbeid. Fremstilling  og salg av husflidsprodukter var en viktig oppgave også for for barna, og bidro betydelig til hjemmets inntekter. Gjennom de første årene betydelige 10-20 %  og  enkelte år også mer.                                  Vanlig husarbeid  deltok barna også i  – noe som kunne være en nyttig opplæring å ha  med seg senere i livet. I slike sammenhenger var nok piker mer  ”attraktive” enn gutter.

Josephines Stiftelse mottok etter som årene gikk  betydelig økonomisk støtte  og tilskudd til driften. Gjennom 25 år fikk barnehjemmet gunstige lån fra Stavanger Sparebank – som  i vanskelige tider også var  rentefrie. Banken ga ved noen anledninger også direkte pengestøtte, Det kom også testamentariske gaver. Den største var fra en av barnehjemmets stiftere – Johan Haugvaldstad – som i 1858 donerte 11.743 Spesiedaler til institusjonen. (Omregnet til pengeverdi i 2018 hele  1 million  kroner !) Sammen med tidligere nevnt mottatte legater ble Josephines Stiftelse etter hvert en etter en for sin tid godt bemidlet institusjon.                                       Men dette til tross – virksomheten i barnehjemmet var gjennom hele 1800 tallet tro mot sine grunnleggende ideer og  leveregler som baserte seg på  en pietistisk oppdragelse med flid, tukt og egeninnsats av barna – sammen med  frivillig arbeid,  hjelp og støtte fra mange mennesket som støttet virksomheten utenfor hjemmet.  

Josephines Stiftelse flyttet ut av bygningen i Kongsgata i 1937 og fikk senere  flere nye adresser. Først i et hus på Våland, og siden i en blokk på Stokka. I 2011 bygget stiftelsen en enebolig med treningsmuligheter på Søra Bråde på Madla som ga bedre plass for virksomheten. I 1985 fikk også gutter plass på barnehjemmet.                     

Litteratur: 

–         Henrik Paaske. Josephines Stiftelse – byens eldste barnehjem. Stavangeren nr.4 1997.

–         Stavanger Byleksikon 2008

    –     Kåre Dreyer Dybdahl. Josephines Stiftelse – 1834 – 1984

–         Reidar S.Østerhaug. Josephine Stiftelse Barnehjem. 175 års Jubileumshefte. 2009.

–         Stavanger Aftenblad e-avis.

Erling K.Sømme Kielland.